Lemon Twigs på Parkteatret, turnéstarten deres i september 2026. Denne konserten kommer til å huskes av alle som var der.
Jeg hørte om Lemon Twigs første gang via den eminente Beatles-podcasten "I am the eggpod", som hadde dem som gjester i mars 2024. To brødre i tjueåra fra New York som hadde blitt flasket opp på Beach Boys, Beatles, harmonier og barokkpop. De snakket om hvilke låter som hadde inspirert dem mest, på en måte som definitivt avslørte at de var dyktige lyttere og teoretikere. Senere har jeg hørt på det de lager selv, og de er så avgjort gode låtskrivere og instrumentalister også. Gleden var stor da de lanserte at Parkteatret var stedet hvor deres Europaturné skulle åpne høsten 2026, og jeg kjøpte sporenstreks billett. (Det gjorde også veldig mange andre, med det resultat at det ble utsolgt før jeg rakk å mobilisere venner til å bli med. Note to self: Kjøp ti billetter neste gang)
Første låt, "My golden years", satt som ei kule. Deretter kom "I've got a broken heart". Det bare fortsatte og fortsatte, låt etter låt, helt uten dødpunkter. Hvor ofte opplever man egentlig det på konsert?
Brødrene Brian og Michael D'Addario spiller alle instrumentene selv på de første platene, men nå har de også inkludert bassist Danny Ayala og Reza Matin i bandet, etter å ha hatt dem med på på konserter i flere år. Imidlertid byttet alle på instrumentene - lillebror Michael satte seg etterhvert bak trommene, Brian tok bassen, Danny satte seg ved synthen og Reza spilte gitar. Et kvarter senere var alle rollene byttet om igjen. Alle spiller alt, og de gjør det bra.
Det jeg liker aller, aller best med The Lemon Twigs, er deres sans for fine harmonier. Det gjelder både harmonier i gitaren som støtter de fine melodiene, som bygger opp og forløser, og ikke minst i deres flerstemte sang. De synger begge i et slags tenorleie, begge mestrer falsettsang utmerket, og stemmene deres kler hverandre veldig godt. De to andre fyller inn, det er ikke sjelden de synger trestemt. Beach Boys er definitivt forbilder, og de har plukket opp mye fra læremester Brian Wilson. De hører inn under genrene solskinnspop, power-pop, barokkpop - selv om de ikke hadde med hverken oboer eller cembalo, minner de om The Left Banke, Chad & Jeremy, The Zombies / Colin Blunstone, The Guess Who, The Byrds, The Turtles - foruten de åpenbare Beatles & Beach Boys.
Den som skulle rekke en båt og stå opp tidlig neste morgen, det var jeg, og jeg måtte dessverre forlate konserten før den var helt ferdig. Da Brian introduserte det han mente var siste sang, tok jeg en sjans på at de ikke kom til å spille min favoritt "Corner of my eye" siden den er litt mer nedpå enn alt de hadde spilt den siste drøye timen. Jeg snek meg ut. Dessverre tok jeg feil - som ekstranummer (fikk jeg høre etterpå) kom Brian inn alene og sang nettopp denne i akustisk versjon, men da var jeg omtrent ved Birkelunden på vei til bussen. Isj. Men jeg kan ikke være lei meg for det, for det jeg hadde vært vitne til denne kvelden er en av de aller beste og helstøpte konsertene noensinne. Heldig er jeg som fikk oppleve dette! Og jeg krysser fingrene for at de snart kommer tilbake, og da skal jeg kjøpe MANGE billetter.
Setliste:
- My Golden Years
- I've Got A Broken Heart
- What You Were Doing
- The One
- In My Head
- I Just Can't Get Over Losing You
- 2 Or 3
- Look For Your Mind
- Any Time Of Day
- They Don't Know How To Fall In Place
- Friday (I'm Gonna Love You)
- My Heart Is In Your Hands Tonight
- Ghost Run Free
- Yeah I Do
- Your True Enemy
- Mean To Me
- Bring You Down
- Nothin' But You
- Fire And Gold
- Rock On (Over And Over)
Encore:
- Corner Of My Eye
- Joy
- Every Raindrop Means A Lot (Tages-cover)
- How Can I Love Her More
