Det var en meget lekker tolkning av Beethovens keiserkonsert vi fikk høre i konserthuset i kveld.
Paul Lewis spiller lett og uanstrengt, med stor forståelse for wienerklassisismens vesen og dynamikk. Klaverkonsert nr. 5 er pompøs og flott, skrevet i Napoleonstiden, og har senere fått tilnavnet Keiserkonserten. Den går i Ess-dur, en toneart som egnet seg for å hylle store menn (jfr Eroicasymfonien, opprinnelig tilegnet Napoleon). Et begeistret publikum spratt opp i stående applaus umiddelbart etter siste tone, og som ekstranummer fikk vi Schuberts allegretto i c-moll, D.915.
Det var moro å høre Paul Lewis live. Jeg har jo katalogisert - og dermed også lyttet nøye til - samtlige av hans Beethoveninnspillinger de siste årene, samt Schubertlieder med tenoren Mark Padmore, og nå gleder jeg meg til å fortsette med Schubertsonatene som ble utgitt nylig. Det er noe Brendelsk over han.
Før pause hørte vi amerikanske Christopher Rouses "Rapture", et slags symfonisk dikt fra 2000, lyst og nesten pastoralt i tonespråket til tider. Mye treblås. Økende tempo og dynamikk førte til en dundrende avslutning, ikke minst i slagverket. Deretter Stravinskys symfoni i tre satser, komponert under andre verdenskrig i USA og muligens programmusikk. Klaveret brukes nærmest som slagverkinstrument i orkesteret, og det er mye marsjtakt og messing, alt under kyndig ledelse av Marin Alsop. Hun var forøvrig Leonard Bernsteins siste dirigentstudent.
Samme konsert kan høres i Kristiansand i morgen, 16.03. Anbefales herved!
(pressebilde fra hjemmesiden)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar