En lenge planlagt Bodøtur ble lagt til helga der en relativt ny jazzfestival fant sted. Konsertvalget falt på gitaristen Larry Carlton som har en viss legendestatus, ikke minst for platene han gjorde med Steely Dan og tiden hans i The Crusaders. Konserten åpnet fint, Larry spilte to låter alene, med fine linjer og harmonier, sekster og majer og desimer. Deretter kom bandet hans inn, og de spilte en Fourplay-aktig låt med typisk Carlton-spill, dvs Wes Montgomery-inspirerte oktaver og myk klang i gitaren. Slett ikke ulikt Lee Ritenour, som var Carltons forgjenger i Fourplay. Lydnivået var behagelig og ørepropper unødvendig. Men så dro de i gang en blues-låt. Og da ramler jeg av. Den typen blues (og ofte blues generelt) er noe av det kjedeligste jeg vet, musikalsk sett.
Jeg kom halvveis inn igjen i neste låt som var litt mer fusionpreget, gitarspillet mer Steely Dansk og til og med med en liten sving bortom Robert Fripp (!) i klangen, og da følgende låt groovet i mer Steely Dan-shuffle enn bluestakt, var jeg ganske fornøyd (- hvis jeg ikke tar helt feil, var det Michael McDonalds "Minute by minute").
Så kom flere låter i Fourplay-stil, og egentlig forbinder jeg dette med tidlig 90-tall og for min del blir det litt uinteressant. Det minner også litt om Chick Corea Electric Band, eller konserten jeg var på på jazzklubben Chadney's i Los Angeles med Chick Coreas gitarist Mike Miller i 1995, da jeg var 19. Og jeg er ikke der nå. Men de to ekstranumrene var betydelig mer energiske.
Kort oppsummert: Jeg digger det Larry Carlton gjorde med Steely Dan, og en del andre greier han har gjort. Men soloprosjektene hans under eget navn hører for min del til en genre og en periode som er tilbakelagt, og som ikke er interessant nok til å få retrostempel. Da hører jeg heller på Lee Ritenour-platene fra omkring 1980, med mer fengende melodier og bedre sound totalt sett (og med vokalist Eric Tagg!!).
Men bevares, moro å ha hørt Carlton live. Dog vil jeg heller huske han for soloen på Kid Charlemagne:
