Julian Rachlin i Bærum Kulturhus 26.01.2009

Julian Rachlin stilte opp på få dagers varsel da venninnen, Janine Jansen, ble syk og måtte avlyse sin konsert i Bærum Kulturhus. Rachlin er vel så å si den beste erstatningen vi kunne fått - han spiller fabelaktig, lekende og lett, tungt og dystert, og med en utfoldelse som er helt fri for tekniske vanskeligheter - han kan konsentrere seg helt og fullt om å lage musikk av notene han skal spille. Det samme gjør pianist Itamar Golan, professor i kammermusikk ved Paris-konservatoriet. (Under lydprøven spilte de forøvrig hver sin sonate samtidig, noe som var riktig interessant å høre på!)

Jeg har hørt han før, tre konserter på Risør Kammermusikkfest for halvannet år siden, og på den siste av de tre spilte han Sjostakovitsj. Det gjorde han også i kveld, men denne gangen var det det aller siste verket Sjostakovitsj komponerte - nemlig bratsjsonaten, op. 147, skrevet samme år som han døde. Han var en gammel mann, hadde dårlig helse, og hadde vært gjennom mye i sitt liv, ikke minst politisk med Stalin-tid og sensur. De siste verkene preges av dette, og har mye dystert ved seg - men Rachlin spilte de rolige partiene poetisk og vakkert, ikke minst i tredjesatsen hvor Beethovens måneskinnsonate blir sitert både i bratsj og i klaver. Bratsjen er et nydelig instrument nettopp fordi det er bindeledd mellom den lyse fiolinen og den mørke celloen, nesten som fløyel, og i kadensen i førstesatsen hørtes det virkelig ut som en cello. Kraftige strøk i det dypeste registeret hadde lurt meg trill rundt om jeg ikke var til stede og så med mine egne øyne at det var en bratsj han spilte på.



Etter pause kom fire romantiske stykker for fiolin og klaver av Dvorák, op. 75. Dette var noe ganske annet, lett og litt salongmusikk-aktig, men fine småstykker som sikkert kan brukes i mange sammenhenger (jeg tenker naturligvis litt bibliotekarsk og jobbmessig på dette når jeg er på konsert).

Til slutt kom Beethovens store Kreutzer-sonate, nr 9 i A-dur, op. 47. Denne er 40 minutter lang og svært krevende for fiolinisten, og Rachlin lever seg virkelig inn i musikken og formidler den på en utmerket måte. Samspillet med pianisten er veldig bra - de kjenner tydeligvis hverandre godt og behøver kanskje ikke å avtale så mye på forhånd. Jeg innser forøvrig at variasjonssatser ikke nødvendigvis er det jeg liker best når det gjelder sonater, så første- og sistesats var høydepunktene for min del akkurat her (- 2. sats: Andante con variazioni).

Musikerne fikk som fortjent stående applaus, og svarte med ekstranummer - Fritz Kreislers "Libeslied" og "Schön Rosmarin", to stykker som antagelig må være de mest brukte som ekstranumre innen fiolinlitteraturen. Men fine er de! Og i allefall i samspillet til Rachlin og Golan.

Til slutt fikk de hver sin smakløse blomsteroppsats (korsfestede roser på en slags vifteformet greie), og mitt følge og jeg var beordret backstage av Rachlin selv og fikk dermed takket personlig for konserten (og takket nei til sushi). Veldig hyggelig.

Nok en fin aften i Bærum Kulturhus!