fredag, oktober 25, 2013

Jan Lisiecki og Trondheim Symfoniorkester, Olavshallen 24.10.13




Trondheim symfoniorkester og sjefsdirigent Krzysztof Urbanski skal på turné i disse dager, og testet ut programmet på publikum i Trondheim. Som solist har de med seg Gramophone Young Artist of the year, den 18 år gamle polsk-kanadiske Jan Lisiecki, med glitter på slipset og mamma trygt plassert bak scenen. 

Konserten åpnet med Brahms' tragiske overture, op. 81, komponert sommeren 1880. Deretter Griegs klaverkonsert i a-moll med Lisiecki bak flygelet, og det var en spennende og energisk framføring. Mye mer rubato og oppstykket enn vi kanskje er vant til, og kanskje leter han etter formen sin (ung som han er), men han har et stort talent og han spilte veldig bra. I tillegg er det kanskje verdens vakreste klaverkonsert, med den majestetiske førstesatsen, nesten-impresjonistiske andresatsen og gåsehud-tredjesatsen (siste halvdel). Som ekstranummer fikk vi Chopins nocturne i ciss-moll. Nydelig. 

Etter pause fikk vi høre Wojcisch Kilars "Orawa" for strykere, et melodisk-harmonisk interessant verk som øker i intensitet fra det åpner med bare noen få fioliner, til alle strykerne gir full gass nærmere slutten. Han veksler mellom D lydisk og F-dur såvidt jeg kunne høre, med et stadig gjentagende og messende tema. Fint. 

Til slutt: Stravinskys Ildfuglen, sist hørt med Kork i aulaen i august. Som tidligere nevnt ett av mine yndlingsverk av Stravinsky, ikke minst på grunn av de fine blåsepartiene - fagotten, oboen, hornene. Lekker dominant-pluss-akkord i hornene mot slutten. Dyktige blåsere i TSO!





Lisiecki bukker dypt. 

mandag, oktober 21, 2013

Fleetwood Mac, Oslo spektrum 20.10.13



Billettene ble kjøpt 18. februar! Dette hadde vi gledet oss til lenge. 

Jeg ble øyeblikkelig starstruck da Fleetwood og McVie kom inn på scenen, iført hvite skjorter, svart vest og grå sixpence - og enda mer da Nicks og Buckingham kom vandrende arm i arm inn. Legender!! 

Og deres særegne sound, trommene til Mick Fleewood, tammene, beaten, gitarspillinga til Lindsey Buckingham, den helt særegne måten han plukker strengene på, og ikke minst stemmen til Stevie Nicks - hun synger bra, tar ikke de høyeste tonene lenger, men bidrar til å skape soundet som ER Fleetwood Mac (i tillegg til Christine McVie såklart, det er jo et savn at hun ikke er med). Jeg tenkte faktisk litt på at Stevie Nicks har en del fellestrekk med Jackson Browne når det gjelder måten hun heiser toner opp på og beveger seg mellom tonene, særlig i sekund-intervallene. 

Fleetwood Mac var tidlig ute med en omfattende pop-produksjon - de har siden tidlig 70-tall hatt et komplekst lydbilde med mange elementer og helhetlige komposisjoner jobba fram i et studiomiljø. Alle de finessene de har framdyrka i studio får man også live - og det vil man jo ha! Det funker. Det gjelder særlig gitarspillet til Lindsay Buckingham;  bare det at han spilte "Big love" mutters alene på scenen og låt som et helt band! Grunngrooven til bandet er ganske unik, takket være duoen Mick Fleetwood og John McVie - det kan kanskje komme fra deres bakgrunn fra sekstitalls-Fleetwood Mac som var mer blues-preget, kanskje med lange jamsessions og live-improvisering, som man etterhvert tok med seg inn i studio og finpusset. 

To timer og førti minutter er lenge, og glad er jeg for det!  Hitsene kom på rekke og rad, og det ble aldri kjedelig eller uinteressant - og de virket i veldig god form. Ingen soloer ble for lange heller. De fortalte små historier innimellom, hvordan Buckingham/Nicks ble med i bandet, hvor fattige de var da de spilte inn demoer, de fortalte om en demo som forsvant for så å dukke opp på YouTube flere tiår senere, og de takket sitt trofaste publikum.  

De har jo blitt eldre på disse førti åra, men samtidig ser man at de er de samme som på bildene fra 70tallet. Hippien Nicks, posøren Buckingham, gærningen Fleetwood. Og John McVie, litt i bakgrunnen. 

Det er alltid morsomt å se på publikum når man er på konserter med artister og band som har holdt på siden 60-70-tallet. Man ser alltid middelaldrende/eldre menn som ligner på de som står på scenen. Det mest påfallende var på Roger Whittaker-konsert i Oslo i 2001 - halvparten av publikum hadde hvitt hår med sideskill, skjegg og briller. På Crosby,Stills&Nash-konsertene er det alltid minst ti-femten som ser ut som Crosby, med bart, kulemage og langt hår. Og på Fleetwood Mac la jeg merke til flere som var en slags krysning av Mick Fleetwood og John McVie; en nærmet seg i tillegg Arvo Pärt (!). 

Alt i alt en kjempefin konsert, hvor man bare blir sittende og smile fårete av at det er selveste Fleetwood Mac som står der få meter unna. Og spiller fletta av publikum. Og jeg har "Landslide" på hjernen og kommer til å ha den der resten av året. Det er helt fint. 








Setliste: 


*Second hand news
*The Chain
*Dreams
*Sad Angel (ny!)
*Rihannon
*Not that funny
*Tusk
*Sisters of the moon
*Sara
*Big love  (Lindsey Buckingham helt alene!)
*Landslide
*Never going back again
*Without you
*Gypsy
*Eyes of the world
*Gold dust woman
*I'm so afraid
*Stand back
*Go your own way

Ekstranummer: 
*World turning
*Don't stop
*Silver springs
*Say goodbye





søndag, oktober 20, 2013

Chris Potter's Underground, Nasjonal jazzscene Victoria, 19.10.13


Det er to og et halvt år siden forrige gang jeg hørte Chris Potter - det var på bittelille 55Bar i West Village, og da spilte han med Mark Turner. Dessuten spilte han på Cosmopolite i 2006, i Dave Holland Quintet. I går (lørdag) spilte han på Victoria sammen med sitt band Chris Potter's Underground, som i grunnen er mer i retning funk - ikke så ulikt Joshua Redman Elastic Band, eller rett og slett John Scofield. Besetningen bestod av Adam Rogers på gitar (herav Scofield-assosiasjonen), Nate Smith på trommer, og Fima Ephron på el-bass - i tillegg til Potter på tenorsax og litt flygelklimpring innimellom.  

Setliste: 
*Ultrahang
*Viva Las Vilnius
*Sky
*Dawn
*Firefly
*Good hope
*Open minds (? usikker)
*The wheel

Sinatra Songbook, Herr Nilsen, Oslo 19.10.13


I Oslo er det to konkurrerende Sinatra-band, med noen forskjeller. Sinatra Songbook, som spilte på Herr Nilsen lørdag ettermiddag, er et jazzband med et variert repertoar som ikke bare består av låter man først og fremst forbinder med Frank Sinatra, men også andre sangere - det er dog kjente låter fra øverste hylle. Carmichael, Rodgers&Hart, Porter. Repertoaret til Frankly Sinatra, det andre bandet som var først ute (og var husband på NRK tv en periode på slutten av 90-tallet), består av låter fra Sinatras Capitol-periode på 50-tallet, samt en del fra 60-tallet - og deres arrangementer er planket fra albumene, mao Nelson Riddle og gjengen. Det har til tider vært litt flytende overganger mellom de to bandene når det gjelder medlemmer. Gårsdagens besetning i Sinatra Songbook var Ingar Kristiansen (vokal), Torstein Ellingsen (trommer), Stig Hvalryg (bass), Ove Alexander Billington (piano), Eckhard Baur (trompet) og Erik Løkra (saksofon). 

Jeg liker lørdagskonsertene på Herr Nilsen, og dette Sinatra-konseptet passer helt utmerket. Særlig om høsten. (Så får en heller finne seg i at folk er fulle kl. 17 om ettermiddagen og de ved siden av velter halve ølglasset sitt over en.) 




Setliste: 
*Cute
*It's allright with me
*It had to be you
*Teach me tonight
*Bewitched, bothered and bewildered
*Almost like being in love
*Charade
*Night and day
*Too close for comfort
*The nearness of you
*Don't get around much anymore
*A lot of livin' to do
*Nice 'n' easy
*Egenkomponert låt hvis tittel jeg ikke husker
*Summerwind
*The way you look tonight
*The lady is a tramp
*It never entered my mind
*Fly me to the moon

ekstranr. 
*Do nothing till you hear from me
*Mack the knife

"Bewitched" (Rodgers), "Charade" (Mancini), "The nearness of you" (Carmichael) og "It never entered my mind"(Rodgers) er blant mine absolutte favorittlåter, så dette var flotte saker. All kudos til bandet, dyktige musikere, god sanger. 

lørdag, oktober 19, 2013

Stacey Kent, Cosmopolite, Oslo 18.10.13


Jeg kopierer deler av min omtale fra forrige konsert for to år siden, for det samme gjelder nå: 

Jeg har vært fan av Stacey siden jeg jobbet på Akers Mic her i Oslo på slutten av 90-tallet, og hørte henne live da hun opptrådte på Chat Noir for noen år siden. (Jeg skulle egentlig høre henne live i New York i 2004, men på konsertdagen ble jeg fridd til, og da glemmer man liksom alt annet.) 

Stacey Kent har en lett gjenkjennelige stemme, pikeaktig men allikevel moden, den er behagelig og myk og luftig, og på mange måter peker hun med hele sitt vesen bakover til en svunnen tid, et eller annet jeg ikke er helt sikker på hva er. En eleganse og en sjarme som man kanskje har sett i gamle filmer. Hun er en stor tekstformidler; som jeg har nevnt før - alle låtene hun velger kler henne så godt, ved å synge den blir de staceyfied - og dermed høres det ut som om alle er skrevet til henne ( - og en del av dem er forøvrig det også). Det er fint når man finner artister som har samme musikksmak som en selv, og velger låter en selv ville ha valgt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt "Hvis jeg noen gang skal gi ut plate, skal denne være med" - jeg har nok yndlingslåter til femti plater, tro meg. Og Stacey plukker de samme, rett som det er. 

Bandet består av ektemannen Jim Tomlinson på sax og fløyte og litt bossagitar, Graham Harvey på piano og rhodes, Jeremy Brown på kontrabass, Josh Morrison på trommer, og Stacey selv på vokal - og bossanova-gitar på enkelte spor.




Konserten åpnet med første spor fra den nyeste plata, "This happy madness", eller "Estrada Branca" som den opprinnelig heter. Frank Sinatra gjorde den med Jobim (som har skrevet låta sammen med Vinicius de Moraes), og jeg tror jeg har den på en plate et sted med Jobim selv. Nei forresten! Den er jo selvfølgelig på Joe Hendersons Jobimplate "Double rainbow"! Veldig fin låt. Fin med engelsk tekst, og fin i Staceys versjon. Naturligvis spiller hennes mann Jim Tomlinson på alle sine Stan Getz-finesser i samtlige bossanova-låter de gjør, men han spiller fint, og Stan Getz har jo en gang for alle definert saxstilen i denne genren, så det høres jo helt riktig ut. Deretter kom en ny låt, "The changing lights", skrevet av Tomlinson og hans låtskrivermakker Kazuo Ishiguro. De har funnet sin stil harmonisk og melodisk, de gjenbruker mange av de samme vekslingene mellom dur og moll. Men det funker, og gjør at man fort vet hvem som har skrevet låta. Også på grunn av tekstene, som nesten alltid forteller en historie kronologisk. 

Etter en liten presentasjon av bandet kom en av de store Stacey-favorittene iallefall fra 2000-tallet, nemlig Serge Gainsbourgs "Ces petits rien" som er med på "Breakfast on the morning tram"-albumet. Jeg synes hennes versjon er så mye kulere enn hans! Mye pga swingtakten, men også bruken av instrumentene. På konserten manglet den stakkato-gitaren som på mange måter gjør låta, men det var flott allikevel. Graham Harvey la fine harmonier. Så kom neste Tomlinson/Ishiguro-låt, "Waiter, oh Waiter" - en bossanovalåt hvor Harvey spilte rhodes og Tomlinson tok fram fløyta. Doblinga av fløyte og rhodes er veldig riktig, veldig 70talls, veldig Return to Forever. 

Så fortalte hun en historie om en av sine store låtskriverhelter (forrige gang snakket hun veldig mye om Marcos Valle) - nemlig Roberto Menescal, som har skrevet "O Barquinho" som hun synger på den nye plata. Det er en veldig fin melodi som Joao Gilberto har gjort kjent med orkester, Peggy Lee har også gjort den med stort band, men Staceys versjon er mer nedstrippet og enkel - og på portugisisk. O Barquinho ble etterfulgt av Jule Style/ Sammy Cahns nydelige "I fall in love too easily", som jeg aldri har hørt henne gjøre før, men jeg ser nå at hun har sunget den på en Chet Baker-tribute-plate nylig i duett med Joe Barbieri. På konserten sang hun den alene, og det var veldig, veldig fint. Jeg synes hun er suveren på bossa-låter, men det er alltid moro å høre henne synge standardlåter - som hun gjorde på den tiden jeg oppdaget henne for mange år siden. (Albumet "Dreamsville" er et must)

Deretter plukket hun opp gitaren og satte seg ned. Det var klart for mer Jobim. "Dreamer" kom først, en av mine tidlige Jobim-favoritter fra gymnastiden. Denne var med på forrige liveplate, og er opprinnelig på en av Tomlinsons album. Så kom "How insensitive", kanskje den aller fineste Jobim-låta noensinne, og kveldens versjon var helt underbar. Staceys gitar sammen med Harveys akkorder... Forøvrig var det bassisten som åpnet med en lang bass-solo som gradvis gikk over i melodien. Gåsehud-øyeblikk i det man hører hvilken låt det er som kommer! Den ble etterfulgt av en litt mer uptempo "One note samba", hvor det atter var dobling av fløyte og rhodes. Moro! 

Så tilbake til Tomlinson-katalogen, og "The Ice Hotel", en av hitsene fra "Breakfast on the morning tram"-albumet. En fin og romantisk låt som de spiller på hver konsert, men for min del hadde det egentlig ikke gjort noe om et par av disse Tomlinson/Ishiguro-låtene ble bytta ut med f.eks. "Dreamsville", "Bewitched", "Polkadots and moonbeams" eller noen av de andre litt tidligere albumene hennes. Etterpå kom en Astrud Gilberto-klassiker, "The face I love". Koselig! Så en Tomlinson-låt til, og den var kanskje den beste av hans: "The summer we crossed Europe in the rain." Nydelig kjærlighetssang. Etter den kom "Waters of March", som hun også gjorde sist, skrevet av Jobim. Deretter Charlie Chaplins "Smile", som jeg ikke tror jeg har hørt henne gjøre før, og til slutt i det vanlige settet kom en av de låtene jeg er aller mest glad for at hun har plukket med seg - nemlig "Samba Saravah" fra filmen "Un homme et une femme", skrevet av Baden Powell. Den er så fin!

Applausen var som vanlig øredøvende, og som første ekstranummer kom "So nice", eller "Summer samba" av hennes venn og helt Marcos Valle, gjort kjent av blant andre Astrud Gilberto.  


Og så. Siste ekstranummer viste seg å være en av de aller, ALLER fineste melodiene jeg vet i hele verden: Hoagy Carmichaels "Stardust". Hun synger den på en av Tomlinsons plater, og hun starter på verset - mens de fleste andre kjente versjoner av låta (f.eks. Sinatra sin sammen med Tommy Dorsey og The Pied Pipers fra 1940) begynner rett på refrenget. Da hun begynte med "And now the purple dusk of twilight time..." traff det meg rett i hjertet, for jeg tror ikke jeg har hørt henne synge den live før. Kun på plate. Og hennes versjon er en av de fineste jeg vet. For en superb måte å avslutte en fin og stemningsfull konsert på! Helt perfekt for oktober. 






Setliste: 
*This happy madness
*The changing lights
*Ces petits rien
*Waiter, oh Waiter
*O barquinho
*I fall in love too easily
*Dreamer
*How insensitive
*One note samba
*The ice hotel
*The face I love
*The summer we crossed Europe in the rain
*Waters of March
*Smile
*Samba saravah

ekstranumre:
*So nice
*Stardust


konsertomtale, konsertanmeldelse, anmeldelse