Oslofilharmonien og Christian Zacharias, Oslo Konserthus, 05.11.09

Tyske Christian Zacharias, mest kjent som pianist, ledet Oslofilharmonien i en strålende konsert i går kveld. Først fremførte de Ravels "Valses nobles et sentimentales", originalt komponert for klaver i 1911, deretter i orkesterversjon i 1912. Ravel var fascinert av valsen, og den var en populær genre på den tiden (noen år senere skrev han den store "La Valse"). Verket består av åtte korte valser i forskjellige tempi, men med samme grunnstemning og en gjennomført bruk av typiske impresjonistiske Ravel-klanger. Fullt orkester, mye treblås, og særlig vakker var fløytemelodien i vals nr. 2, azzez lent (vals nr.2 begynner på 1'27 i klippet). Vals nr. 7 er også en favoritt hos meg.

Deretter var det dirigentens tur til å briljere, og det gjorde han virkelig der han satt på pianokrakken og spilte lange kromatiske løp i høyre hånd mens han satte inn fiolinene med venstre. Mozarts klaverkonsert, nr. 27, k.595 i B-dur, var noe av det siste Mozart skrev, og den regnes som en veldig personlig konsert som også peker fremover mot 1800tallet. Andresatsen går i Ess-dur, ikke i g-moll, som ville vært "naturlig" i forhold til tradisjonen. Han bruker temaene på en annen måte, andresatsens tema kommer igjen i tredjesats, og hovedtema i tredjesatsen er en variant av "Kom mai du skjønne milde", som er neste nummer i Köchelkatalogen (K.596). Zacharias spilte vakkert, hadde fine anslag, lette triller og energisk innlevelse, alt til sin tid.

Til slutt: George Bizets eneste symfoni (C-dur), komponert i 1855 i løpet av en måned da han akkurat hadde fylt 17. Den ble deretter glemt, og uroppførelsen kom lenge etter Bizets død - først i 1933. Han studerte med Charles Gounod på denne tiden, det er en god del likheter i teknikker og oppbygging, men det sies at eleven overgår mesteren til tross for sin unge alder. Et romantisk verk med en letthet som kan minne både om Mozart og Schubert. Det som gjorde mest inntrykk, var andresatsen med den nydelige obostemmen (praktfullt spilt!). Det er noe nesten litt arabisk over satsen, mystisk og magisk og hypnotiserende, som av og til kan gi assosiasjoner til f.eks. den arabiske dansen i Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren.

Zacharias og orkesteret fikk velfortjent stående applaus, både etter Mozart-konserten og helt til slutt.

Andreas Scholl og Concerto Copenhagen, Den norske opera og ballett, tirsdag 03.11.09

Foto: Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett (bilde brukt med tillatelse)

Andreas Scholl er en av vår tids virkelig store kontratenorer. For meg symboliserer han et umulig valg. Skal man velge Gardiners Juleoratorium med Anne Sofie von Otter på altstemmen, eller skal man velge René Jacobs sin med Scholl? Man må ha begge. Skal man velge Gardiners Matteuspasjon med von Otter, eller skal man velge Herreweghe sin med Scholl? Man må ha begge. Osv.

Jeg liker Scholl aller best på Bach, men det er fordi jeg generelt sett liker Bach best. Scholl er genial på Händel også, det beviste han i operaen i går. Sammen med det danske ensemblet Concerto Copenhagen under ledelse av Lars Ulrik Mortensen, fremførte han flere arier fra Händels operaer. Stemmen hans kjentes mykere enn på plate - jeg hadde kanskje ventet litt mer kraft, men samtidig ble det ekstra følsomt og fint med det litt lave lydnivået han la seg på. Han holder de lange tonene så fint, han freser gjennom raske løp og behersker stilen til det ypperste. Orkesteret spilte energisk og flott, og cembalist Mortensen ledet musikerne med iver og intensitet mens han hoppet opp og ned, fingrene fløy over tangentene og krakken nærmest stod i fare for å velte. To rene instrumentalnumre fremførte de også - concerto grossi op. 3/5 og 6/5.

Ett ekstranummer ble det tid til - jeg hadde nesten satt penger på at det ble "Ombra mai fu" fra Xerxes, men det ble det ikke.

Kammerkork, Store Studio, onsdag 28.10.09

I serien av konserter der medlemmer av Kringkastingsorkesteret velger ut et kammermusikkrepertoir og framfører det i mindre ensembler, var turen kommet til fiolinist Yi Yang. I Griegs fiolinsonate nr. 3 i c-moll, op. 45, briljerte hun nydelig sammen med pianist Sveinung Bjelland. Førstesatsen har noe Brahmsk over seg, litt romantisk-dramatisk - i kontrast til den rolige andresatsen som er helt gjennomført Griegsk, og i tillegg har enkelte trekk som peker fram mot mer impresjonistisk stil midt i det nasjonalromantiske.

Bartóks kontraster for fiolin, klarinett (Christian Stene) og klaver var relativt nye for meg - men jeg kjente igjen en god del typiske Bartókske trekk, og fikk assosiasjoner til flere deler av f.eks. Konsert for orkester. Og Mikrokosmos. Jeg tror jeg må ha spilt noe fra Mikrokosmos i min ungdom.

Til slutt: Cellist Audun Sandvik fra Kork kom inn, og trioen fremførte Brahms' nydelige klavertrio i H-dur, op. 8 - et av de mest praktfulle verkene som noensinne er komponert for denne besetningen. Instrumentene utfyller hverandre så godt, ingen føles utelukkende akkompagnerende, alle tre har sine solistiske partier. Og det er virkelig en nytelse å høre Brahms' kammermusikk spilt av utøvere på et såpass høyt nivå - jeg vil spesielt fremheve fiolinisten her, da jeg ikke har hørt henne annet enn i orkestersammenheng før. Bravo!