Operaorkestrets kammerserie: Mozart og Brahms, 01.10.22

 

Det er veldig koselig å gå på konsert i operaen en regnfull lørdag ettermiddag om høsten, særlig etter å ha vært på tesalong først! På programmet i dag stod strykekvintetter av Mozart og Brahms, framført av strykere fra operaorkestret.

Mozarts kvintett fra 1787 var blant de første i sitt slag, og han la en ekstra bratsj til den vanlige kvartettbesetningen. Kvintetten med køchelnummer 516 går i g-moll, en toneart som er kjent for å ha sørgmodige undertoner. Albinonis Adagio, Griegs ballade i g-moll som han komponerte det året foreldrene hans døde. Mozarts kvintett er allikevel ikke så dyster og tung. Det er noe med sekvensering og kvintsirkel og forholdninger og strykere som alltid gir meg bittelitt julestemning hos Mozart?

Brahms kammermusikk minner meg for alltid om Risør kammermusikkfestival, hvor jeg mange år på rad kunne høre kvartetter og kvintetter i den nydelige lille kirken med mye klang. Det blir en litt mer sordin-følelse i en liten konsertsal, men veldig fint allikevel. Kvintetten i F-dur, op. 88 nr. 1, er munter og glad og blir ofte assosiert med vår. Jeg ble atter påminnet hvorfor jeg er så glad i Brahms.

Leo, Händel og Pergolesi - Les Talens Lyriques og Christophe Rousset, Oslo domkirke 11.09.22

           

 

Avslutningskonserten på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2022 var det Les Talens Lyriques og Christophe Rousset som stod for; et ensemble jeg har hørt mye på oppgjennom årene. Dette var første gangen jeg hørte dem live, og det var virkelig en opplevelse! Ikke minst på grunn av de dyktige sangerne Marie Lys og Teresa Iervolino. 

 

Marie Lys var solist i "Salve Regina" av Leonardo Leo, en komponist som var omtrent samtidig med Bach og Vivaldi. Det er alltid litt i overkant spennende når en sopran man ikke har hørt før, begynner å synge - vil man bli glad? vil man bli litt stresset? - eller vil man bli slått i bakken av en klang så nydelig og uanstrengt, så kraftig og samtidig nyansert, som man ikke har hørt på lenge? I dette tilfellet var det helt klart sistnevnte, og det er jo virkelig til å bli lykkelig av. Marie Lys er et nytt bekjentskap som jeg setter stor pris på, og jeg skal definitivt kjøpe platene hennes.  Leos "Salve Regina" er tidligere innspilt med nettopp Les Talens Lyriques, og da er det min store heltinne Sandrine Piau som er solist - en helt fantastisk innspilling som man absolutt bør eie.

 

 

Neste verk ut var kantaten "Il pianto di Maria", HWV 234, av Georg Friedrich Händel (evt. av Giovanni Battista Ferrandini, historikerne er ikke helt enige om dette). Lange resitativer, en nydelig cavatina som ble repetert, og et par arier hvor strykerne fikk utfolde seg i laaaange mollseptimer og dvelende forholdninger. Gåsehud, ikke minst i den siste arien "Pari all'amor immenso". Den italienske mezzosopranen Teresa Iervolino sang praktfullt. Og jeg fikk så veldig assosiasjoner til Morganas arie "Credeto al mio dolore" fra Händels opera "Alcina", så om denne kantaten ikke er skrevet av Händel er det jammen ikke rart om man først trodde det.

På plate kan jeg på det varmeste anbefale Anne Sofie von Otters innspilling med Musica Antiqua Köln.

 

Etter en kort pause var det aftenens hovedverk: "Stabat Mater" av Giovanni Battista Pergolesi, komponert rett før han døde som 26åring - og hans mest kjente komposisjon. Lys og Iervolino fikk utfolde seg både i duett og hver for seg, og særlig åpningssatsen er jo høyt elsket og kjent for sine vakre dissonerende små og store sekunder i solistenes parallelle stemmer. Nydelig. Det kanskje aller vakreste var siste sats, rett før Amen-delen - nemlig "Quando corpus morietur", der Rousset dempet både orkester og vokal og gjorde det enda mer inderlig. De to stemmene tilpasset seg hverandre og klang veldig godt sammen. Mezzosopranens dybde som skinnende fløyel, sopranens høye toner som intense stråler av lys. 

Heldigvis fikk vi et ekstranummer også! Det var et utdrag fra "Stabat Mater" av Pasquale Cafaro, komponert litt senere enn Pergolesi sin, men svært inspirert av den. 

Det var en stor opplevelse å høre Les Talens Lyriques og Christophe Rousset i dette repertoaret. I det hele tatt det å få gå på konsert igjen, i denne kirken, på denne festivalen, og høre kirkemusikk fra barokken - det har jeg sett fram til, og nå er vi endelig der.

 

Bertrand Chamayou spiller Messiaen i Den norske opera, 27.03.22

Tenk, det er to og et halvt år siden sist jeg var på konsert i operaen. Ikke til å tro. Derfor var det en stor glede å se så mange fine navn i klaverserien til Den norske opera og ballett nå i vinter. Jeg planlegger i alle fall å få med meg én til. 

Men i går kveld altså. Messiaens store klaververk «Vingt regards sur l'enfant Jesus» fra 1944, framført av Bertrand Chamayou - en av de flotteste pianistene vi har i dag. Jeg er veldig begeistret for hans plate «Good night» som jeg har spilt mye for barna mine - Janacek, Liszt, Chopin, Alkan osv. Ellers har han fine innspillinger av Schubert, Ravel og Saint-Saëns som alle står i platehylla mi her hjemme. 

To timer uten pause, med et klangunivers som er helt unikt for Messiaen. En stund prøvde jeg å analysere hva han egentlig gjør, fikk en liten aha-opplevelse og tenkte «det er jo mye sekst-akkorder!», så tok det tre sekunder også var jeg helt lost. Det er nok best å overgi seg, la musikkteoretiske tanker gli bort, og bare hengi seg til klangene. Og det gjorde vi. I to timer. Det er intet mindre enn luksus en søndagskveld etter to år med pandemi og konsertsavn.