Denne konserten har jeg drømt om i tjue år. Å høre "Hjernen er alene" i sin helhet, live, i riktig rekkefølge fra første til siste låt, akkurat sånn man kjenner mesterverket som denne plata er - hadde noen fortalt meg det da jeg var 14, hadde jeg blitt gal av lykke - og sannsynligvis helt i fra meg av sorg og fortvilelse over å måtte vente i hele tjue år. Men årene har fløyet raskt avgårde, og i kveld fikk jeg altså ønsket mitt oppfylt. Tidenes norske album - til og med et dobbeltalbum - fremført på konsert, i riktig rekkefølge, i riktige arrangementer, med samme stemning som på plata. At de er et suverent liveband er ingen nyhet, men når de i tillegg har med en del ekstramusikere for å få til soundet temmelig likt originalsoundet, da føler man (som mangeårig blodfan) at bandet virkelig har respekt for både fansen og for sitt eget mesterverk. Som jeg har skrevet tidligere, i en konsertomtale fra i fjor: Da de fire første platene med deLillos kom, platene som jeg nærmest har slitt ut, var jeg for ung til å passere dørvaktene (de dumme og tykke utkasterne) på spillestedene. Med unntak av én konsert i nabobyen da jeg var 12 (da "Før var det morsomt med sne" var ny), fikk jeg ikke hørt dem live før jeg var 16 og snek meg forbi dørvakta - dette var i 1991 da "Varme mennesker" var ny, samt én konsert året etter. Deretter var det halvannet år til neste gang - og da var jeg fylt 18, "Neste sommer" var ute, og jeg var på konsert fem ganger på få uker. Men "Hjernen er alene"-låtene ble ikke spilt så mye live lenger, kanskje bare en håndfull. Jeg skulle så inderlig gjerne ha vært på konsert på turnéen i 1989.
Men nå! I kveld! Endelig!
Sceneteppet med den fine hundetegningen gikk opp, vi så rett inn i en titteskapsteater-borgerlig stue med gule vegger og høye vinduer, minglende musikere i pene klær satte seg på hver sin stol og fant fram instrumentene - og der dro de i gang "Fastesangen". "Vår" fulgte hakk i hæl, og denne har man jo hørt live mange ganger. Deretter "Sveve over byen" i den fineste live-versjonen jeg har hørt, mye grunnet flinke korister (Ingrid Olava og Ingeborg Mohn), og deretter "Snill og smart", hvis tekst viste seg å ikke være Lars Lillos egen, men en eks-kjæreste. Så "Triste dager" etterfulgt av et lite intermezzo for strykere og klaver (kudos til Matias Monsen for lekre arrangementer av låtene), før Beckstrøms store mørke hit "Balladen om Kåre og Nelly" klang dystert og fint ut i salen. Rolf-Erik Nystrøm erstattet Sigurd Køhn i det velkjente måkeskrikende saxkoret. Så var det klart for "Jenter fra en liten plass", og alle jenter fra en liten plass (undertegnede også) måtte rekke opp hånda. Denne har jeg nok aldri hørt live før! Frode Haltli trakterte trekkspillet og trommis Rune Lindstrøm spilte triangel... Så kom "Mine peanøtter er ikke gode", som jeg mener de spilte i fjor også, og så kom et av de store høydepunktene og en av mine favorittlåter: "Skulle bare være morsom". Nydelig! Den er så fin i både tekst og melodi, og framførelsen her var så å si identisk med den på plata. Deretter Beckstrøm igjen, mørkere enn sist, med sin lekre "Woo doo". Så kom låta som finnes på LP-utgaven men ikke CD'en - "Utkaster". Jeg har den på singel for sikkerhetsskyld (b-siden til "Kunstig og kulørt"). Så en annen favoritt: "Parkanlegg her". Ah.
Så klart for plate 2: "Tikk takk". Med ekte blåsere og ikke synth-blåsere! Så "Venter på telefon", litt usikker på om jeg har hørt den live før - den er også blant mine favoritter. Deretter Haltli på franskklingende trekkspill igjen, og Per Lillo-Stenbergs fine rørende tekst "Rendezvous" til Lars Lillos vakre melodi. Helt klart en favoritt hos meg. Så kom en av albumets singler, "Lebestift", hvis video jeg har sett en milliard ganger (på den tiden fantes det et ukentlig pop-program på NRK, og man satt klar med videoopptager i tilfelle det skulle komme noe interessant). Lillo-Stenbergs nevø Mikal bidro på gitar. Så. Låten over alle låter. "Hjernen er alene", med en uhyggelig intro først - den ene stueveggen flyttet seg lenger og lenger bak i rommet, lyset ble kaldere, strykerne skapte en utrygg stemning - og Lars Lillos velkjente gitarintro kunne etterhvert høres. Per Vestaby dukket opp midtveis for å spille sin lille munnspillsolo så fint så fint, og det var virkelig stemningsfullt. Det er en sterk låt, og etter tjue år kjennes den like intens - om ikke enda mer. Teppet gikk ned, publikum klappet og skrek og var livredde for at alt skulle være over allerede selv om det var en hel plateside igjen - men etter noen minutter gikk teppet opp igjen, borte var den gule stuen, og i stedet var scenen prydet av lysekroner og en bakvegg med malte rosa tepper, skyer og engler og girlandere. Og med et brak satte "Den feite mannen" i gang, solid gjennomført av Beckstrøm. Var spinettlyden der? Det kan jeg ikke huske. Deretter fulgte "Mørke Mathilde" med Lars Lillos gamle klassekamerat fra Foss, Frank Riktor, på piano. Veldig fin live! "Soppesmørbrød" tror jeg faktisk jeg har hørt på konsert før - veldig fin låt, litt sørgelig. Så - "Kunstig og kulørt", en av singlene fra albumet, med ekte synth-trommer - akkurat som på plata! Kudos! Det høres jo helt underlig ut å bruke slike trommer på konsert nå i dag, men sånn er det på plata, og da blir det sånn på konserten. Jeg liker attityden! Og hva kommer etter "Kunstig og kulørt"? Jo, Hare Krishna-mantraet til Rune Lindstrøm, siden han var Hare Krishna-munk på den tiden plata ble spilt inn. Han skulle bidra på en låt, men for å kunne la det bli forenlig med sin religiøse overbevisning (og sine åndelige ledere), ble dette kompromisset. Lars Lillo skriver i programmet som ble laget til konserten: "Hvis Rune fikk ha med noe han kalte 'lykkemantra' på platen, så skulle han la seg overtale. Jeg synes det var helt sykt, men tenkte på George Harrison og håpet at det var kult." To Hare Krishna-linjer, sittende på scenen med et lite indisk orgel, og Lindstrøm reiste seg igjen og var klar for siste låt, nemlig den som var årsaken til mantra-kompromisset: "Hva har du tenkt". En underbar sang om å ikke ha anelse om hva man egentlig er her for, eller hva man skal gjøre framover. En helt perfekt låt å avslutte dette mesterverket med, og dermed også konserten. Et ekstranummer er dog umulig å unngå, og i dette tilfellet ble det "Suser avgårde" - helt ok.
Så. Hva skal man si for å oppsummere... Dette var en magisk kveld i operaen. Jeg satt med et fårete smil fra første sekund og gjør det fremdeles. Tidenes beste norske album, fra start til slutt, sånn som jeg kjenner det. A dream come true.
Kjære deLillos, jeg var for sent ute til å få billetter da dere spilte gjennom hele "Suser avgårde" på Rockefeller, men vær så snill - gjør det samme med "Før var det morsomt med sne", "Svett smil" og "Varme mennesker"... Please! Dette er den beste konsertformen jeg kan tenke meg.
Beste hilsen fra en gammel fan.
