I fjor grublet jeg på hva som ville være min drømmeinnspilling av Matteuspasjonen. Jeg kom fram til at Carolyn Sampson skulle være sopran, Damien Guillon kontratenor, Peter Kooy bass, og at det hele skulle dirigeres av Philippe Herreweghe - og at hans kor Collegium Vocale Gent naturligvis skulle være med. I september i fjor da jeg surfet innom Carolyn Sampsons hjemmesider, fant jeg en konsertliste der det fremgikk at hun skulle synge Matteuspasjonen i Concertgebouw i april 2014 - med nøyaktig de utøverne jeg hadde listet opp noen måneder tidligere. Det er jo til å få hjerteatakk av! Billetter ble bestilt, altså mer enn et halvt år i forveien, og nå sist fredag var det tid for konsert i dette overdådige konserthuset. Nå i ettertid fremstår det hele mest som en drøm, løsrevet fra tid og sted.
Fra første tone i det sørgmodige åpningskoret piplet tårene fram, og slik fortsatte det jevnt og trutt gjennom alle tre timer.
Collegium Vocale Gent er virkelig et helt utrolig dyktig kor; det er noen sopraner der som har de klareste korstemmene jeg noensinne har hørt, og koralene klang så vakkert!! Et barnekor var med i første del, tålmodige små i hvite skjorter, med flotte rene stemmer. Herreweghe takket dem spesielt.
Første arie er altens "Buss und Reu", og Damien Guillon spratt opp før resitativet. Min yndlings-kontratenor! Han har en ekstremt klar stemme, kontrollert, ikke noe flagring som mange kontratenorer (og tenorer) kan ha en tendens til. Han har studert med bl.a. Andreas Scholl, og kan absolutt sies å være på sin lærers nivå.
Andre arie er sopranens "Blute nur", og dette var altså første gang jeg hørte Carolyn Sampson live i hele mitt liv, etter å ha vært så betatt stemmen hennes i så mange år. Himmel og hav!! Gåsehud i nakken. Hennes evne til å forme musikken, gasse på, tynne ut, vibrato og ikke-vibrato, luft - i tillegg til en helt gylden og skimrende klang - er det som gjør henne unik. Sammenlignet med mange andre sopraner som bare synger rett igjennom med samme uttrykk i hele arien, som de gjerne gjør på litt eldre innspillinger, er dette virkelig noe helt annet. Resitativet til "Ich will dir mein Herze schenken", altså "Wiewohl mein Herz in Tränen schwimmt", kanskje det aller fineste resitativet i hele pasjonen, gir meg gåsehud bare jeg tenker på det. De toppene hennes er til å gråte av! (og det gjorde jeg jammen også)
Tenoren Benjamin Hulett har jeg knapt hørt før, men han sang "Ich will bei meinem Jesu wachen" veldig fint, og jeg skal definitivt merke meg navnet hans framover. Evangelisten Maximilian Schmitt har jeg heller ikke hørt så mye før - han var helt ok, det er en krevende rolle som han behersket, selv om han ikke nådde helt opp mot mine evangelist-favoritter James Gilchrist/Werner Güra/Mark Padmore (Gilchrist var evangelist i Matteuspasjonen i samme sal kvelden før, med Richard Egarr og Academy of Ancient Music). I rollen som Jesus hørte vi Thomas E. Bauer, slett ikke verst han heller, men den som har imponert meg mest som Jesus de senere årene, er jo vår egen Johannes Weisser i René Jacobs siste innspilling av Matteuspasjonen som kom i fjor.
Men bassen! Peter Kooy! Min bass-helt, som jeg var så heldig å få hilse på for et par uker siden i Oslo Domkirke! Han sang praktfullt, ikke uventet. The Godfather of barokk-bass-sang.
Solistene i koret, de som sang de mindre rollene, var også svært dyktige. Særlig han som sang Pilatus - han hørtes ut til å ha blitt undervist av Kooy, eller i allefall ha han som forbilde.
Høydepunktet i del 1 var duetten mellom Carolyn Sampson og Damien Guillon i "So ist mein Jesus nun gefangen" - de var helt samstemte, de var som én person - stemmene smeltet sammen og det lød helt, helt perfekt.
En kopp te i pausen var fint, man fikk igjen pusten, og gjorde seg klar til del 2. Fram med lommetørkle.
"Erbarme dich", hva kan man egentlig si om den som dekker det tilstrekkelig.. Forrige gang jeg hørte Guillon synge den, var i Oslo Domkirke i fjor - i det verket som er en slags "Matteuspasjon light", nemlig Bachs "Köthener Trauermusik" der han bruker mye fra Matteuspasjonen. Det var noe av det vakreste jeg har hørt i hele mitt liv. Den arien er virkelig en slags eksamen for barokksangere, og Damien Guillon bestod med glans også denne gangen. Fiolinsoloen var merkelig nok litt romantisk spilt - for det var faktisk musikere fra Concertgebouw-orkestret som spilte, det var ikke et barokk-orkester, så det var en del nyere instrumenter og det gjør jo noe med klangen. Oboene og fløytene var en slags blanding av tre og metall, ikke originalinstrumenter, og lyden var dermed ikke helt barokk - men spillestilen var det heldigvis. Ikke noe svulmende romantisk tolkning, det hadde jeg heller ikke ventet av Herreweghe. Men akkurat førstefiolinisten var nok en romantiker, eller i det minste en tilhenger av mer italiensk spillestil, med andre forsiringer og triller enn vi er vant til i tysk barokk. Uansett, fint var det!
Men det som virkelig fikk meg til å knekke sammen, var Carolyn Sampsons tolkning av den nydelige, nydelige sopranarien "Aus Liebe will mein Heiland sterben". Herregud. Den hadde jeg gledet meg til, og det var så vakkert at det nesten gjorde vondt. Kun akkompagnert av fløyter og oboer, ikke engang continuo, sang hun så tårene rant (på meg og sikkert på mange andre). Dette skulle jeg gjerne hatt opptak av, så jeg håper inderlig at Herreweghe har planer om å spille inn Matteuspasjonen igjen - med dette ensemblet, mer eller mindre. Inntil videre er vi jo heldige som kan høre en av hans andre oppsetninger på YouTube, med Damien Guillon, Hana Blaziková og flere toppsangere - blant andre Dorothee Mields som synger "Aus Liebe" nesten like fint som Carolyn.
"Wenn ich einmal soll sterben" var også tåredryppende vakker, stille og sørgelig, og derfra og ut var det bare å la seg trøste av Peter Kooy i "Mache dich, mein Herze, rein" før man fikk det praktfulle sluttkoret og deretter kunne klappe og hyle og hoie og glise fårete og fjollete som bare en Bach-fan på sin drømmekonsert kan gjøre.
El Kooy blir takket av El Maestro.
Det hellige dirigent-notestativ.
