Fanskaren til Stacey Kent vokser for hver gang hun er her, og det er jo nesten hvert år. I går kveld spilte hun med kvintetten sin igjen på Cosmopolite, en utmerket scene for hennes konserter, og det var halvannet år siden sist. I mellomtiden har hun gitt ut ei plate med symfoniorkester, som er virkelig fin - og som hun sa: "When we play this music, I hear strings!" selv om det var bare fire musikere bak henne. Det er det som er så fint når man er glad i musikk. Man hører også det som ikke er der. Låtene er akkurat like fine i intim-versjon med piano, komp og saksofon, også kan man høre strykerne i tillegg om man vil. Enten i hodet sitt eller på plata! Det er så mange fine slike "With strings"-plater - tenk bare på Charlie Parker, Chet Baker, Clifford Brown.. Antonio Carlos Jobim, ikke minst! Og apropos Jobim - han var definitivt med i går kveld også, som opphavsmann på flere av låtene.
Stacey Kent har gått litt bort fra den helt typiske standardlåt-jazzen og befinner seg stilmessig mest i Brasil eller i Frankrike. Hun synger portugisisk og fransk, og noe av det oversatt til engelsk. Det er jo fint for oss som ikke er flytende i noen av de to språkene, og som fikk tårer i øynene da Jacques Brel plutselig ble enda mer forståelig i sin hjerteskjærende tekst "Ne me quitte pas" ("If you go away"). På tidligere konserter har hun sunget perler av Edu Lobo, Marcos Valle (hennes gode venn), Serge Gainsbourg, Henri Salvador, og jeg synes hun behersker alle disse stilartene - enten om det er bossanova eller fransk pop - veldig godt og med respekt. I tillegg har hun jo sin helt egen låtskriver, ektemannen Jim Tomlinson, som kan håndverket godt og lager fine melodier, gjerne til tekster av deres venn (og siden sist: nobelprisvinner) Kazuo Ishiguro.
Jeg er alltid spent på låtvalget når Stacey Kent kommer med ny plate eller spiller konsert. Det er som om hun kan ta hva som helst og kjøre dem gjennom sin staceyfier - også passer det henne, uansett. Altså, jeg ønsker jo virkelig ikke at hun skal synge Guns'n'Roses eller Green Day eller noe sånt, men det er så mye fint som kler henne - fra Fleetwood Mac via Carole King til Rodgers&Hart og fransk filmmusikk. Lydbildet er det samme når hun gjør slike vidt forskjellige ting. Aller best liker jeg jo når hun drar fram ukjente låter fra en svunden tid, presenterer meg for brasilianske låtskrivere fra 60-tallet som jeg ikke kjente til fra før, for det er den typen musikkmisjon jeg er aller mest glad i. Hun synger låtene fordi hun elsker dem, og som hun sa i går da de skulle spille en trist sang: "This is so sad... but we're gonna play it like a samba!" For brasilianerne har en evne til å blande terribly painful and terribly joyful in one samba.
Bandet er samspilte, har absolutt den genrebredden som trengs, og de er dyktige musikere. Pianist Graham Harvey har nydelige linjer, fine harmonier, og vekslet mellom piano og rhodes. Jeremy Brown og Josh Morrison er et solid og energisk komp, alltid litt frampå når det trengs. Jim Tomlinson spiller både fløyte og tenorsaksofon, og det hersker lite tvil om hvilken stil han føler seg mest hjemme i - det er Stan Getz-skolen. Dessuten sang han som vanlig duett med Stacey på Aguas de Marco, det er alltid gøy! Akkurat som Jobim selv og Elis Regina.
"É o pé, é o chao, é a marcha estradeira..."
Setliste:
- Make it up (Tomlinson/Goldmacher)
- Les amours perdues (Gainsbourg)
- If I'm lucky (Myrow/DeLange)
- The Bullet Train (Tomlinson/Ishiguro)
- Dindi (Jobim)
- If you go away (Brel)
- Águas de Marco (Jobim)
- Thinking about the rain (Tomlinson)
- Rua Madureira (Nino Ferrer)
- I wish I were in love again (Rodgers&Hart)
- Breakfast on the morning tram (Tomlinson/Ishiguro)
- I know I dream (Tomlinson/Goldmacher)
- Shadow waltz (Warren/Dubin)
Encore:
- Smile (Chaplin)
- Wave (Jobim)
Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge:
- Cosmopolite 08.10.16
- Cosmopolite 17.04.15
- Cosmopolite 18.10.13
- Cosmopolite 30.10.11
- Chat Noir 16.08.08
P.S. for en parfymista som meg var det morsomt å finne følgende info på wikipedia: "Jean-Claude Ellena, the French perfumer or "nose," who has been Hermès's exclusive in-house perfumer since 2004, cites Stacey Kent as one of his inspirations. In an excerpt from the book, LA SEDUCTION, by Elaine Sciolino: "Ellena is said to be the most articulate perfumer in the world, capable of translating the scents he creates into poetry... It is this talent that sets him apart. He professes to draw inspiration from literary figures like Baudelaire, composers like Debussy, painters like Cezanne and jazz singers like Stacey Kent. He spins his impressions into creations that trigger memories and fantasies.""
