Yefim Bronfman med Oslo filharmoniske og Jukka-Pekka Saraste, Oslo konserthus 10.10.14

En fredag aften i filharmonien! For en luksus det er. Der sitter man og slapper av i to timer, mens 80 mennesker på scenen spiller så fint de kan bare for oss. I kveld var Yefim Bronfman solist, et kjent navn, han har spilt med alle de store orkestrene og dirigentene, og spilt inn en hel del plater som jeg både har solgt og anbefalt her og der. Han spilte Brahms' første klaverkonsert, en konsert jeg er veldig begeistret for og har hørt mye på (bl.a. Andsnes' innspilling fra 2007 med Birmingham og Rattle). Førstesatsen er dramatisk og nesten litt skummel i starten, fin som illustrasjonsmusikk! Det tar lang tid før solisten kommer inn, det minner til tider mer om en symfoni enn en konsert. Andresatsen har veldig mange fine partier både hos solisten og orkesteret, særlig klarinettene i ters spilte veldig fint. Tredjesatsen er nesten enda bedre kjent enn den første, energisk og flott. 

Etter pause spilte orkesteret Tsjajkovskijs praktfulle Pathétique-symfoni, den sjette. Den er virkelig en av mine store symfoni-favoritter; den er så sammensatt men allikevel helhetlig, med nydelige melodilinjer og en melankolsk stemning gjennom det hele. Han døde bare dager etter at denne ble urframført. Den åpner med en mollstemt førstesats med store variasjoner i tempo og styrke, litt dyster i blant, men også med de nydeligste følsomme partier i dur der strykerne spiller unisont, og har ikke dette vært brukt i film så vet ikke jeg. Andresatsen er en slags skeiv vals i typisk Tsjajkovskij-stil, den kan minne både om valser fra ballettene og fra serenaden for strykere. Men taktarten er ikke videre dansbar - den er i en femtakt som veksler mellom 2+3 og 3+2. Det gjør den på mange måter vemodig! En ikke-dansbar vals. 

Tredjesatsen er en frisk scherzo-aktig marsj med et fengende tema som på mange måter hører hjemme i en sistesats - ikke minst fordi man får en plutselig trang til å klappe og rope bravo når den er ferdig. Men den etterfølges altså av en avslutning - en sørgmodig og langsom sats som nesten høres Griegsk ut hos strykerne i begynnelsen, som er riktig vemodig når man tenker på Tsjajkovskijs lidelser og at han døde bare dager etter urframførelsen, og som etter nesten ti minutter fader ut hos de dypeste strykerne i en utmattet stillhet. 

Lyden i Oslo Konserthus er jo litt både og, det kan føles ganske ullent når man sitter langt unna. Det høres ut som om de sitter bak et teppe og spiller, man får lyst til å skru opp volumet. Men det tok seg veldig opp etter pause - på Tsjajkovskij ga de jernet, og det hørtes. Da var lyden fin.