Matteuspasjonen

Matteuspasjonen er dronningen blant Bachs større verker. Den ble fremført langfredag i 1727, så i ny versjon i 1736, og deretter ble den glemt i nesten hundre år før Mendelssohn oppdaget den og satte den opp. Det er altså takket være Mendelssohn at Bach fikk en renessanse og dermed kunne bli erklært som den største av alle.

Matteuspasjonen inneholder solopartier, koraler, dobbeltkor, og i første sats også en slags obligatstemme som stort sett synges av guttekor. Som i andre oratorier og pasjoner er det en evangelist som forteller i resitativform mellom satsene.

Jeg har hørt mange versjoner av Matteuspasjonen i årenes løp, og de siste dagene har jeg forsøkt å sammenligne de mest populære innspillingene. Dette er det jeg har kommet fram til:





*John Eliot Gardiner m/ Monteverdi Choir, English Baroque Soloists, Anthony Rolfe Johnson, Andreas Schmidt, Barbara Bonney, Anne Sofie von Otter, Michael Chance, Howard Crook, Olaf Bär og Cornelius Hauptmann, Archiv 427 648-2, 1989:
Denne har vært regnet som en av de aller beste helt siden den kom. Gardiner gjør Bach profesjonelt og med andakt og respekt, punktum. Anthony Rolfe Johnson er nydelig evangelist, noe han også er i Juleoratoriet. Andreas Schmidt er Jesus. Barbara Bonney er vakker sopran, Anne Sofie von Otter er enda vakrere alt, men den fineste arien "Erbarme dich" synges av kontratenoren Michael Chance. Sammenlignet med de andre versjonene jeg har hørt av denne arien, er den litt forsiktig i denne innspillingen. Jeg ville kanskje likt å høre den med von Otter. Men bevares, det er bare en liten filleting når man ser på helheten - dette er en suveren innspilling.



*Philippe Herreweghe m/ Collegium Vicale Gent, Ian Bostridge, Franz-Josef Selig, Sibylla Rubens, Andreas Scholl, Werner Güra, Dietrich Henschel osv, Harmonia Mundi HMC 901676/78, 1999:
Ti år senere kom denne. Herreweghes Bachinnspillinger er også nydelig vakre, og han har alltid flotte solister. Her har vi selveste Ian Bostridge som evangelist, og en lysere tenor finnes knapt. Andreas Scholl er kontratenor, og synger også "Erbarme dich" med en stemme som dobbelt så kraftig som Chance fra Gardiner. Sopranen synger også fint, men er kanskje litt for skarp til tider. Ellers er det ingenting å utsette på denne innspillingen.


*Paul McCreesh m/ Gabrieli Players, Deborah York, Julia Gooding, Magdalena Kozená, Susan Bickley, Mark Padmore, James Gilchrist, Peter Harvey og Stephan Loges, Archiv 474 200-2, 2003:
Denne er interessant. Her har McCreesh tolket Bachs manuskripter dithen at "kor" betyr rett og slett at de åtte solistene synger samtidig. To sopraner, to alter, to tenorer, to basser. Ikke noe stort kor i bakgrunnen. Obligatstemmen i åpningssatsen fremføres av en sopran og et orgel (-kanskje litt tynt når man er vant til et fyldig og klokkerent guttekor). Det hele kan umiddelbart føles litt underlig og kanskje til og med stressende fordi så mange solostemmer synges samtidig, hvem skal man følge? - men med litt tilvenning er det riktig flott. Stemmene passer veldig godt sammen. De fleste alt-ariene synges av Magdalena Kozená, og hun er virkelig suveren på dette! Som skapt til å synge Bach. "Erbarme dich" er flottere enn noensinne, nesten like fin som den versjonen hun har med på sin Bach-plate fra 1997. Absolutt en verdig innspilling. Men mer glad enn sørgmodig.
Jeg blir igrunnen ikke noe klokere. Man burde ha alle tre. Men må jeg velge, og det må jeg jo ikke - så velger jeg nok Gardiner. (Dog innrømmer jeg at jeg ikke har nistudert hverken Harnoncourt eller Paul Steinitz, for eksempel.)