Bryn Terfel har vært i Norge den siste uka - først konsert i Olavshallen, deretter i Den Norske Opera, og nå i kveld med et helt annet repertoar i Bærum Kulturhus, akkompagnert av Malcolm Martineau. Terfel har et rykte på seg for å være en usedvanlig hyggelig og karismatisk mann, i tillegg til at han er musikalsk unik med et register og en bredde man sjelden ser maken til.
Kveldens program var delt inn i to avdelinger. Før pause sang han britiske sanger, aller først John Ireland, som regnes som en slags engelsk impresjonist. Jeg har hørt noen av strykeverkene hans før, og dette er vakker melodisk musikk som helt klart har et engelsk preg, selv om det løsriver seg litt fra det typisk romantiske. Sangene var intet unntak - de var flotte. Deretter en sang av Peter Warlock, en annen av disse engelske komponistene jeg liker så godt. Så var det tid for et nytt bekjentskap for min del, Frederick Keel. Et ganske ukjent navn. Så to sanger av Vaughan Williams, veldig fint, og til slutt før pause kom fire nydelige sanger av Roger Quilter - bl.a. "Now sleeps the crimson petal" og "Weep you no more, sad fountains". Hans samling av sanger regnes som noe av det vakreste innen det klassiske sangrepertoaret i England, og Malcolm Martineau har spilt inn noen av dem med en annen sanger, John Mark Ainsley.
Etter pause var det tid for litt mer variert musikk, en arie fra Händels Berenice, en konsertarie av Mozart, fire lieder av Schubert (bl.a. "Heidenröslein" og "An Silvia") , tre franske og litt mer ukjente romanser av Gabriel Fauré, og til slutt fem keltiske sanger fra hans nyeste album - deriblant "Loch Lomond" og "Danny Boy". Det ble naturligvis ekstranummer, Bryn flirtet heftig med damene på første rad og overrakte dem den relativt redselsfulle blomsteroppsatsen han fikk - til stor applaus fra publikum.
Jeg lar meg virkelig imponere av hans bredde. Teknisk sett har han et stort omfang, og det virker som om han har akkurat samme kraft både i høyden og i dybden og midt på. Han har en unik evne til å artikulere, synge tydelig og presist, vi får med oss alle ordene, ikke en bokstav blir slukt - uten at det føles unaturlig. Han lever seg inn i teksten, bruker ordene, synger ordet "squeeky" med en squeeky stemme, og ordet "gentle" synger han så mykt at man blir mør. Og jeg gjentar - alt dette, uten at det blir unaturlig eller overdrevent og påtatt, som man kanskje kan oppleve hos noen andre sangere. Jeg tror det handler om at han er seg selv 100% når han står der og synger. Han har et vanvittig talent, men det har nok ikke kommet gratis. Det vitner om stor konsentrasjon, innstuderingsevne og respekt for verket. Han synger Verdi, han synger Vaughan Williams, han synger Händel, han synger Schubert, og alt gjør han med samme glød og innlevelse. Og akkurat det har jeg enorm respekt for.
Alive-a-live-oh!(Etter lydprøven ble jeg sittende igjen i salen mens Bryn gikk til et intervju, og da ble Martineau sittende og spille igjennom en del av sangene. Jeg satt musestille og lyttet, helt alene i salen... og tenkte at dette er en once in a lifetime-opplevelse; at Malcolm Martineau, en pianist jeg har hørt så mange plater av og beundret i årevis, spiller bare for meg.)
En casual glam Bryn under lydprøven.Konserten sendes i NRK P2 tirsdag 6. januar (Kammertjenerne).
