Oslo kammermusikkfestival: En dag viet Bachs kammermusikk, 16.08.09

Disse heldagskonsertene med musikk av én og samme komponist, er et genistrek. Hvor ofte kan man sitte en hel dag og høre vakre komposisjoner av sin yndling? For fem år siden var det Brahms. Så var det Mozart, Schubert (muligens omvendt), og for to år siden var det Schumann. I fjor var det Beethoven. Jeg har vært på mest mulig disse årene, og det er en fryd hver gang. Mine forventninger var store i år da jeg hørte det skulle være Bach - min absolutte favoritt - kanskje litt vel høye, repertoarmessig sett. Treg som jeg av og til er, gikk jeg glipp av billetter til konsert nr. 1 i Slottskirken - men jeg fikk med meg de tre siste.



Kl. 16 spilte Guro Kleven Hagen partita BWV1004 i d-moll, så ubeskrivelig nydelig. De første fire satsene er tradisjonelle barokke dansesatser, Allemande, Courante, Sarabande og Gigue, men den femte satsen er en Ciaconna, altså en chaconne. Denne ene satsen er et av Bachs største mesterverk for fiolin, den sprenger alle rammer, varer lenger enn de andre satsene tilsammen (13-14-15 minutter?) og blir nesten suggererende i sin korte repeterende harmoniske progresjon som danner grunnlaget for alle variasjonene. Et stykke uti går den over i D-dur, et nokså rolig parti som modulerer litt hit og dit, før den er tilbake i d-moll igjen - så utrolig vakkert! Kleven Hagen er bare 15 år, og imponerte stort med sin fine og modne tolkning.



Jakob Lindberg spilte deretter luttsuite BWV 995 i g-moll, et annet verk jeg er veldig glad i. Bachs luttsuiter går jevnt og trutt på spilleren hjemme hos meg, i denne innspillingen. Suiteformen klinger så godt i lutten. Lindberg ble mikket opp, da en motordur fra et cruiseskip i havna ble litt for tydelig - men jeg klarte fint å lukke ørene for duren og heller vie Bach min fulle oppmerksomhet.

Kl. 18 var det klart for mer lutt - og sang; Anna Magdalenas andre notebok hvor Bach samlet egne og andres sanger til sin kjære hustru. Anna Emilsson sang med lys, lett og ung sopran, og Jakob Lindberg akkompagnerte. Litt forsiktig i starten, man burde kanskje sitte nærmere utøverne så man hørte bedre, men etterhvert ble balansen mellom vokal og lutt bra. En liten instrumental-avdeling fulgte så, Bachs preludium BWV 999 i c-moll og fuge BWV 1000 i g-moll, og jeg fikk plutselig et minne om å ha prøvd meg på preludiet en gang.. men jeg kunne isåfall ikke ha kommet veldig langt. Nydelig. Til slutt flere sanger fra Anna Magdalenas samling.

Klokka 20 var det klart for Brandenburgerkonserter med Norsk Barokkorkester under ledelse av Gottfried von der Goltz. Tidligere på dagen ble nr. 2 og nr. 3 framført (av TrondheimSolistene), og nå var det nr. 4 og nr. 5 som stod på programmet. Jeg blir alltid like overrasket når jeg kommer på Bach-konsert og skal høre "orkesterverker" - for så å oppdage at "orkesteret" består av continuogruppen og et par til. Dette er jo kammermusikk tross alt, orkestrene i barokken var ikke akkurat av symfonisk størrelse. Den første de spilte var nr. 5, der concertinogruppen bestod av tverrfløyte, fiolin og cembalo. Cembaloet må nevnes spesielt her, da det går fra å være et typisk akkompagnementinstrument til å kaste seg ut i en solokadens på over seksti takter mot slutten av førstesats- det er så man får lyst til å bryte ut i spontan applaus når kadensen er over, til ære for cembalisten som endelig får briljere også i samspillsammenheng.

Deretter fiolinkonserten i E-dur, BWV 1042, kjent og kjær og vakker. Sist jeg hørte den, i Roma i september i fjor, syntes jeg det var morsomt med et såpass lite orkester på ti - og denne gangen var de enda færre, kun sju. Jeg fikk faktisk litt Vivaldi-assosiasjoner i blant, hvilket jeg veldig sjelden gjør når jeg hører Bach, men det var kanskje spillestilen? Veldig flott i allefall, og det er alltid så fint når solisten utfyller melodilinjene litt i repetisjonen av tema mot slutten av første sats.

Til slutt: Brandenburgerkonsert nr. 4, med de karakteristiske blokkfløytene. Veldig morsomt å høre live. Fiolinens stemme er krevende, kanskje mer enn i fiolinkonsertene, samtidig som de to fløytene gir et lett, dansende og folkelig preg - eller som det står i programmet for konserten, det er nærmest som en pastoral sats. Det er en fryd å høre blokkfløyter på denne måten, altså i barokkmusikk. Alle som synes blokkfløyte er en uting etter å ha hatt svært upedagogiske obligatoriske kurs på barneskolen, bør lytte til denne konserten og vil da sannsynligvis se at fløyten har flere fasetter!

Digresjon 1. Det minner meg om noe Woody Allen skrev i sin kurskatalog til et fiktivt folkeuniversitet han gjerne skulle sett i virkeligheten:

Sommersemesteret:

Musikkteori III: Blokkfløyten. Eleven lærer å spille "Yanke doodle" på rett trefløyte og går raskt over til Brandenburgerkonsertene, deretter langsomt tilbake til "Yanke doodle". (Getting Even/ Without Feathers)

Digresjon 2. Denne konserten var en av oppgavene på eksamen i musikkhistorie da jeg var 17, av kontrapunkttypen "Hva hører vi her?". Og, skjebnens ironi, ingen av lytteeksemplene på denne eksamen var musikk som vi hadde lagt opp som pensum. Ergo: Man måtte tenke og eliminere og være litt logisk. Mine tanker var omtrent sånn: "Det MÅ være Bach, helt klart. Og det er en concerto grosso, for det er en instrumentgruppe mot orkester. Ergo er det en Brandenburgerkonsert, for han skrev ikke andre concerto grossi enn de seks Brandenburgerkonsertene. Og det er ikke en av de tre første, for de har jeg på plate hjemme. Denne har jeg ikke på plate. Det er blokkfløyter, ergo er det nr. to el nr. fire, men det er jo ikke nr 2, det har jeg jo allerede avklart. Da er det nr. 4. Det er en hurtig sats, ergo er det ikke andresats, men første eller siste. Jeg synes det høres ut som sistesats." - men det var førstesats. Dog synes jeg fremdeles det høres ut som sistesats! Morsomt å huske tilbake til.

Jeg hadde håpet at det skulle være mer soloinstrumenter denne dagen - cellosuitene, kanskje mer for solo fiolin, de franske suitene for klaver/cembalo, de engelske suitene kanskje, partitaene, eller gambesonater, triosonater... Men man har bare én dag og det er så mye å ta av. Jeg kan ikke klage.

Milton Nascimento, Den norske opera & ballett, 14.08.09 (Oslo Jazzfestival)

Milton Nascimento, svært prominent sanger, gitarist og låtskriver fra Brasil gjennom de siste førti år, er et slags bindeledd mellom brasiliansk musikk og jazz, men ikke i bossanova-retning sånn som f.eks. Antonio Carlos Jobim. Hans låter er sunget av mange vidt forskjellige artister, og han har samarbeidet med jazzmusikere som Wayne Shorter, Paul Simon, Quincy Jones og til og med Duran Duran. En allsidig mann. Jeg kjenner han best fra gamle LPplater fra slutten av 60tallet som vi hadde hjemme, med Sergio Mendes og Bossa Rio og Milton og flere andre brasilianske storheter. Og da særlig "Travessia", på engelsk "Bridges", som kanskje må sies å være hans aller største hit.

Milton er blitt 67 år og litt dårlig til beins, men stemmeprakten har han i behold, ikke mye tegn til alderdom der. Klar og kraftig stemme, myk med en liten twist, og høy falsett som titt og ofte sang duett med enten sopransax eller trompet/flygelhorn. Han trakterte gitar, litt piano, og et bittelite trekkspill. Med seg i bandet hadde han franske musikere - Lionel Belmondo (sopran- og tenorsax samt altfløyte), Stephane Belmondo (trompet&flygelhorn), Eric Legnini (piano), Thomas Bramerie (bass) og Andre Ceccarelli (trommer). (Sistnevnte gjorde forøvrig en fin versjon av West Side Story i 1997 husker jeg, med DeeDee Bridgewater, Richard Galliano m.fl.)

Konserten åpnet med en instrumentallåt der alle musikerne fikk presentert seg med hvert sitt kor, også kom Milton inn til stor applaus. Han begynte alene sammen med sopransax og trompet å synge en av sine signaturlåter "Ponta de Areia", en låt som åpner plata "Native dancer" som han gjorde med Wayne Shorter i 1974, og som med sin melodikk og brasilianske preg helt klart peker fram mot Pat Methenys prosjekter mot slutten av åttitallet, "Still life (talking)" og "Letter from home". Både instrumentmessig og i vokalen - Pat bruker også vokalistene som instrumentalister, med lange toner uten ord, og gjerne i falsett. Mon tro om Milton er en gudfar for akkurat dette. Han er i allefall veldig glad i sekst-sprang, gjerne fra grunntonen og opp til seksten akkompagnert av en subdominant-maj-akkord, etterfulgt av en durmediant-plussfem, for eksempel... Veldig mye vakkert harmonisk sett.

Deretter kom en annen av hans store hits, også covret av mange andre, nemlig "Cancao do Sal". Denne fantes også på en av våre gamle brasil-LPer, dog med Bossa Rio. Etterpå fulgte noen for meg ukjente låter, men så kom den mest etterlengtede - nemlig Travessia. Her spilte han ikke gitar, men ble vakkert akkompagnert av piano og komp. Blåserne fikk også slippe til, så Milton sang refrenget bare én gang - men til gjengjeld ble de høye tonene virkelig høye, og lange, og hvis noen i salen trodde at stemmen var falmet med årene, fikk han jammen motbevist det her.

Kveldens store allsang ble "Maria Maria", med intensiv klapping på to og fire (noen forsøkte seg på en og tre men ble øyeblikkelig irettesatt), og et omkved som sitter i hodet fremdeles. Publikum vaiet med store brasilianske flagg, Milton tok tak i flagget og flakset litt med det han også, før han subbet tilbake til plassen sin og avsluttet konserten. Men ekstranumre ble det naturligvis - først ett med hele bandet, og til slutt - etter minst fem minutter med klapping og plystring og høye rop, kom han tuslende fram igjen, alene med gitaren, og fortalte en historie på gebrokkent engelsk som jeg ikke helt fikk tak i. Mens han snakket og famlet med ordene, tok han et par grep på gitaren som var blitt ganske ustemt i løpet av kvelden, og stønnet vantro "oh my GOD..." før han stemte den. Så fortsatte han historien, og sang en siste låt mens han klimpret fint og forsiktig, og den velkjente stemmen tonet etterhvert ut mens han labbet av scenen og vinket til fansen.

En fattiglus som meg var plassert ut på sidelinja, altså tredje balkong venstre, men jeg synes det var helt ok å sitte der. Man ser så å si hele scenen om man bøyer seg litt ut, og i dette tilfellet var jo musikerne samlet midt på. Av de som satt på 2. balkong, fikk jeg hørte at sikten var enda bedre. Det lover bra, da operaen stadig tilbyr billige billetter på disse plassene. Det kan absolutt komme til nytte, særlig fordi jeg har tendensen til å klynkende måtte slå fra meg konserter jeg egentlig vil gå på, fordi det koster over 500 på parkett.

Det eneste jeg har å utsette på konserten, var at lyden ble litt voldsom - ikke i høyde, men i klang. Det er svært god akustikk i operaen, virkelig noe helt annet enn tilsvarende konserter i Konserthuset, og i dette tilfellet var det av og til litt vanskelig å skille ut instrumentene fra hverandre - lydbildet ble instenst tett og klangfullt til tider. Men det var ikke plagsomt. Kanskje var det på grunn av plasseringa mi. (Men musikerne slet litt med monitoringa til tider, så lydmannen hadde nok å gjøre under konserten)

Det er fint å oppleve slike påler i musikkhistorien.