Mine favorittplater: Donald Fagen "The Nightfly"

Donald Fagen fra Steely Dan gikk solo i 1982 og ga ut suksessalbumet "The Nightfly". Det var forøvrig en av historiens første digitale innspillinger. (Jeg kjøpte min omtrent ti år senere, på His Masters Voice i London i en alder av 17. Jeg hadde hørt på den siden ungdomsskolen, men bare på opptakskassett...)

Fagen spiller selv orgel, synthesizer, munnspill, el-piano osv i tillegg til å synge. Han har skrevet alle låtene bortsett fra én, "Ruby Baby". Musikerne han har med seg er bl.a. Jeff Porcaro og Ed Greene på trommer, Marcus Miller og Abe Laboriel på bass, Brecker-brødrene på blås, Larry Carlton på gitar osv.

Klassikerstatusen til et album kommer ofte av at albumet belyser, beskriver og er et eksempel på tiden det ble laget i, både i innhold og teknikk. "The Nighfly", derimot, er en slags hommage til sent femti- og tidlig sekstitall, Kennedytiden, en ung gutts oppvekst med radioen tett inntil øret. Kald krig, boligfelt med like hus på rekke og rad som kommer opp i en fei og med gjørme rundt, fordi gresset har ikke fått tid til å gro ennå. Jazzen og radioen var en deilig virkelighetsflukt fra alle slags trusler. Det kan minne litt om filmen "Good night, and good luck" fra 2006.

På forsiden sitter Donald Fagen i et typisk radiostudio og snakker inn i en gammel mikrofon, platespilleren står ved hans side, og dette er helt klart the graveyard shift - altså nattradioen, når de aller fleste sover og kanskje en og annen loner sitter i sin insomnia og lytter til DJ Lester the Nightfly, som han kaller seg i tittellåta. Forøvrig platas beste låt, mye takket være Porcaros stødige groove. Litt vemodig er den også. "You'd never believe it, but once there was a time when love was in my life," sier Lester.

Låtene har litt forskjellig personlighet, noen viser tilbake til en slags R&B-sound ("Ruby baby") og hammondorgel-swing ("Walk Between Raindrops"), noen er mer jazzinspirerte (den nydelige "Maxine), en annen er som et karibisk cocktailparty ("The Goodbye Look"), men totalt sett er dette en knakende god pop-plate. Donald Fagen er så clever, arrangementene er så fine, vokal-arrene likeså. Tekstene hans er alltid poengterte og ordene velvalgte. Hver låt er små historier som tilsammen gir dette bildet på hans oppvekst med drømmer, frustrasjoner og teknisk optimistiske framtidsvisjoner.

Det mine favorittplater ofte har til felles, er nettopp denne helheten og tematikken som gjør at de spilles fra ende til annen i den rekkefølgen de er ment å spilles. "The Nightfly" er intet unntak i så måte.

To ting jeg ikke kan forstå

1. Hvorfor er det sånn at når en ufaglært mann som jobber med noe helt annet, plutselig reiser rundt og synger operaarier med flat og klangløs stemme, går Ola Nordmann mann av huse for å høre han live eller kjøpe platen hans? Mens når godt trente og dyktige operasangere med nydelige stemmer og god teknikk synger de samme ariene og gir ut plater, blir det kalt finkultur og sett ned på... Hvorfor skal ufaglærte halvgode/halvdårlige utøvere være mer interessante enn faglærte og virkelig gode?


2. Hvorfor må det være sjelløs og urtråkig new age-bølgeskvulp-harpemusikk hos frisør eller på spa for at man skal slappe av? Eller enda verre - panfløyteversjoner av kjente hits? Jeg fikk massasje i fjor på en helt ny spa, og der var det Roxette-låter spilt av panfløyte - antagelig en synth. Jeg slappet ikke av et sekund, jeg måtte anstrenge meg for å ikke sprute ut i latter ved tanken på Per Gessle som danset rundt massasjebordet som skogsguden i pels-shorts og små horn i panna, spillende "It must have been looove, but it's oooooover no-o-ow" på sin fløyte..

Eller da jeg var hos hudpleier og skulle slappe av i et kvarter med lavendelmaske - og Celine Dion-panfløyte. Etter et par Celine-låter ble det stille, også begynte det etterhvert en ny låt som jeg gjenkjente som Richard Marx' "Now And Forever" fra 1994. Jeg tenkte gudskjelov, her hører jeg i allefall Bruce Gaitsch' velkjente gitarklimpring, dette er takk og pris originalen! Men da Richard skulle ha begynt å synge "Whenever I'm weary...", kom istedet "Fu-fuu-fuu-fu-fuuu-fuuuuu..."

I rest my case.

Hvis jeg skulle hatt en salong av et eller annet slag, eller vært tannlege, tror jeg jeg hadde spilt musikk litt bevisst. Kanskje sett an kunden. Eller bare kjørt på med Mozart-sonater og Haydn-kvartetter, som kan være minst like avslappende som bølgeskvulp - men mye mye vakrere og mer givende å høre på. Og ikke Enya. Og i HVERTFALL IKKE Secret Garden.

Vestkystmusikk

Jeg hørte nylig på radioen at det nå er akseptert å like vestkystpop igjen. (Og nå kalles det yacht-rock, etter en online tv-serie* om genren. Jeg beholder vestkystpop-termen)

Vestkystpop i denne betydningen er popmusikken som hadde sin glansperiode på 70- og tidlig 80-tall med hovedsete i Los Angeles. Mange studiomusikere var innblandet, og genren hadde innslag av både soul og jazz. Rytmisk, melodisk og harmonisk er den lett gjenkjennelig. Det er flere sentrale navn som går igjen på mange av plateutgivelsene. David Foster og Jay Graydon på produsent- og låtskriversiden, trommeslager Jeff Porcaro og hans bandkolleger i Toto på musikersiden. Kjente navn: Toto, Donald Fagen, Bill Champlin, Pages (tidl. Mr Mister), Gino Vannelli, Marc Jordan, Christopher Cross, Brenda Russell, Patti Austin, Al Jarreau, Michael McDonald, Manhattan Transfer, Earth,Wind&Fire, George Benson. Quincy Jones var også sterkt involvert.

Hvis man skal nevne en sentral låt, er det kanskje "After the love is gone" de fleste kjenner, og sannsynligvis aller best i Earth,Wind&Fires versjon. Den er skrevet av David Foster, Jay Graydon og Chicago-vokalist Bill Champlin. En annen versjon finnes på albumet "Airplay" med Foster og Graydon, og dette albumet fra 1980 er en av de mest typiske platene i genren.

Det skjedde noe med lydbildet utover åttitallet, og det kledde ikke vestkystmusikken så godt. Skillet går rundt 1982. Det har kommet ut fine ting etter den tid også, men det har ikke slått an like bra. Noen beveget seg mot et mer fusion-preget lydbilde (GRP). Noen holdt det gående mye lengre enn de burde (Toto), og fjernet seg lenger og lenger vekk fra den stilen som gjorde dem populære.

Men tilbake til det opprinnelige. Låtene fra vestkystpopens storhetstid kommer stadig tilbake på radio og ute rundtomkring. Hip Hop-miljøet sampler vestkystpop rett som det er. Og nå er det som nevnt akseptert å like vestkystmusikken igjen...

Her er noen smakebiter (- ikke heng dere opp i videoene, dette er fra musikkvideoens barndom og man kan bli flau av mindre. Hør på MUSIKKEN!):

Bobby Caldwell - What you won't do for love (1979)

Toto - Georgy Porgy (1978)

Toto - 99 (1979)

Toto - Rosanna (1982)

Earth,Wind&Fire - After the love is gone (1979)

George Benson - Give me the night (1980)

Michael Jackson - Rock with you (1979)

Brenda Russell - So good so right (1979)

Airplay - Cryin' all night (1980)

Bill Champlin - What good is love (1978)

Randy Crawford & Crusaders - Street Life (1979)

The Manhattan Transfer - Spice of life (1983)

Kenny Loggins - Heart to heart (1982)

Michael McDonald - I keep forgettin' (1982)

Christopher Cross - Arthur's theme (1981)

Gino Vannelli - I just wanna stop

Boz Scaggs - JoJo (1980)

Donald Fagen - New Frontier (1982)

For eksempel.

*= På youtube ligger denne fiktive dokumentarserien ute. Den er ganske morsom, og ikke nødvendigvis så veldig historisk korrekt. Anbefales!

(Kritikken mot denne genren har stort sett gått på at det er overprodusert, glatt, at de er flinkiser. Og klart, det er en stor kontrast til typiske rustne stemmer og tregreps-kassegitarkomp som er det som slår best an her i landet. Men jeg har aldri forstått hvorfor det skal være negativt å være flink til å spille instrumentet sitt. I Norge skal man helst være selvlært, ikke fått undervisning, og man skal ikke briljere. Det skal ikke være for avansert hverken rytmisk eller harmonisk, det skal være folkelig, man skal kunne synge sangen på nachspiel med gitar uten å kunne noter. Vi er et underlig folk.)

Esbjörn Svensson...

...er død. Helt ufattelig. En av vår tids største jazzpianister, med mange plater og konserter på samvittigheten, både med sin egen suverene trio E.S.T og sammen med f.eks. sangere som Victoria Tolstoy og Lisa Nilsson. Sørgelig!!

Foto: Mattias Edwall, bilde lånt fra est-music.com

Neil Young til Norge

I august kommer Neil Young til Norge. Det er fem år siden han var her forrige gang, og hele sju år siden jeg hørte han sist (Crazy Horse i Spektrum, første rad!). Og 15 år siden jeg hørte han første gang (Kalvøya). Det er absolutt mulig det er på tide med en ny konsert for min del.

Dette blir nok en mer elektrisk konsert og kanskje ikke så mye akustisk piano og sånt - derfor kan vi ta oss tid til å høre et liveopptak fra 1971 der han synger "Old Man" fra Harvest-platen:

The Birthday Boy In His Birthday Suit

Dagens jubilant er selveste Prince - og han er jammen blitt 50 år! Plata på bildet over, "LoveSexy" fra 1988, er min favoritt. Den ble spilt inn i full fart etter at hans "Black Album" ble kansellert like før utgivelsen høsten 1987. Positivity... yesssssss...

Stevie Wonder til Norge igjen!

Golden lady, go-olden lady, I'd like to go the-e-e-e-eeeere...

Gode nyheter: Stevie kommer til Norge i høst! Den 20. september spiller han i Vikingskipet på Hamar. Det er fire år siden han var her sist, på Romsdalsmuseet i øsende regn og gjørme til knes. Jeg var smart og dro heller til fine Stockholm Stadion (bygget til OL i 1912), der Stevie spilte en time lenger enn i Molde... Solnedgang og varm sommervind og min store store helt på scenen. Livet kan knapt bli bedre.



Nå gleder jeg meg til september!

Udødelige Bacharach

Burt Bacharach er uten tvil en av vår tids største låtskrivere innen populærmusikken. Piano, tromboner og strykere smelter sammen i gåsehudfremkallende melodier med majakkorder og niere og ellevere og trettenere og alt sånt som jeg blir lykkelig av.

Selv om easylistening-storhetstiden kanskje var på 60- og 70-tallet, viste han klar evne til å fornye seg og samtidig beholde særpreget da han sammen med Elvis Costello ga ut mesterverket "Painted from memory" i 1998.

Hør bare her:


og ikke minst her:




Nederlandske Trijntje Oosterhuis (artistnavn Traincha) har spilt inn et par plater med Bacharach-hits. Mange har gjort det før henne, noen mer eller mindre vellykket, men uansett er det en tøff oppgave å begi seg ut på. Dionne Warwicks innspillinger fra sekstitallet rager høyt der oppe.

Men jeg synes det er strålende. Det er plass til både Dionne og Trijntje. De er ganske forskjellige, både stemmen og arrangementene, men begge variantene har høy respekt for Bacharachs storhet.

Her synger Trijntje den vakre "A house is not a home."



Jeg håper Burt tenker å lage mye mye mer musikk før han tar kvelden.