For å få en god konsertopplevelse i Oslo Spektrum, er det helt nødvendig å komme langt fram. Lyden blir mystisk der bak, det har jeg erfaring med. Midt på rad 2 var et fint sted, man kommer såpass tett på musikerne og ser lettere kommunikasjonen dem i mellom også.
Konserten var delt i to. Både praktisk og smart, ettersom Graceland skulle framføres i sin helhet i siste del av konserten - med det bandet av sør-afrikanske musikere som han spilte med den gang. Det som dessverre skjer da, er at mange begynner å sammenligne. Alle vi snakket med etterpå, likte den ene eller den andre delen best. Noen av anmelderne beveget seg også i den retningen. For meg blir det helt meningsløst å sette de opp mot hverandre; det var to ulike deler og de var suverene på hver sin måte. Den første delen bygde opp til den andre, selv om det var vidt forskjellig repertoar. Og begge bandene er så proffe og samspilte at det er en fryd å sitte nært og følge med på hva de driver med. Det ser så moro ut at jeg får lyst til å være med og spille.
Første del var ganske lik den vi hørte i Berlin i fjor sommer, med nøyaktig samme multiinstrumentalist-band og mange av de samme låtene. En hitparade fra forskjellige deler av karrieren - mye fra de aller første soloplatene. Han har såpass mange musikere med seg, og de spiller så mange instrumenter hver, at man faktisk ikke savner finessene og det lille ekstra fra platene - arrangementene er de samme live.
Jeg gjentar det jeg skrev i fjor:
Paul Simon fyller 70 år til høsten (edit: 71 år), og det er ganske spesielt at man faktisk ikke kan høre på stemmen hans - i det hele tatt - at den tilhører det vi nå kan kalle en godt voksen mann. Han høres ikke en dag eldre ut enn han gjorde for førti år siden. Å gå på konsert med han, med det bandet, og vite at man får to timer spekket med noe av det fineste i popens låtskriverkunst, praktfullt fremført av en laidback og trygg stemme - som aldri feiler - det er intet mindre enn magisk.
"Kodachrome" er en bra åpning, den er tidlig Paul Simon i et nøtteskall og setter stemningen helt fra starten. "Hearts and bones" var nydelig. Den har magiske harmonier, mange av de samme vendingene som han bruker mye på f.eks. "One-trick Pony"-albumet. "Dazzling blue" er en av de fineste fra fjorårets album "Beautiful or so what", forøvrig et kanonalbum.
Etter omlag en time forlot musikerne scenen, og Ladysmith Black Mambazo entret. De sang et par låter a cappella, med en imponerende koreografi av høye spark og hopping uten at det ga merkbare utslag på vokalen. Deretter "Homeless" sammen med Paul Simon, og så kom "Diamonds on the soles of her shoes" - etter at Simon hadde ønsket sitt kjære Graceland-band velkommen på scenen, en etter en. Det er rørende å se dem, spillegleden, og at det virkelig er dem. De begynner å trekke på årene de også. Og de har levd mange år og utøvet sin musikk under apartheid-regimet, gudene vet hvordan det måtte være.
Graceland-låtene satt som ei kule. De er svært Afrika-pregede, men allikevel Paul Simonske. Han klarer å mikse sin egen stil med sør-afrikansk musikk og samtidig beholde begges særpreg - det er det ikke alle som klarer når de begynner å flirte med worldmusic i musikken sin. Jeg hadde kanskje ventet at de skulle spille dem etter rekkefølgen på plata, med Tony Cedras' ikoniske trekkspill som åpner det hele med "The boy in the bubble", men det gjorde de ikke (det spilte heller ingen rolle).
"Gudfar" Hugh Masekela var også med, han sang og spilte et par låter (deriblant en Mandela-hyllest) og fikk publikum til å reise seg og danse, deretter en låt med nydelige Thandiswa Mazwai fra Soweto, som senere sang Linda Ronstadts stemme på "Under African skies" (med en av kordamene på tredjestemme).
"You can call me Al" var avslutningslåt før ekstranumrene, også med dansende publikum. Første ekstranummer var "The sound of silence", naturligvis uten Garfunkel på andrestemme, kun Paul Simon med gitaren sin. Praktfullt. Den alene var verdt billetten. Deretter "The Boxer" med allsang på "Lalalaiii" - da føler man seg fort som publikum i "Da Capo" hvis man begynner å svinge med hodet. "Late in the evening" fikk opp stemningen igjen, med catchy blåseriff som jeg har sunget på i to dager nå, og helt til slutt: "Still crazy after all these years", en av verdenshistoriens fineste låter.
Setliste:
Kodachrome
Gone at last
Dazzling blue
50 ways to leave your lover
Vietnam (Jimmy Cliff-cover)
Mother and child reunion
That was your mother
Hearts and bones / Mystery train / Wheels
Me and Julio down by the schoolyard
Slip slidin' away
The obvious child
Hello my baby (med Ladysmith Black Mambazo)
Nomathemba (med LBM)
Homeless (med LBM)
Diamonds on the soles of her shoes (med LBM)
I know what I know
The boy in the bubble
Crazy love, vol. II
Mandela (bring him back home) (med Hugh Masekela)
African Sunset (med Thandiswa Mazwai)
Stimela (med Hugh Masekela)
Gumboots
Under African skies (med Thandiswa Mazwai)
Graceland
You can call me Al
Encores:
The sound of silence (solo med gitar)
The boxer
Late in the evening
Still crazy after all these years
*= 1. Dagbladet skriver bl.a. at stemmen ikke holdt så mange takter lenger, og at Garfunkel var skjønnsangeren av de to - der er jeg sterkt uenig. Jeg har alltid foretrukket Simons stemme, og som i fjor er jeg overveldet over hvor godt stemmen holder after all these years.
2. Nrk.no skriver "Mye grått eller manglende hår var å se, men også forbausende mange yngre mennesker." Slike holdninger provoserer meg. Hvorfor er det overraskende at det er unge mennesker der? Paul Simon er tidløs, og den musikkbevisste ungdommen har vel aldri vært mer åpen for å se bakover og blande genrer og epoker i sine valg av inspirasjonskilder enn de er nå?
