Det er hyggelig at den gjenlevende halvpart av mitt elskede Beatles stadig er aktive, selv om mye av det som har kommet de siste 15 åra har vært relativt tamt. Ringo har jeg ikke hørt så mye på, men de nyere Paul-platene har jeg i allefall vært igjennom et par ganger (og blitt litt skuffet, ja). Ingenting kan måle seg med vidunderlige Pipes of Peace (1983) og deler av Flowers in the Dirt (1989), mener jeg. Samt "No more lonely nights" fra "Give my regards to Broad Street".
Derfor var overraskelsen stor da jeg via Herreavdelingen på p1 kom over den lille sangen "Jenny Wren" på Maccas nyeste plate. Hvilken PERLE! Det er Paul (i fløyels-falsett) med gitaren sin, samt en mann som spiller på den armenske oboen Duduk - forøvrig det eneste instrumentet som fikk komponisten Aram Khatsjaturjan til å gråte... Stemmen til Paul er bedre enn på svært mange år - han synger rett og slett nydelig! Sangen er en slags blanding av Mother Nature's son, I will, Distractions og Martha my dear - andre McCartney-signerte perler.
Da gjør det ikke noe om resten av plata er kjedelig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar