Aller først:
Gåsehud og trillende tårer under åpningssatsen i kantate nr. 1 - check. Jauchzet Frohlocket!
I løpet av ei uke er det tre forskjellige muligheter til å høre Juleoratoriet i Oslo! Jeg hadde lyst til å høre Schola Cantorum denne gang, derfor møtte jeg opp i Trefoldighetskirka nå i kveld. Jeg var ganske spent på orkestret, da det var Det Norske Blåseensemble - dyktige som bare det, men uten en eneste fiolin i rekkene. Ei spiller de på originalinstrumenter. Men jo mer jeg tenkte på dette utover dagen og spilte musikken i mitt hode, kom jeg jo fram til at det er temmelig mye obo-og-continuo i Juleoratoriet - og siden jeg visste det skulle være continuogruppe med cello og kontrabass, tenkte jeg at forskjellen kanskje ikke ble så voldsomt stor. Og det ble den egentlig ikke heller. Litt tynnere lydbilde noen steder i åpningskoret i kantate 1 der man er vant til at fiolinene gasser på så gåsehuden dirrer - nå var det litt spinklere, men det var fint det også! Dessuten hørte man continuoen veldig godt på den måten, hvilket også er et pluss. I dette arrangementet er fiolinene primært erstattet av oboer og fløyter, etter hva jeg kunne høre. Jeg hørte ikke klarinettene eller saksofonene (!) noe i orkesterbildet der jeg satt, men nå kan Trefoldighet være litt varierende med tanke på lyden. (Litt underlig var det dog å komme inn i kirka på barokk-konsert, og se en altsaksofon i hånda på eieren sin der framme i orkesteret. Worlds colliding, men allikevel ikke!)
Fløyteobligaten til tenorarien i kantate 2 var nydelig. Det samme med obligaten til "Schliesse, mein Herze" - den arien ble akkompagnert av klarinett og continuo!! Det er en kombinasjon jeg ikke ofte hører, klarinetten er jo virkelig et fremmedelement i barokkmusikk i teorien - men det lød bra. Klarinettisten spilte så fint! Arier hvor det kun er akkompagnement i continuoen med en obligatstemme - for et genistrek det er.
Solistene Ingeborg Dalheim (sopran), David Hansen (kontratenor), Joshua Ellicott (tenor) og Halvor Festervoll Melien (baryton) var et utmerket team - spesielt glad var jeg for å høre Dalheim, som imponerte meg stort tidligere i år da hun sang kantater av Johann Theile på "Ostsee"-albumet til Trondheim Barokk. En klar og lys sopran som har studert med bl.a. Barbara Schlick, dog synes jeg hun synger finere enn sin læremester! Det var kanskje i sopranarien i kantate 6 hun fikk utfolde seg mest, "Nur ein Wink von seinen Händen", samt i koralen i bassens resitativ i kantate 1 (hun sang den istedet for damestemmene i koret). David Hansen har jeg hørt i mye forskjellig de siste tre-fire årene, og jeg tror han er den lyseste kontratenoren jeg vet om - i den forstand at han har så mye trøkk på de høye tonene. Det er imponerende. Dog tenker jeg nok mer på han som en litt mer dramatisk sanger enn akkurat kirkemusikksanger - han passer enda bedre til barokk-opera, etter min mening. (Jeg er flasket opp med Anne Sofie von Otter i denne rollen, og i senere år også Andreas Scholl - begge har et litt annet og mykere uttrykk). Tenoren Ellicott var evangelist, og han var ekstra fin og følsom i høyden på resitativene. Baryton Melien var nok den største overraskelsen, siden jeg aldri har hørt han før. For en praktfull stemme han har! Formidlingsevnen var også svært god. Han håper jeg vi får høre i de andre store verkene til Bach om ikke lenge!
Koret glitret. For noen sopraner! Koralene var høydepunkter, og alle åpningskor/sluttkor også, naturligvis. Her er det rom for jubel, i stor kontrast til pasjonene. Det er flott når sluttkoralen i kantate 2 blir utbrodert med takter fra sinfoniaen.
Arrangementene er gjort av Stian Aareskjold, og kor og ensemble ble ledet av Steven Devine.
Det er virkelig et bra kor, jeg må huske å følge konsertplanene deres.
