Risør Kammermusikkfest: Konsert på Stangholmen, 27.06.09

Årets utekonsert på Stangholmen hadde de aller beste kår, da hele uka var velsignet med varmt vær og solskinn fra morgen til kveld.  

Slik så Stangholmen ut da vi ankom, og ennå kom det omtrent dobbelt så mange ut dit før det hele startet. Konserten åpnet (og avsluttet) med en lokk - tre blåsere var plassert på tre forskjellige steder blant publikum, og spilte mot hverandre. 

Flere av festivalens kunstnere deltok. Christianne Stotijn sang to russiske sanger, Oslo Strykekvartett spilte Abba, messingblåserne spilte Gammal Fäbodpsalm, Ilya Gringolts og Eldar Nebolsin spilte Tsjajkovskij - og Andsnes spilte Beethoven: 

At sola gikk ned bak åsen akkurat da de siste klangene fra Beethovens måneskinnsonate tonet ut, var jo en fin effekt. Publikum-fugleberget var musestille mens Andsnes spilte, og ingen gjorde forsøk på å klappe mellom satsene.

Etterpå var det uhøytidelig quiz. De kunstneriske lederne Andsnes og Tomter stilte med hvert sitt lag av festivalens musikere, Kjell Hillveg var dommer, og Per Sundnes programleder. Oppgavenes lytteeksempler bestod blant annet av Mary Schneider som jodler seg gjennom bl.a. Wilhelm Tell-overtyren, Oslo strykekvartetts fiffige versjon av Pink Panther, en medley overutdrag fra fem ulike operaer, og en vakker trompetversjon av "Bess you is my woman now" spilt av Tine Thing Helseth. 

Dette ble festivalens siste happening for min del, og jeg må atter en gang bøye meg i støvet for en vellykket uke med utrolig mye flott musikk, dyktige musikere og bra gjennomførte arrangementer. 

Risør Kammermusikkfest: Diabellivariasjonene, Risør kirke, 27.06.09

Kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fortalte litt om stykkene vi skulle få høre og gjorde samtidig litt stand-up i det han fortalte en liten morsom historie omkring Beethoven og variasjonsverk: En annen komponist/pianist tok et tema fra Beethoven og improviserte over det på en konsert der Beethoven var publikum. Beethoven ble så rasende at han marsjerte fram på scenen, røsket til seg cellist-stemmen fra en akkurat framført strykekvartett komponert av denne komponisten, snudde den opp ned, og satte seg ned og improviserte over det underlige opp-ned-temaet i en time. Beethoven viste med dette hvem som var konge, og den andre måtte etterhvert emigrere til St.Petersburg. 

Et lite orkester bestående av strykere, blåsere og harmonium og ledet av Christian Eggen framførte Arnold Schönbergs fem stykker for orkester, op. 16, arrangert av Schönbergs svigersønn Felix Greissle. Den nye musikken hadde vanskelige kår i Wien, men Schönberg stiftet en forening hvor man kunne fremføre verkene sine privat, uten slemme kritikere tilstede, uten publikum som buet. Kun interesserte fikk høre på, ingen skulle applaudere, musikken skulle tale for seg selv. Av praktiske hensyn var det først og fremst kammermusikk som ble fremført. De fem stykkene av Schönberg fikk titler, mot Schönbergs vilje, for han ville ikke gi lytteren en idé om hva musikken "handlet om". Allikevel er det morsomt å vite at f.eks. "Farben" handler om solens fargespill i sjøen, siden man da godt kan høre nettopp dette i de nærmest impresjonistiske klangene som strømmer ut av orkesteret. Bruken av harmonium vil jeg personlig applaudere. Det gir en veldig spesiell effekt, og minner meg om helt andre retninger innen musikken - klavinettbruken til Stevie Wonder, for eksempel, eller orgelbruken til litt mer psykedeliske rockeband på slutten av 60-tallet. Kjempefint!

Deretter kom Beethovens store variasjonsverk, Diabellivariasjonene, op. 120 i C-dur. Severin van Eckardstein framførte dem i ganske nøyaktig femti minutter, et tema med 33 variasjoner. Og varierte er de virkelig. Små menuetter, store fuger, mye dynamikk, og naturligvis spilt helt uten noter. Imponerende. Verket regnes som et av Beethovens største for klaver, og selv om jeg personlig foretrekker klaversonatene, ser jeg absolutt storheten i dette. 

Risør Kammermusikkfest: Midnattskonsert, Risør kirke, 26.06.09

Midnattskonsertene under Risør Kammermusikkfest er magiske. Det er alltid omkring sankthans og netterne blir jo ikke lysere enn nettopp da, men allikevel er det litt skumring og trolsk stemning, særlig når man kjører hjem etterpå og passerer små vann i skogen.

Konsertens tema var døden, noe som faktisk ble litt vemodig da dette var samme dag som Michael Jacksons bortgang ble kjent. Men da vi gikk ut av kirken rundt klokka 02.00, var vi i allefall overbevist om at dette ikke var The Day That Music Died. 

Første verk var Sjostakovitsj' bratsjsonate, framført av Lars Anders Tomter og Eldar Nebolsin. Denne sonaten  var det siste Sjostakovitsj skrev før han døde, og han legger ikke skjul på at han vet at det går mot slutten. Dette er mørkt, dystert, vemodig, både intenst og rolig, og denne fremførelsen var kanskje enda mer naken og "brutal" enn forrige gang jeg hørte den - med Julian Rachlin i Bærum i vinter. (Det kan også skyldes klangen - akustikken i Risør kirke er nok noe tørrere enn i Bærum kulturhus.) Sistesatsen siterer Beethovens måneskinnsonate, den er langsom, vemodig og vakker, og når man tenker på Sjostakovitsj' liv, virke og slit i forhold til Sovjetunionen, samt at dette er hans aller siste komposisjon, er det sterkt å høre på.  

Deretter sang Christianne Stotijn to romanser av den unge Richard Strauss, også med døden som tematikk, men med en litt annen og mer romantisk vinkling. "Ruhe meine Seele" med tekst av Karl Henckell, fra "Vier Lieder" op. 27, var Strauss' morgengave til sin fru Pauline, sangerinne, som han giftet seg med i 1894. "Befreit", op. 39 nr. 4, handler om hvordan et elskende par kan overvinne alle prøvelser på grunn av sin kjærlighet - også døden. Teksten er skrevet av Richard Dehmel. Stotijn sang følsomt og vakkert, med stor kontroll, og har en nydelig varm mezzosopran. 

Til slutt: Richard Strauss' sorgtunge Metamorphosen, AV 142, komponert etter de alliertes bombing av Dresden i 1945, da Strauss plutselig fikk kjenne krigen på kroppen. I sorg og i frykt for de mange ødeleggelser skrev han dette ensatsige verket, opprinnelig for 23 strykere, her framført i septettversjon arrangert av Rudolf Leopold. Dette er så dypt, så vakkert, så følelsesladet - og besetningen, altså kun strykere, gjør alt enda mer intenst. Lytteren blir nærmest paralysert, dratt inn i musikken, og slipper ikke ut før det hele er over. Nydelig.  

Risør Kammermusikkfest: Konserter kl. 17.30 og 21.30, Risør kirke, 26.06.09

Er det helt utsolgt, får man sitte ute. Særlig om man attpåtil kommer løpende akkurat når de stenger hoveddørene. Men man hører ganske godt hva som skjer når en bakdør står på gløtt, og fra min vinkel kunne man også se litt - på bildet ovenfor ser vi Francoix Leleux spille Schumanns romanser for obo og klaver, op. 94. 

Kl. 17.30 sang nederlandske Christianne Stotijn romanser av Schumann, op. 40, akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Disse sangene har i hovedsak tekst av H.C. Andersen. Schumann er min absolutte favorittkomponist når det er snakk om lieder, og Stotijns varme mezzosopran gjorde dette til en vakker opplevelse selv fra utsiden av kirken. Nydelig. Deretter sang hun Sjostakovitsj' sanger, op. 43, som jo er noe helt annet - men absolutt vakkert, og mørkt og ganske tungt. Etter pause spilte Ilya Gringolts og Eldar Nebolsin Beethovens fiolinsonate i c-moll, op. 30 nr. 2. Kirketrappa var god som gull, jeg følte at øret mitt stakk langt inn i kirkerommet som om det var et av Beethovens gamle høreapparater (som ser ut som en grammofontut).

Kl. 21.30 var kirka fullere enn noensinne, og vi som stod i optimistkø måtte se realiteten i øynene - det var ikke plass til oss. Nok et Schumann-opus måtte lyttes til i friluft akkompagnert av et og annet måkeskrik, nemlig romansene for obo og klaver (op. 94). Francois Leleux spilte vakkert, akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Oboen er ikke det mest brukte soloinstrumentet i romantikken, men Schumann eksperimenterte litt med både den, hornet og klarinetten. Så spilte Vertavokvartetten Arnold Schönbergs kvartett nr. 2, op. 10, og dette er fra før han hadde eksperimentert seg fram til tolvtoneteknikken. Men han er på vei, tonaliteten er i ferd med å oppløses her og der. Birgitte Christensen sang i tredje og fjerde sats - også ganske uvanlig i en strykekvartett. 

Også, etter pause, kom det som sannsynligvis de fleste hadde gledet seg aller mest til - skuespillerinnen Barbara Sukowas tolkning av ymse lieder av Schumann og Schubert, samkomponert/arrangert av Reinbert de Leeuw, som også ledet orkesteret bestående av seks strykere, seks blåsere, harpe og klaver. Å høre utdrag fra Dichterliebe, Schwanengesang, Winterreise osv arrangert for denne besetningen var veldig flott - nydelige små partier i klarinetten, vakre melodilinjer i fiolinen. Fra utsiden så vi ikke så mye til Sukowas framføring, og nettopp det å se henne med egne øyne tror jeg var essensielt i dette verket. Gjennom vinduene kunne vi av og til skimte henne når hun flakset forbi, kastet seg hit og dit og virkelig levde seg gjennom tekstene, ropte og hvisket og bad og gråt; Schubert og Schumann møter Kurt Weill og Bertolt Brecht. Jeg tviler ikke på at hun ga tekstene nytt liv, aktualitet og nerve. Men å høre "Ich grolle nicht" på den måten - når man ikke fikk 100% utbytte av forestillingen fordi man bare kunne ta ørene til hjelp - var som å bli stukket i hjertet med en kniv, i allefall for en Dichterliebe-elsker som meg selv. Skjærende falskt og hvinende som i en mellomkrigstid-cabaret i Berlin. Jeg skulle ønske jeg var på innsiden av kirka istedet. 

Risør Kammermusikkfest: Eroica, Risør kirke, 25.06.09

Selveste Heinrich Schiff dirigerte Risør Festival Strings denne kvelden, og han fikk det lille kammerorkesteret til nærmest å høres ut som et fullt symfoniorkester. Beethoven utvidet orkesteret ganske mye i sine symfonier, med betydelig flere musikere enn hva f.eks. Haydn benyttet seg av. I Risør kirke fikk vi høre at det fungerer veldig bra med lite orkester også - i allefall når de er dyktige og samspilte og blir ledet av en energibunt av en dirigent - som før konserten viftet iherdig med partituret mot sine strykere for at varmen ikke skulle ta livet av dem.

Først fikk vi høre symfoni i Ess-dur, op. 33, av Anton Eberl - en komponist som levde samtidig som Mozart og Beethoven, men størsteparten av hans produksjon har gått tapt. Denne symfonien ble forøvrig uroppført på samme konsert som Beethovens Eroica i 1804 - Eberl først, Beethoven etterpå, akkurat som her. Begge går også i Ess-dur. Eberls symfoni var flott og sprudlende, variert og ikke kjedelig ett sekund. Helt klart noe man kan høre om og om igjen. Den passet veldig godt sammen med Beethovens Eroica, som kom etter pause. Eroica hørte jeg sist med Zubin Mehta og Orchestra del Maggio Musicale Fiorentino i Roma i fjor, og det er en av de symfoniene jeg virkelig har lyttet mye til gjennom årenes løp. Opprinnelig tilegnet Napoleon som Beethoven så opp til, men ble desto mer skuffet over da han lot seg krone til keiser. Den er revolusjonerende på sin måte, dobbelt så lang som samtidige symfonier, og full av overraskende hendelser og brudd på det man vanligvis venter av en klassisistisk symfoni - som f.eks. at en virvlende tretakt preger både første og tredje sats. Beethoven peker helt klart framover mot romantikken her. Satsene er likeverdige, mellomsatsene er selvstendige og skal ikke bare "fylle ut". Tredjesatsen, scherzoen, var kanskje det største høydepunktet i all sin dynamikk, og det føltes som om taket løftet seg i det bittelille kirkerommet når det lille orkesteret dundret avgårde, mens svetten silte på Schiff. Bravo!

Risør Kammermusikkfest 2009: Bilder fra en utstilling, Holmen, 24.06.09

Kveldens siste konsert foregikk på Holmen, den store hallen ved fiskemottaket i Risør. Beethoven åpnet igjen, denne gangen klavertrio nr. 3 i c-moll fra hans opus 1. Berit Værnes Cardas hoppet elegant inn på kort varsel for en syk Lisa Batiashvili. Bjørg Værnes Lewis spilte cello og Leif Ove Andsnes piano, og disse tre klarte med sitt perfekte samspill å bevise - iallefall for meg - at klavertrioformatet er noe av det ypperste innen kammermusikk. Instrumentene utfyller hverandre så perfekt klangmessig, alle tre er solistiske, ingen føles som utelukkende akkompagnerende. Tenk på Mendelssohns trio i d-moll, Dvoráks Dumky, Schumanns d-moll, Debussys ungdomsverk i G-dur, Griegs Andante con moto, Brahms' nydelige trio i H-dur ikke minst.. Denne trioen av Beethoven er en av mine personlige favoritter i genren (i tillegg til de nevnte), og det var en sann fryd å høre den bli fremført av så profesjonelle musikere, hvor teknikken mestres så uproblematisk og all fokus derfor blir lagt på det musikalske. Så lett og vakkert.

Deretter Wallin igjen - "Boyl" fra 1995. Et ganske annerledes verk enn bestillingsverket fra tidligere på kvelden, fine små gester hos strykerne, glissando opp og ned, stille stille, før plutselige utbrudd kom fra blåsere og slagverk som kom inn mer og mer etterhvert. Klangene fra celesta, xylofon og klaver blandet seg i hverandre, og overtok helt mot slutten - xylofonen og klaveret i nydelig samspill. Celesta er forøvrig et flott instrument som man ikke hører så ofte - Bartók har jo udødeliggjort det i sin "Musikk for strengeinstrumenter, slagver og celesta", men jeg synes absolutt det kan brukes oftere.

Til slutt konsertens hovedverk: Musorgskijs "Bilder fra en utstilling", i originalversjon for klaver solo. Leif Ove Andsnes har samarbeidet med den sør-afrikanske kunstneren Robin Rhode i denne konsertinstallasjonen hvor levende bilder illustrerer musikken med dagens teknologi og effekter. Dette er egentlig programmusikk, skrevet av en sørgende Musorgskij til bilder fra en utstilling av hans kunstnervenn Victor Hartmann, som døde ung. Rhodes bilder kjennes veldig passende til den tidløse musikken. Her var idéer fra Hartmanns samfunnskritiske bilder fra Polen på 1800-tallet blandet med fragmenter fra Sør-Afrikas mørke og veldig nylige fortid, hvilket forøvrig påminner oss om at historien gjentar seg selv, at mennesket aldri lærer. Det gjentagende promenade-temaet ble illustrert av beslektede små filmer, og gjorde faktisk musikken enda mer sammenhengende.

Videoinstallasjonen er et kunstverk i seg selv, musikken er naturligvis også det og har vært det i 130 år, og sammen ble de et tredje - og veldig spennende - kunstverk. Andsnes spilte briljant og flott som alltid, og dette ble en svært fin opplevelse som man sent vil glemme.

Andsnes og videokunstner Robin Rhode

Risør Kammermusikkfest 2009: Årets bestillingsverk, Risør Kirke, 24.06.09

Den første konserten denne kvelden åpnet med en av Beethovens siste strykekvartetter, fremført av Oslo Strykekvartett. Beethoven er en av hovedkomponistene i år, noe jeg naturligvis er veldig glad for.

Den andre hovedkomponisten er Rolf Wallin. Årets bestillingsverk "Under City Skin" er komponert av han; en konsert for bratsj, strykere og bylyder hvor Lars Anders Tomter var solist. Et veldig spennende verk, mange gjenkjennelige lyder fra byrommet, og miksen med livemusikken føltes veldig naturlig. På mange måter peker det bakover i tid harmonisk og melodisk, noe av det kanskje helt tilbake til den annen wienerskole. Det var veldig fin klangbehandling, klangene kom ut av bylarmen, strykerne lå som et teppe som både fremhevet og utfylte solistens partier. Varm tone i bratsjen, praktfullt spilt av Tomter.

Etter pause fikk vi høre et verk komponert av obovirtuosen Antonio Pasculli - variasjoner over "La Favorita" av Donizetti for obo og orkester. Francois Leleux spilte virtuost og mottok bravorop og stående applaus.

Til slutt en Clementi-symfoni som helt klart pekte mot Beethoven - litt mer firkanta i stilen, litt forutsigbar på mange måter (harmonisk ikke minst), men absolutt verdt å lytte til - det er morsomt å høre orkesterverker av Clementi, som man kanskje helst kjenner fra pianopedagogikken.

Risør Festival Strings spilte som vanlig usedvanlig flott - kudos for fleksibilitet, musikalitet og teknisk briljanse.

Lang Lang i Stockholms konserthus, 13. 06.09

En liten beundrer løper av scenen etter å ha forært sin helt en diger blomsterbukett.

Lang Lang har gjort kometkarriere de siste årene, og fylte 27 i går. Han sier selv at han fikk lyst til å spille piano som toåring etter å ha sett den fabelaktige tegnefilmen der Tom spiller Liszts ungarske rapsodi nr. 2 på konsertflygelet som huser Jerry... Jeg klandrer han ikke.

I Stockholm holdt han to konserter. Kvelden før hadde han spilt Brahms første klaverkonsert, men på lørdag var det en recital, altså en solokonsert, vi fikk oppleve. Repertoaret var variert, han spilte både mykt og hardt, følsomt og brutalt, melodisk og atonalt, og man kunne tro det var mer enn bare hundre år mellom da det første og det siste stykket ble komponert.

Før pause spilte han Schuberts kjente sonate i A-dur, D.959 (1828), en av de siste han komponerte. Den er nokså variert i seg selv - opp og ned både i tempo og dynamikk, nesten symfonisk til tider. Fjerdesatsen er variasjoner over et tidligere komponert og sangbart tema.

Etter pause begynte han med noe helt annet - Bartóks sonate Sz 80 (1926), med kraft og energi og en bladlus som hadde nok å gjøre med å følge med i partituret. Lang Lang minner meg til tider om en MuppetShow-figur, sannsynligvis på grunn av håret som danser mens han kaster hodet hit og dit (en blanding av pianist Rowlf og trommeslager Animal?). Tidvis oppheving av tonaliteten, mye dynamikk og dissonanser i førstesats. Andresatsen er roligere, fremdeles full av dissonanser, men allikevel mer meditativt. I sistesatsen kunne vi kjenne igjen typiske ungarske folkemelodier behandlet på Bartoksk vis, og med en typisk Bartoksk utnyttelse av pianoets muligheter, kraft og omfang.


Deretter kom utdrag fra Debussys Préludes, både bok I og II (1910-13). Han åpnet med La fille aux cheveux de lin (Piken med linhåret) og fortsatte med "Les Collines d'Anacapri", "La Cathédrale engloutie" og "Minstrels" - fire ganske forskjellige preludier fra bok I. Fra bok II spilte han "Bruyères", "Feux d'artifice", og "La terrasse des audiences du claire de lune". Debussys preludier er tidvis svevende og drømmende i form og uttrykk, med mye pentatonikk og skalaer som gradvis distanserer seg fra romantikkens og tidligere tiders dur- og moll-system. Disse vakre klaverstykkene ble skrevet det siste tiåret av Debussys liv.

Programmets siste stykke var en polonese av Chopin, nemlig op. 53, Ass-dur (1842-43). Et ekstranummer i seg selv, perfekt å avslutte en slik konsert med. Kjente toner, et briljerende og
energisk akkompagnement, og en nynnbar melodi. Lang Lang headbanget seg gjennom stykket og framkalte en stående applaus fra det glade og takknemlige publikummet, som responderte med å synge "ja må han leva" da det ble kjent at han allerede hadde fylt 27 i de kinesiske tidssoner.

Ekstranummeret var Chopins etyde i E-dur, op. 10 nr.3, kjent og kjær for mange av oss.

Les mer hos Kulturdelen og hos Dagens Nyheter.

p.s. Snaue 200 norske kroner for en billett på fjerde rad, få meter unna solisten. Noe sier meg at prisen i Norge hadde vært en smule høyere...

What you won't do for love

OI som jeg forsømmer denne bloggen. Det er ikke meningen. Som plaster på såret: Her er Bobby Caldwell og hans "What you won't do for love" fra 1978.

Bobby Caldwell - What You Won't Do for Love