torsdag, juli 26, 2012

Paul Simon, Oslo Spektrum 24.07.12








Jeg kan ikke huske sist jeg var på en konsert som ble anmeldt i minst fire store medier. Konsertanmeldelser er ikke dagligdags lenger, desto viktigere er det at andre skriver om konserter - f.eks. i musikkblogger - slik at det i allefall finnes bevis på at konserten virkelig har funnet sted. Men når Paul Simon er i byen, ryddes det heldigvis plass i både papiraviser og nettaviser. Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, NRK.no. Det er BRA, selv om jeg ikke er helt enige i alt de skriver*.


For å få en god konsertopplevelse i Oslo Spektrum, er det helt nødvendig å komme langt fram. Lyden blir mystisk der bak, det har jeg erfaring med. Midt på rad 2 var et fint sted, man kommer såpass tett på musikerne og ser lettere kommunikasjonen dem i mellom også. 


Konserten var delt i to. Både praktisk og smart, ettersom Graceland skulle framføres i sin helhet i siste del av konserten - med det bandet av sør-afrikanske musikere som han spilte med den gang. Det som dessverre skjer da, er at mange begynner å sammenligne. Alle vi snakket med etterpå, likte den ene eller den andre delen best. Noen av anmelderne beveget seg også i den retningen. For meg blir det helt meningsløst å sette de opp mot hverandre; det var to ulike deler og de var suverene på hver sin måte. Den første delen bygde opp til den andre, selv om det var vidt forskjellig repertoar. Og begge bandene er så proffe og samspilte at det er en fryd å sitte nært og følge med på hva de driver med. Det ser så moro ut at jeg får lyst til å være med og spille. 


Første del var ganske lik den vi hørte i Berlin i fjor sommer, med nøyaktig samme multiinstrumentalist-band og mange av de samme låtene. En hitparade fra forskjellige deler av karrieren - mye fra de aller første soloplatene. Han har såpass mange musikere med seg, og de spiller så mange instrumenter hver, at man faktisk ikke savner finessene og det lille ekstra fra platene - arrangementene er de samme live. 


Jeg gjentar det jeg skrev i fjor: 
Paul Simon fyller 70 år til høsten (edit: 71 år), og det er ganske spesielt at man faktisk ikke kan høre på stemmen hans - i det hele tatt - at den tilhører det vi nå kan kalle en godt voksen mann. Han høres ikke en dag eldre ut enn han gjorde for førti år siden. Å gå på konsert med han, med det bandet, og vite at man får to timer spekket med noe av det fineste i popens låtskriverkunst, praktfullt fremført av en laidback og trygg stemme - som aldri feiler - det er intet mindre enn magisk. 


"Kodachrome" er en bra åpning, den er tidlig Paul Simon i et nøtteskall og setter stemningen helt fra starten. "Hearts and bones" var nydelig. Den har magiske harmonier, mange av de samme vendingene som han bruker mye på f.eks. "One-trick Pony"-albumet. "Dazzling blue" er en av de fineste fra fjorårets album "Beautiful or so what", forøvrig et kanonalbum. 


Etter omlag en time forlot musikerne scenen, og Ladysmith Black Mambazo entret. De sang et par låter a cappella, med en imponerende koreografi av høye spark og hopping uten at det ga merkbare utslag på vokalen. Deretter "Homeless" sammen med Paul Simon, og så kom "Diamonds on the soles of her shoes" - etter at Simon hadde ønsket sitt kjære Graceland-band velkommen på scenen, en etter en. Det er rørende å se dem, spillegleden, og at det virkelig er dem. De begynner å trekke på årene de også. Og de har levd mange år og utøvet sin musikk under apartheid-regimet, gudene vet hvordan det måtte være. 


Graceland-låtene satt som ei kule. De er svært Afrika-pregede, men allikevel Paul Simonske. Han klarer å mikse sin egen stil med sør-afrikansk musikk og samtidig beholde begges særpreg - det er det ikke alle som klarer når de begynner å flirte med worldmusic i musikken sin. Jeg hadde kanskje ventet at de skulle spille dem etter rekkefølgen på plata, med Tony Cedras' ikoniske trekkspill som åpner det hele med "The boy in the bubble", men det gjorde de ikke (det spilte heller ingen rolle). 


"Gudfar" Hugh Masekela var også med, han sang og spilte et par låter (deriblant en Mandela-hyllest) og fikk publikum til å reise seg og danse, deretter en låt med nydelige Thandiswa Mazwai fra Soweto, som senere sang Linda Ronstadts stemme på "Under African skies" (med en av kordamene på tredjestemme).  


"You can call me Al" var avslutningslåt før ekstranumrene, også med dansende publikum. Første ekstranummer var "The sound of silence", naturligvis uten Garfunkel på andrestemme, kun Paul Simon med gitaren sin. Praktfullt. Den alene var verdt billetten. Deretter "The Boxer" med allsang på "Lalalaiii" - da føler man seg fort som publikum i "Da Capo" hvis man begynner å svinge med hodet. "Late in the evening" fikk opp stemningen igjen, med catchy blåseriff som jeg har sunget på i to dager nå, og helt til slutt: "Still crazy after all these years", en av verdenshistoriens fineste låter. 


Setliste: 


Kodachrome
Gone at last
Dazzling blue
50 ways to leave your lover
Vietnam (Jimmy Cliff-cover)
Mother and child reunion
That was your mother
Hearts and bones / Mystery train / Wheels
Me and Julio down by the schoolyard
Slip slidin' away
The obvious child
Hello my baby (med Ladysmith Black Mambazo)
Nomathemba (med LBM)
Homeless (med LBM)
Diamonds on the soles of her shoes (med LBM)
I know what I know
The boy in the bubble
Crazy love, vol. II
Mandela (bring him back home) (med Hugh Masekela)
African Sunset (med Thandiswa Mazwai)
Stimela (med Hugh Masekela)
Gumboots
Under African skies (med Thandiswa Mazwai)
Graceland
You can call me Al


Encores:
The sound of silence (solo med gitar)
The boxer
Late in the evening
Still crazy after all these years 












*= 1. Dagbladet skriver bl.a. at stemmen ikke holdt så mange takter lenger, og at Garfunkel var skjønnsangeren av de to - der er jeg sterkt uenig. Jeg har alltid foretrukket Simons stemme, og som i fjor er jeg overveldet over hvor godt stemmen holder after all these years.
2. Nrk.no skriver "Mye grått eller manglende hår var å se, men også forbausende mange yngre mennesker." Slike holdninger provoserer meg. Hvorfor er det overraskende at det er unge mennesker der? Paul Simon er tidløs, og den musikkbevisste ungdommen har vel aldri vært mer åpen for å se bakover og blande genrer og epoker i sine valg av inspirasjonskilder enn de er nå?   

søndag, juli 01, 2012

Avslutningskonsert i Risør kirke 01.07.12 kl. 17.00

Den aller siste konserten åpnet med Peter Warlocks Capriol-suite fra 1926, et verk jeg hadde sett fram til å høre live. Jeg er spesielt glad i Pieds-en-l'air-satsen, som er vakker både i strykeorkesterversjon og i korversjon - da under tittelen "Lullaby my Jesus". De andre satsene er også fine, og veldig inspirert av både dansesuitestilen fra renessansen så vel som folkelige melodier fra de britiske øyer. Warlock er forøvrig et psevdonym, mannen var en smule splittet og ble ikke gammel, men rakk å skrive flere slike perler - som f.eks. "Bethlehem down", en annen favoritt. Og kammerorkesteret er dyktige, det skal de virkelig ha. 


Det er også denne karen. Martin Fröst var solist i Aaron Coplands klarinettkonsert, et verk man skulle tro var skrevet for han. Men den er faktisk skrevet for Benny Goodman. Coplands musikk er filmatisk, neoklassisistisk, og særlig i førstesatsen går assosiasjonene til The Great American Songbook - og til og med Bacharach i perioder. Jazzfraseringer er tilstede, harmoniene også, og Fröst fikk en god del sjanser til å vise hvor brilliant han er. Det kom et ekstranummer - et klezmerstykke som Frösts bror har arrangert for klarinett og orkester. 



Leif Ove Andsnes' siste bidrag i år var Chopins nocturne nr. 17 i H-dur, op. 62 nr. 1. Av alt Chopin har skrevet, er nok nocturnene de jeg liker aller, aller best - og særlig i Maria Joao Pires sin innspilling. Nå håper jeg Andsnes skal spille dem inn en gang også, for hans tolkning var nydelig. Han har en magisk touch uansett hva han spiller, med et anslag som er helt unikt. (Og jeg venter i spenning på om han skal gjøre noe Bach på plate snart!? De franske suitene kanskje?)  


Og helt til slutt: Benjamin Britten, igjen, denne gangen hans Serenade for tenor, horn og strykere, op. 31 fra 1943. Radovan Vlatkovic er en mester på horn, og åpnet med en solo-prolog, en slags jakthorn-melodi som setter an stemningen. Deretter kom sangene; tonesatte dikt av britiske diktere fra forskjellige århundrer, med dertil variert vanskelighetsgrad i språk. Hornet er en rød tråd gjennom hele serenaden, melodiene knytter seg opp til hornets toner - litt uvanlig tonespråk for en sanger, men kanskje desto mer spennende. Hornets lange toner fortsatte i blant inn i neste akkord fra orkesteret, noe som skapte en liten dissonans i et slag eller to i de ellers så rene klangene. Flott virkemiddel som bygger opp en spenning. Ian Bostridge var intet mindre enn suveren, også denne gangen.  

Se der, et lite smil!


En fin festival, også i år. Det er en koselig tradisjon å starte sommerferien med sørlandsferie og klassiske konserter med svært høy kvalitet i lille hvitmalte Risør. Det er en helt spesiell stemning der under festivalen. Men billettsystemet er fremdeles ikke optimalt. Tidligere år har jeg møtt utsolgt-skiltet selv om jeg satt parat før salget startet. I år meldte jeg meg inn i venneforeninga for å få forhåndkjøpt billetter. Først var det vanskelig å komme gjennom på telefon (som er eneste mulighet når det gjelder forhåndssalg), og når man først kom igjennom - så var de jeg aller helst ville gå på, allerede utsolgt. Heldigvis klarte jeg å skaffe et par uavhentede tre dager senere.

Det ser med andre ord fremdeles ut til at de fleste av de gode billettene er resevert sponsorer og velgjørere. Det gjør det vanskelig for andre, og det gjør det sikkert vanskeligere å rekruttere nytt publikum, særlig blant de yngre. Festivalen blir litt lukket og hemmelig når det ikke er billetter å oppdrive. Kirkerommet er naturligvis en viktig faktor her - det er ikke plass til så mange. Jeg har ingen god løsning, annet enn å bygge et fint kulturhus med konsertsaler på Holmen istedet for boligblokker. (Det er lov å drømme.) 

Takk for i år, og på gjensyn! 




Konsert i Risør kirke 01.07.12 kl. 13.30

Festivalens nest siste konsert ble åpnet av cellist Christian Poltéra, som spilte et stykke for solo cello av Witold Lutoslawski. Det var en del av en rekke komposisjoner som ble skrevet av forskjellige komponister til dirigenten Sachers 70-årsdag i 1976, etter initiativ fra Rostropovitsj. Utgangspunktet var tonene i Sachers navn - Ess-a-c-h-e-re (=e). Små intervaller, tritonuser og dissonanser, fint spilt av Poltéra som har en varm klang i celloen sin. Morsomt å høre musikere jeg har katalogisert platene til så mange ganger. 

Så kom Ian Bostridge, David Hansen og Leif Ove Andsnes inn. Brittens "Abraham and Isaac" er en slags kammeropera, et dramatisk verk basert på den forferdelige historien fra bibelen der Abraham tenker å ofre sin stakkars sønn Isak for å vise hvor trofast han er i sin gudstro. Jeg orket ikke følge ordentlig med på teksten, det er for grusomt. Men musikken er jo så vakker, og fremføringen også - Bostridges tenor og Hansens kontratenor klang vakkert sammen, vemodig og trist, og Andsnes var som alltid en ener. 
Musikken var rolig og pen da Gud la fram sin befaling - da sang begge stående med ryggen til publikum - og mer dramatisk da drapet nesten skjedde. Andsnes hamret løs på pianoet. Etterpå roet det seg ned, Gud snakket til Abraham igjen, og stemmene tonet ut i en lang diminuendo. 



Før konserten lærte festivalsjefen oss hvordan vi blar musestille i et teksthefte - med tanke på bråket under konserten i går. BRA! Ingen slike forstyrrelser i dag, med unntak av et par hostekuler som kanskje kunne vært skjult bedre. Men absolutt en stor forbedring.  




Siste verk var Schuberts trio D.898 i B-dur, en av to han skrev rett før han døde. Henning Kraggerud, Christian Poltéra og Håvard Gimse spilte. Det er kjente toner, denne har jeg hørt mye på. Klavertrioen som besetning er bortimot perfekt, absolutt en favoritt-verktype for min del. Instrumentene klinger godt sammen, de utfyller hverandre og er likeverdige. Alle kan spille melodistemmen, celloen er i tillegg bass i blant, pianoet akkompagnerer, fyller inn toner - og leder an, alt ettersom. Schuberts trio er lang og med fine melodilinjer. Utmerket spilt av de tre erfarne musikerne.