Sting, North Sea Jazz, 14.07.13

Nå var det nesten fjorten år siden forrige gang jeg var på Sting-konsert (den fantastiske Police-konserten i Århus 2007 regnes ikke med her), det var vel Brand New Day-turnéen i 1999, og den husker jeg som en liten skuffelse sammenlignet med f.eks. den i 1996. Kanskje fordi "Brand New Day" ikke er yndlingsalbumet mitt, kanskje fordi det ikke funka helt med Manu Katche på trommer, vet ikke. I allefall ble denne konserten på North Sea Jazz en opptur igjen, for den satt som ei kule. Tilbake var det gamle bandet hans - Dominic Miller på gitar, Vinnie Colaiuta på trommer og keyboardist David Sancious som overtok etter at Kenny Kirkland døde. I tillegg fikk vi en gjesteopptreden fra Branford Marsalis, som hadde spilt konsert tidligere på kvelden, og nå spilte han naturligvis sine velkjente obligatstemmer på "Englishman in New York". Eneste aber var at de hadde kuttet hans jazz-solo midt i låta (rett før trommene dundrer) - den hadde det jo vært moro om de kunne sette inn igjen for anledningen. Branford hang med på en låt til ("Seven days") før han forlot scenen. 

Good old days!

Stings stemme holder seg virkelig godt - ikke minst på Roxanne; han tok nesten alle de høye tonene selv, med et par unntak hvor kordamen overtok. Låtvalget var også bra - mye fra "Ten Summoner's tales", kanskje fordi det albumet feirer tjueårsjubileum i år, men også en stor del Police-låter og nesten ingenting fra de siste femten år. Helt i tråd med mine ønsker!

Setliste: 

If I ever lose my faith in you

Every little thing she does is magic

Englishman in New York

Seven Days

Demolition man

I hung my head

Driven to tears

Message in a bottle

Hounds of winter

Wrapped around my finger

De do do do, de da da da

Roxanne

ekstranummer: 

Desert rose

Every breath you take

ekstraekstranummer: 

Next to you

Siste ekstranummer: 

Fragile

Fragile. 

Joe Lovano & Metropole Orkest plays "Ballads", North Sea Jazz, Rotterdam 14.07.13

Da Sonny Rollins ble syk og måtte kansellere sommerens Europa-turné, hoppet Joe Lovano inn på kort varsel på North Sea Jazz i Rotterdam. Og vi bestilte billetter på enda kortere varsel. På Lovanos repertoar stod nemlig hele albumet "Ballads", som John Coltrane ga ut for nøyaktig femti år siden, og Metropole Orkest (som spiller en del slike konserter) var i gang med å innstudere Vince Mendozas arrangementer. Slike ting opplever man kanskje bare én gang i livet, så vi dro avgårde. Vi fikk gode sitteplasser langt fram, og det er en fordel på denne rare festivalen hvor folk kommer og går underveis og dørene står åpne. Sitter man langt nok fram, slipper man å bli forstyrret. Dette var en konsert man virkelig ikke ville ha forstyrrelser i. 

Låt nr. 1, "Say it (over and over again)", var litt ubestemmelig - tempoet var veldig rubato i starten, og jeg lurte på om hele konserten ville bli slik - altså en over-arrangert orkesterversjon der essensen av Coltrane ble borte blant strykerne (jeg overdrev litt i hodet mitt). Boy, was I wrong. Bare sekunder senere var de der de skulle være (i følge meg), og allerede på låt nr. 2, "You don't know what love is", kom tårene. Lovano stod der ydmyk og konsentrert, med notestativ og partitur, og spilte låtene Coltrane hadde plukket ut for 50 år siden og satt sammen til dette vidunderlige albumet - ett av de fineste jeg vet. Lovano forsøkte ikke å gjøre noen show-off-opptreden, ei hadde han planket eller blåkopiert mesteren - han spilte på sin egen måte, men med stor respekt og helt og holdent i Coltranes ånd. Av de nålevende saksofonister jeg vet om, er det helt klart han som kunne ha gjort dette aller best.

Låtene ble ikke spilt i samme rekkefølge som på plata, men det var helt ok. I "All or nothing at all" spilte han melodistemmen unisont sammen med en altsaksofonist i orkesteret, etter en bass-solo først. Fin veksling mellom latinorytmer og swing. "Too young to go steady" hadde en gitarintro, kjempefint! Ellers var det storbandfølelser her og der, myket opp av strykere som i en romantisk Doris Day-film fra femtitallet, eller noe Fred Astaire kunne ha danset i. "I wish I knew", nydelig ballade av Harry Warren, fikk tårene fram igjen. Låtutvalget på denne plata er altså intet annet enn perfekt, noe man naturligvis kan forvente av et musikalsk geni som John Coltrane. Vince Mendozas arrangementer var helt i tråd med Coltrane-kvartettens uttrykk. 

Dette var en konsert jeg virkelig vil huske lenge, og albumet "Ballads" kommer jeg til å kjøpe og gi bort i gave helt til alle platebutikker er borte. 

Jeg prøvde å telle hvor mange ganger jeg har hørt Joe Lovano live: Molde i 1996 med Paul Motian, Bill Frisell, Marc Johnson og Lee Konitz, Musikkflekken ca 1997 med Paul Motian og Bill Frisell, Kulturkirken Jakob i 2003 med Element, Iridium Jazz Club i New York med Hank Jones, Marc Johnson og Paul Motian, Village Vanguard i 2005 med Paul Motian og Bill Frisell, Blue Note i 2008 med McCoy Tyner, og nå denne på North Sea. Jeg lurer på om det er et par til jeg ikke husker i farta. I allefall er han den største blant de som fremdeles er i full sving, og jeg håper jeg får høre han mange, mange ganger til. 

Bobby Womack, North Sea Jazz, Rotterdam 14.07.13

På North Sea Jazz fikk vi enda en liten dose Bobby Womack, dessverre ikke hele konserten (vi skulle videre på en annen konsert) - så jeg er veldig glad jeg hadde Rockefeller-konserten friskt i minne. Det er mye bedre å høre han i klubbformat. I Rotterdam var det en enorm hall der folk kom og gikk, spiste mat fra bodene utenfor, og man fikk ikke inntrykk av at publikum primært bestod av dedikerte fans sånn som det gjorde på Rockefeller. Samma det, det var moro å høre han igjen! Setlista var nok omtrent den samme som i Oslo. 

Bobby Womack, Rockefeller, Oslo 11.07.13

Her kommer tidenes nedbygging av forventninger for ikke å bli skuffa: 

Når man nærmest venter en slagpasient som sitter på en stol og kanskje kommer med et og annet vræl som kan minne om noe som en gang var, og istedet får nesten halvannen time med Bobby Womack som vi kjenner han fra gamle dager og har hørt han på plate - i storform - da kan man mildt sagt være fornøyd. Med fårete glis stod vi nesten fremme ved scenekanten på Rockefeller (bare noen lykkelige dansende tullinger foran oss) og fikk servert den ene slageren etter den andre. Han må ha hjelp for å gå i trapper, for å komme seg av og på scenen, men når han først er der, er det ikke mye som tyder på at han sliter med noe som helst. Stemmen holder, den var mye bedre enn noen kunne drømme om, og det solide bandet bestod av 13 personer (fire blåsere, to keyboards, komp og korister) som naturligvis kunne sine saker. Sly&TheFamilyStone-bassist Rustee Allen oste av coolness. 

Soulkonserter er i grunnen de aller beste av konserter, det finnes ikke noe mer groovy, og de har nesten alltid full blåserekke. 

Bobby Womack kombinerer gode låter med en helsikes groove som gjør det umulig å stå stille. 

Det ble ikke noe særlig gitarspill (med unntak av Jim Fords "Point of no return"), men det gjorde ingen verdens ting. Denne konserten manglet ingenting. 

Settliste: 

Across 100th street

Nobody wants you when you're down and out

Harry Hippie

Daylight

I wish he didn't trust me so much

That's the way I feel about 'cha

The bravest man in the universe
(lang intro av alle musikerne)
Deep river
Woman's gotta have it
Point of no return
You're welcome, stop on by (? eller?)
A change is gonna come
Lookin' for a love
If you think you're lonely now
En gospel-låt

Bitteliten encore: 
I can understand it