Toto, Moss (Verket), 29.06.13

David Paich i flosshatt til venstre, Nathan East med lyskaster på seg, Joseph Williams i mørket midt på, Steve Porcaro til høyre, og Steve Lukather anes såvidt helt til venstre for Paich. 

Det er år og dag siden forrige gang jeg var på Toto-konsert, og jeg hadde vel i grunnen ikke tenkt det skulle bli flere konserter ettersom forrige opplevelse (ca 2000?) var noe blandet - mye på grunn av en slitsom og vrælende Bobby Kimball som tok altfor mye oppmerksomhet, samt et lydbilde som var altfor gitarpreget og rocka. Ikke min favoritt-side av Toto. Når i tillegg Mike Porcaro ble alvorlig syk og David Paich sluttet, og Kimball nok en gang var på vei ut av bandet på huet (og takk og pris for det!), var det bare Steve Lukather igjen av originalbesetningen. Han hadde med seg Lee Sklar på bass og Greg Phillinganes på keyboards, helt klart musikere i verdensklasse - men det var jo ikke noe igjen av Toto uten en Paich eller en Porcaro, så Lukather la rett og slett ned bandet. Men for tre (?) år siden bestemte de seg for å gjøre en turné for å hylle Mike, og samlet med seg Steve Porcaro fra originalbesetningen og Joseph Williams fra siste halvdel av 80tallet, samt David Paich som ville være med igjen, og Nathan East (bl.a. Fourplay) på bass. Jeg tror de har vært i Norge, eller i allefall i nærheten av norskegrensa, hvert av disse årene. Jeg har hørt mye bra om disse siste turnéene, og bestemte meg derfor for å dra til Moss (!). 

Og bandet var mer solid enn noen gang, altså bedre enn de andre konsertene jeg har vært på. Min første Toto-konsert var i 1992, bare to måneder etter at Jeff Porcaro døde, så jeg har aldri opplevd dem med han bak trommene. Jeg tenker stadig på Simon Phillips som "han nye", selv om han nå har spilt i bandet fem år lenger enn Jeff gjorde. Simon spiller bra, og gjør sine egne ting uten å kopiere Jeff altfor mye - men med en så markant trommis som Jeff var, er det jo enkelte fills man savner i noen av låtene, og Simon har ikke helt den samme bakpå-grooven som kjennetegner Jeffs spillestil. Men han er en god trommis, og har vært med i bandet i 21 år og har virkelig spilt seg inn, så det er egentlig ingen grunn til å klage særlig mye på det. 

Joseph Williams hørte jeg på Parkteatret i april, noe som var en lovende preview for denne Toto-konserten, for han synger virkelig bra nå. Jeg skulle bare ønske han fikk mer plass. Lukather er nok ikke klar for å gi slipp på frontfigurrollen, de spiller fremdeles veldig mange av låtene der han selv synger, og det må sies at stemmen hans ikke var i særlig form i går. Han kunne med fordel overlatt vokalen til andre, både til Joseph og til de to koristene som egentlig ikke fikk slippe ordentlig til før på nest siste nummer. Evt kunne de valgt andre låter. Jeg er litt overrasket over at de ikke spilte "Georgy Porgy", hvis liveversjoner har vært av de bedre oppgjennom årene, men samtidig er jeg ikke sikker på om stemmen hans hadde holdt. I tillegg synes jeg Lukathers gitarsoloer blir altfor lange og uinteressante - jeg vet at mange blant publikum ser på han som en slags gud innen genren, men jeg har aldri vært spesielt fascinert av spillet hans siden han stadig utvider grensene (evt tramper langt over mine grenser) for hva som er en passende solo, både i lengde og egotripp. 

David Paich spiller fint piano, og jeg likte godt de partiene hvor de beveget seg mer i retning jazzen, som i hans pianokor på slutten av Pamela. Han sang bra også (Hydra, Africa). Nathan East er en bra erstatter for Mike, men jeg skulle selvfølgelig av hele mitt hjerte ønske at det var Mike the groovemeister som stod der oppe. Et Toto uten en Porcaro i kompet mangler helt klart noe. Derimot var det veldig gledelig å høre Steve Porcaro på keyboards, noe jeg aldri har gjort i Toto-sammenheng før. Han sluttet i bandet flere år før jeg var på første konsert, og da jeg traff han i 1994 var det sammen med Jay Graydon som medlem av hans allstar-band. Jeg skulle veldig gjerne sagt hei til han igjen, det er altfor mange år siden sist (middagsselskap hjemme hos Porcaro-foreldrene Joe og Eileen i Los Angeles i 1995, samt en konsert på Baked Potato et par dager senere), men bandet ville helst rett til hotellet etter konserten og vi håpefulle som stod ute i regnet fikk ikke sjansen til å hilse på denne gangen. For min del helt ok, det var bare Steve P jeg ville møte igjen. Jeg har vært på nok av backstage-tilstelninger med de andre. Og etter fire timer ute i silregn (konserten varte i 2.5 timer) var det ok å komme seg inn i bilen også. 

Siden de spilte 4 av 8 låter på albumet "Hydra", slo det meg at det hadde vært moro om Toto gjorde som Steely Dan - tok for seg ett og ett album og spilte igjennom hele. Jeg satte pris på at de hadde valgt såpass mye fra den tidlige perioden, og såpass lite fra de siste tjue årene - jeg ramla egentlig ut etter "Kingdom of desire" (1992), kjøpte "Tambu" i 1995 men har ikke hørt særlig mye på den, og senere utgivelser har jeg ikke hørt i det hele tatt. 


Avslutningsvis vil jeg si at jeg håper jeg engang kan få høre dette bandet på en mindre venue, kanskje til og med på klubbstørrelse, der publikum består av fans - og ikke fulle, brølende, dyttende, kjeftende, øl-sølende, røykende og over-feststemte tullinger som tror de er på bygdafest. Jeg synes jo det er bra at folk går på konsert og er glade over å kunne synge med på "Africa" og "Rosanna", men når de presser fra alle kanter fordi de skal bakover for å kjøpe øl midt under en sjeldent framført Toto-låt, drysser aske på meg og kjefter på meg fordi jeg ber dem gå rundt istedet, fremkaller de en vrede hos meg som sjelden kan sees ellers. Jeg avskyr virkelig drikking på konserter hvis det betyr at folk ikke kan holde seg i ro. Eller hvis det betyr at de blir så fulle at de snubler rundt og søler og ødelegger for alle andre, og ikke virker særlig interessert i hva som foregår på scenen. Derimot hadde jeg stor moro av de unge finnmarkingene rett bak meg som var i ekstase over å høre sitt favorittband, kunne alle tekster fra "The seventh one"-albumet, og sang med sånn noenlunde rent, også i falsett, tok tak i arma mi og skrek "Dæm e jo så BRA! Forstår du ka æ meine??", ville i augo, og jeg nikket "ja, jeg forstår, jeg forstår!". 

Kort oppsummert: Solid band, bra vokal fra Joseph Williams, flott setliste - de spilte flere låter jeg ikke har hørt live før, som "It's a feeling" (Steve P sin låt fra Toto IV - nå med Joseph på vokal), "White sister" - og jeg er usikker på om jeg har hørt dem spille  "Goodbye Elenore", "St. George and the dragon" og "Home of the brave". Veldig morsomt at de valgte nettopp disse som for alltid vil minne meg om pikerommet, ungdomsskolen, gul Sony sportswalkman, platespilleren min, platecoverne med alle navnene som jeg scanna med øynene og memorerte, ukentlig plateshopping på den lokale bittelille platebutikken hjemme, klassekamerater som ikke skjønte noe av min musikk-hobby fordi jeg hørte på rare ting som ikke var på Ti i skuddet eller i bladet Topp.  


Setliste: 

Medley: On the Run - Child's Anthem - Goodbye Elenore
Going home
Hydra
St. George and the dragon
I'll be over you
It's a feeling
Rosanna
Wings of time
Falling in between
I won't hold you back
Pamela
99
White Sister
Better world
Africa
How many times
Stop loving you
Hold the line

encore:
Home of the brave

Et særdeles godt fotografi av min gamle venn Steve Porcaro. 

Johannespasjonen (BWV 245), Thomaskirken, Leipzig 20.06.13 med Mark Padmore, Matthew Brook, John Eliot Gardiner, Monteverdi Choir og English Baroque Soloists

Å løpe over plassen foran Thomaskirken en torsdagskveld i juni i det verste tordenværet jeg har sett på mange år, løpe fort fort fort i sandaler og kjole mens en endeløs rekke av lyn lyser opp hele kvartalet og tordenbraket overdøver alt annet, fem minutter før Gardiner skal heve dirigentpinnen der oppe på galleriet - og komme gjennomvåt inn i kirken, Bachs kirke, som han tjente de siste 27 år av sin liv, andpusten finne plassen sin, sette seg ned, rekke å la skuldrene senke seg før tonene fra åpningskoret bruser gjennom kirkerommet... Ingen vits i å forsøke å tørke øynene etter regnet i allefall. De ble fulle av tårer. 

Jeg dro til Leipzig for å høre John Eliot Gardiner dirigere Johannespasjonen, Påskeoratoriet og Himmelfartsoratoriet. Jeg har ønsket å reise dit i flere år, og i år ble drømmen realisert. Jeg har samlet på Gardiners innspillinger av Bachs kantater i mange år, jeg har hans pasjoner og oratorier, jeg fikk en deal de tre årene jeg jobbet på Norsk Musikforlag ved siden av studiene - istedet for den årlige whiskey-flaska de ansatte fikk til jul, fikk jeg henholdsvis Juleoratoriet, Johannespasjonen og h-moll-messa. Det finnes mange andre fine innspillinger også, jeg liker mange forskjellige tolkninger - så lenge sangerne er gode. Men Gardiner har fulgt meg lengst. Da jeg så at hans ensemble skulle framføre disse Bach-verkene, kunne ingenting holde meg unna. 

At min absolutte yndlings-evangelist Mark Padmore (han deler førsteplassen med James Gilchrist, med Anthony Rolfe-Johnson hakk i hæl) skulle være med i år, var en ren bonus. Det er ikke lenge siden jeg satt og grublet på hvorhen jeg skulle følge han for å få hørt han synge Bach. Nå falt alt på plass. 

Orkestret, koret og solistene var plassert på galleriet, bak meg. Jeg måtte til stadighet snu meg, kanskje til forargelse for de bak meg, men jeg kunne ikke la være å se på dem. Padmore helt til venstre, i profil, Gardiner med ryggen til, med armbevegelser som en danser. 

Der åpningskoret på Matteuspasjonen er langsom og vemodig, er Johannespasjonens åpning urolig i både harmonikk og rytmikk, ganske hurtig, med grunntonen i bass i mange takter og jagende sekstendeler i strykerne, og mange forholdninger som nesten gir litt dissonans iblant. Da koret kom inn, kom også gåsehuden, for dette koret er ett av de virkelig gode. Sopranene var suverene. Og Padmore forsvarte sin toppplassering på min evangelist-liste, og jeg snudde meg og snudde meg og smilte ganske sikkert temmelig fårete mellom tårene. 

Av de andre solistene var Jesus veldig god (Matthew Brook), og selvfølgelig bassen Peter Harvey - et kjent navn for den som har vært gjennom Gardiners diskografi. Alten Meg Bragle kunne han fint ha byttet ut med en kontratenor, f.eks. Damien Guillon eller Iestyn Davies, for ikke å snakke om Andreas Scholl som hadde denne rollen da Prégardien ledet Johannespasjonen i Oslo Domkirke i fjor. Jeg synes altstemmen passer bedre til en kontratenor i dette verket. Tenoren Nicholas Mulroy ble litt svak, men jeg har hørt han bedre på plate. Sopranen Hannah Morrison var veldig god, ikke minst i den siste arien "Zerfliesse, mein Herze, in Fluten der Zähren" som nettopp fremkalte en flod av tårer. Og sluttkoret likeså, og det blir ikke mindre trist om man samtidig tenker på at morfar spilte dette i sin mors begravelse - og at det ble spilt i hans egen. 

Koret er som sagt enestående, veldig fin og homogen klang, og det samme har orkesteret. De er virkelig barokkeksperter. En av fiolinistene fortalte oss dagen derpå at det hadde vært en stor utfordring å holde de gamle tarmstrengene riktig stemt med den høye luftfuktigheten og varmen, men det kunne man ikke høre. Det lød helt perfekt. 


Min første konsert på Bachfest Leipzig var praktfull, og på historisk grunn der den store fader Bach både fremførte sine verker og ligger begravd, ble det nesten for mye å ta inn for en stakkars nordmann på pilegrimsferd. 

Burt Bacharach, Folketeatret, Oslo 18.06.13

I går kveld trykket jeg en av mine største guder i hånden. På første rad i Folketeatret satt jeg, med en gul rose fra hagen i håret, og på scenen var Burt Bacharach, en av vår tids desidert største låtskrivere - om ikke den aller største. Hele livet mitt har vært preget av hans musikk, og jeg hadde i grunnen ikke trodd at jeg skulle få oppleve han én gang til - selv om jeg have been wishin, and hopin, and thinkin', and prayin', plannin', and dreamin' each night siden den magiske sommerkvelden i Langesund for fire år siden. 

Som jeg skrev forrige gang: Burt Bacharach er melodienes mester, harmonienes mester, de rytmiske krumspringenes mester, maj-akkordenes mester, og de myke flygelhornenes mester. Det kan kalles pop, det kan kalles easy-listening, og uansett hva det kalles - han er ener i sin klasse, ingen gjør det som Burt, og han har inspirert musikere og komponister i et bredt spekter av genrer. Han har samarbeidet med de største navn, og listen over personen som har sunget hans låter er så lang og kvalitetsspekket at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. The Beatles, Stan Getz, Dusty Springfield, Isaac Hayes, Elvis Costello, Dionne Warwick... Til og med Dr. Dre har han samarbeidet med. Les mer i denne Wikipedia-artikkelen om du trenger å oppdatere din Bacharach-kunnskap.

Han studerte klassisk komposisjon med Darius Milhaud, Bohuslav Martinu og Henry Cowell, hang med John Cage, men fant ut at han ville bruke teorien til å skrive populærmusikk istedet for tolvtonemusikk. For å kunne bryte reglene, må man kunne dem. Og håndverket mestrer han så inni granskauen bra. Det skal ikke være enkelt å skrive en bra poplåt, man må jobbe med den! 

Hal Davids tekster og Burt Bacharachs melodier smelter sammen, og det gjør til tider vondt i hjertet fordi tematikken - f.eks. oppbrudd - kombineres med melodier og harmonier som treffer meg så hardt og plutselig at jeg ikke klarer å beskytte meg. Det er helt normalt å felle tårer når man hører på musikken til Burt Bacharach. Den når fram til steder i hjertet som kanskje ikke berøres så ofte i hverdagen. Noen av de aller fineste tolkningene jeg har hørt, var på Risør Kammermusikkfest for et par år siden. Hilde Marie Kjersem sang disse låtene med en innlevelse jeg ikke har hørt maken til, og fikk virkelig fremhevet sårheten og lengselen i Davids tekster. 

Her er Burts joggesko!

De tre sangerne utfyller hverandre veldig fint. Donna Taylor har den litt hese men også myke soulstemmen, en slags alt, Josie James tar de høye tonene og har en mer Motown-aktig babystemme i blant, ganske effektfullt (litt flatt i begynnelsen, men hun tok seg veldig opp) - og John Pagano, med fløyelsrøst, stålkontroll og popstjerne-utstråling, synger så man ikke tror det er sant. Sist plasserte jeg han et sted mellom Luther Vandross og Gino Vannelli, og man kan også legge til en dæsj George Michael. Han kler Bacharach. Det gjør de andre også - stemmene deres klinger godt sammen. 

Pagano har en ganske annerledes stemme enn Elvis Costello, men jammen klarer han å gjennomføre "God give me strength" (fra "Painted from memory") på en helt utmerket måte. Falsett i de to første refrengene, og full gass i det siste. 

I tillegg dukket en gammel kjenning opp bak keyboardet - Bill Cantos, som jeg traff da Jay Graydons allstarband var i byen i januar 1994. Han fikk et par solistoppdrag, blant annet sang han "My little red book" (opprinnelig Manfred Mann, senere Love). Jeg liker stemmen hans. 

Men det øyeblikket som etset seg inn, var da Burt selv - helt alene - satt ved flygelet og sang "Alfie". Den rustne 85 år gamle stemmen kan ikke lenger holde lange toner, han hvisker, nesten snakker - men så går han over i en slags forsiktig falsett på de høye tonene, og det er så fint at man tenker at dette øyeblikket skal man huske absolutt hele livet. Publikum var musestille, det var nesten så vi kollektivt holdt pusten. Så gled han over i min absolutte yndlingslåt, "A house is not a home", i samme arrangement som forrige gang. Alene først, deretter en synth, så kommer blåserne sakte inn med et par toner... før Burt reiser seg fra krakken, dirigerer, crescendoen kommer og de modulerer opp en halvtone og hårene på hodet reiser seg og gåsehuden spretter fram, og hele bandet med koristene fortsetter med "I am not meant to live alone, turn this house into a home...", en ritardando og ytterligere crescendo i det de går i gang med det samme om igjen for siste gang - og John Pagano bryter ut og synger fletta av oss. Det hele kan oppleves her, fra en annen konsert med ekte strykere (med "Wives and lovers" først). 

Konserten var i utgangspunktet temmelig identisk med den i 2009. Medleyene var ganske like, den startet og sluttet på samme måte, det var medley over hans første hits og hans filmhits. Det gjorde absolutt ingenting. Det er jo disse låtene man vil høre. Han fortalte imidlertid at han samarbeider med Elvis Costello igjen, noe som gleder alle oss som har "Painted from memory" som "øde øy"-album, og nå skal det bli musikal med fem-seks låter fra den plata samt en del helt nye. (For første gang har jeg lyst til å dra et sted på grunn av en musikal!)  

I tillegg fikk vi i ekstranummeret høre to ganske nye låter fra en musikal han har skrevet sammen med Steven Sater, "Some lovers", som hadde premiere i San Diego for en stund siden.  

Setliste: 

*Åpning: What the world needs now, kort versjon

*Medley: 

Don't make me over + Walk on by + This guy's in love with you + I say a little prayer +  Trains and boats and planes + Wishin' and hopin' + Always something there to remind me

*Medley: 

One less bell to answer + I'll never fall in love again + Only love can break a heart + Do you know the way to San Jose

*Anyone who had a heart

*I don't know what to do with myself (John Pagano)

*God give me strength (John Pagano)

*Waiting for Charlie to come home (Donna Taylor)

*My little red book (Bill Cantos)

*Medley (fire første hits):

Magic moments + The story of my life + The blob + Tower of strength

*Make it easy on yourself

*Close to you

*Medley (filmhits)

The look of love + Arthur's theme (best that you can do) + What's new pussycat + April fools + Raindrops keep falling on my head + The man who shot Liberty Valence + Making love

*Wives and lovers (Burt)

*Alfie (Burt)

*A house is not a home (Burt + Pagano)

*That's what friends are for

encore: 

*Every other hour (fra "Some lovers")

*en til fra "Some lovers" (Bill Cantos)

*Any day now (John Pagano)

allsang: Raindrops keep falling on my head. 

HVILKEN KATALOG!!

Her er VGs omtale

Her er Aftenpostens omtale

Her er Knut Schreiners tanker om Burt Bacharach

Her er Sondre Lerches hyllest til Burt Bacharach

Og han vinket, smilte, trykket hendene til noen av oss på første rad - og forsvant.  

Kom tilbake, Burt!!

Todd Rundgren, Rockefeller 01. juni 2013

Todd Rundgren besøkte Rockefeller og Oslo igjen, under halvannet år etter forrige gang, og nå med en helt annen sound enn sist. Den gang var han alene på scenen og spilte gjennom sine største hits kun akkompagnert av gitar eller piano. Nå hadde han med trommis og gitarist, og det meste av musikken lå elektronisk. Mye av repertoaret var fra den nyeste plata "State". Iført sølvglitrende dress og en genser med optiske illusjoner, samt slalåmbriller, stod han under en mikrofon i et stativ som minnet om en dusj, og sang med energien på topp - en god del dansetrinn også - i godt over halvannen time. Mannen er 65 år og sprek som en hest. Todd kan omtrent gjøre hva han vil, og det blir bra. Selv om rytmene og soundet av og til kunne minne om helt fullstendig andre genrer, ligger den rundgrenske melodikken og harmonikken der, stødig som fjell.  

Bernard Purdie og Grant Green med franske venner, Le Meridien Etoile, Paris, 15. mai 2013

I mai spilte selveste trommeguru Bernard Purdie på en jazzklubb i Paris. Klubben var på hotell Le Meridien Etoile, en slags blanding av konsertscene og restaurant, men vi som ville ha fullt fokus på Purdie og ikke mat og drikke, kunne sette oss nært scenen uten å bli forstyrret av de andre gjestene. Konserten i seg selv var også litt underlig - det var en litt vel energisk fransk hammondorganist (syngeglad men uten særlig bra stemme) som ledet det hele, og setlista var ikke helt optimal. Men de andre musikerne (Grant Green jr på gitar og Philippe Selam på sax) var gode, og sammen med Purdie groova det bra. De åpnet med Art Blakeys "Moanin'", pangstart, og senere kom en litt merkelig sammensetning av Georgia on my mind, You've got a friend, On Broadway, Come Together og lignende. Jeg kunne gjerne tenke meg å høre Master Purdie i en helt annen setting. Jeg vil høre hans shuffle enda mer! Fordelen med en slik venue er jo at mesteren satte seg ned ved nabobordet i pausen, så jeg fikk sagt hei og bedt om autograf (!) til min femten år gamle trommespillende nevø.