Kjære Blossom

Min store heltinne Blossom Dearie, som burde være kjent for trofaste lesere av denne bloggen, døde for to uker siden. Jeg er veldig lei for at jeg aldri fikk hørt henne live. Mine forsøk på å spore henne opp i New York var nytteløse, men det var nok fordi hun hadde sluttet å spille på den restauranten hvor hun holdt til en periode for noen år siden.

Her skrev jeg litt om henne i fjor. Hennes kombinasjon av formidling, humor, musikalitet og timing var unik. Det var også hennes stemme.

Her er N.Y.Times' artikkel. ("Ms. Dearie didn’t suffer fools gladly and was unafraid to voice her disdain for music she didn’t like; the songs of Andrew Lloyd Webber were a particular pet peeve." Hehe. Right on, Blossom!!)

Men platene lever i beste velgående, jfr sist fredags platetips, og til ære for Blossom: Her er "Surrey with the fringe on top" fra "Oklahoma" av Rodgers&Hammerstein, et gammelt og nokså sjeldent opptak:





Flere låter, med litt bedre lyd:

Quiet nights of quiet stars
I wish you love
The best is yet to come

og sist men ikke minst:
I'm hip (live m/piano)


"...for a little jazz bird is in heaven when it's singin' blue..."

Dagens iPod 23.02.2009

Når man hører på podcasts til og fra jobb hver dag i månedsvis, innser man plutselig at man ikke har skrevet en Dagens iPod-post på aldri så lenge. Derfor: I dag ble det musikk og ikke radio.

*Sylvie Lewis: "Of course, Isabelle"

*Kings of Convenience: "Toxic girl" (Monte Carlo 1963)

*Mickey Rooney: "Manhattan"

*Zuco 103: "Outro lado"

*Airplay: "Nothin' you can do about it"

*Peggy Lee: "The lady is a tramp"

*D'sound: "Gaining back my faith"

*Stevie Wonder: "Master blaster (jammin')"

*Chris Montez: "Call me"

En gang for en del år siden spurte jeg Steve Porcaro, tidlig. keyboardist i Toto og nå filmmusikk-mann, om hvilken sang han mente var det ypperste innen amerikansk vestkyst-pop. Han svarte øyeblikkelig Airplays "Nothin' you can do about it" - den har alle elementer som skal til. Og jeg kan langt på vei si meg enig, den er virkelig en klassiker. Såvidt jeg vet var han med på innspillingen selv, sammen med bror Jeff naturligvis, og resten av datidens Toto + den typiske blåserekka (Jerry Hey og co).

Peter Mattei, Paul Daniel og Den Norske Operas orkester i Operaen, 21.02.09

Det er moro å høre operaorkesteret på konsert og ikke bare på forestillinger. I kveld hadde de besøk av den svenske superbarytonen Peter Mattei og den britiske dirigenten Paul Daniel.

Konserten åpnet med Mendelssohns konsertouverture "Hebridene", et fint stykke inspirert av et besøk han gjorde i Skottland. Særlig vakkert er det ca ti minutter inn i stykket der klarinettene kommer forsiktig inn etter litt større dønninger i orkesteret. Dette er en slags programmusikk, siden det er såpass knyttet til naturen på Hebridene med huler og grotter og bølger som slår mot klippene.

Så kom Peter Mattei inn, og framførte Mahlers første sangsyklus "Lieder eines fahrenden Gesellen" til tekst av Mahler selv. Fire sanger om den reisende som tenker på tapt kjærlighet - ikke så ulikt Schuberts Winterreise (Wilhelm Müllers dikt) i tematikk. Mattei synger med stor innlevelse, lite anstrengelse, mye dynamikk og følelser og vakker lys klang. Det var en nytelse å høre på. Lieder med fullt orkester er veldig annerledes enn klaver - alt til sin tid og begge typene akkompagnement er bra på hver sin måte, men ettersom det er sjeldnere man hører denne typen orkesterlieder blir det en spesiell opplevelse - særlig når det er såpass profesjonelt fremført. Det dynamiske blir ekstra virkningsfullt.

Til slutt Mahlers første symfoni, opprinnelig tenkt som det symfoniske diktet Titan. Førstesats langsom, med tema fra en av sangene i "Lieder eines fahrenden Gesellen". Naturfølelse, trompetene var langt unna (bak scenen), det var fugleimitasjoner. Andresats var litt mer humoristisk preget, folkemusikk, en munter sak som jeg kjenner godt fra et eller annet sted. Tredje sats var en slags kanon over Fader Jakob - men i moll - og kontrabassen begynte med temaet i sitt høyeste register, hvilket jeg trodde var en skalmeie (!) eller lignende. Deretter kom fagotten inn, og det ene instrumentet etter det andre. Sistesats er en ordentlig finale, "Stürmisch bewegt", de svært dyktige hornistene reiste seg og spilte stående for å overdøve orkesteret, og det ble en feiende flott avslutning på en svært vakker symfoni.

Dirigenten var et kapittel for seg selv - han hoppet, trippet, fløy, flakset, bokset og poserte - og av og til hevet han hendene på en måte så man kunne tro han ville skremme vettet av musikerne. Jeg fikk assosiasjoner til denne dirigenten (fra 3.16 og utover).

Hurra for at operaen og dens glimrende orkester også kan brukes på denne måten!

Steve Gadd & Richard Bona & Sylvian Luc, Cosmopolite, 05.02.09

Hvor mange trommiser trengs for å skru i en lyspære? Én, hvis man er så heldig å få tak i noen i det hele tatt - for alle de tre hundre andre var på Cosmopolite for å høre Steve Gadd. Trommiser overalt hvor man snudde og vendte på seg. Sånn er det når Steve Gadd er i byen. Dette var min andre konsert med han på litt over tre måneder, moro! Den mannen har spilt på så utrolig mange av min barndom/ungdoms favorittplater, og mye av det jeg hører på i dag også. En guru.

Richard Bona har jeg også hørt før, da med Pat Metheny Group, på perkusjon. (Men plutselig grep han bassen og spilte Bright Size Life med Pat og Antonio Sanchez, noe som ikke var gjort særlig mye siden Jaco Pastorius-dagene..) Han er også en habil sanger, nydelig falsett, noe han fikk vist mye i kveld - i tillegg til at han er en fabelaktig el-bassist.

Sylvian Luc har jeg ikke hørt live før, så det var moro. Veldig fint gitarspill.

De åpnet med Tequila, en easylisteninglåt gjort av alle fra Wes Montgomery til James Last, og fortsatte med mange fine egenkomponerte låter av Bona og Luc.

Jeg liker nye Cosmopolite!