Å legge opp sommerferien og reisemål etter mine musikalske helters kalender, er slett ikke nytt for meg. I år ble det Bergen og Stevie Wonder - helt naturlig, sånn er det. Kommer de til Norge/Skandinavia/Europa, drar man dit. Nå har han spilt i Molde (men det året hørte jeg han i Stockholm istedet, mye bedre), Hamar (Vikingskipet har aldri vært og kommer aldri til å bli en bra konsertarena) - og i kveld i Bergen. Utstyrt med regnklær møtte vi opp med godt humør inne på festningsområdet, og med unntak av noen få dråper mot slutten av konserten, var det oppholdsvær og fint. På vei ut åpnet himmelens sluser seg.
Stevie fylte 60 i mai, og er usedvanlig opplagt og energisk. Man kunne gjerne tro at man i hans alder kunne merke et begynnende forfall - særlig grunnet den ekstremt lange karrieren - men mannen har fremdeles stemmen til en ungdom, og har ingen problemer med å nå opp på de høye tonene han la nivået til da han var femten. Han ser ut til å kose seg glugg på scenen, de mange musikerne er svært samspilte og følger han i ethvert krumspring han legger opp til, og koristene har stemmer som norske popstjerner knapt kan drømme om. Bandet bestod som vanlig av tre slagverkere, to gitarister, to keyboardister, en trompetist, en saksofonist, og bassist - i tillegg til en gjeng perkusjonister som kom inn på slutten.
Konserten åpnet med at Stevie selv kom ruslende ut alene, uten følge - spillende på en keytar, altså en keyboard-gitar (Roland om jeg ikke tar helt feil). Han gikk sakte, sakte, nærmet seg mikrofonen, og fant den ved å rope "YEAH!" gjentatte ganger. Så kom bandet inn, og de spilte "My eyes don't cry", som gikk rett over i "Master blaster (jammin')" fra "Hotter than July" (1980) som i skrivende stund har festet seg i hodet. Deretter "We can work it out", Stevies kanskje mest kjente Beatles-cover, som han gjorde i 1970. Så "As if you read my mind", etterfulgt av "If you really love me", som alltid er en publikumsfrier. Deretter "Overjoyed", en av de fineste åttitallslåtene hans, som i Stockholm i 2004 fikk tårene til å trille. Denne gangen i en kortere versjon, men like fin for det. Hvor mange tonearter er han innom?!
Etter en liten sekvens der de spilte Alicia Keys' "Empire state of mind" over anlegget (for å få oss til å synge for han?), gikk han i gang med en hitparade - "Higher Ground", "Don't you worry 'bout a thing" og "Living for the city". (Og her har vi et glitrende eksempel på hvor lite jeg egentlig tenker over teksten i popmusikk... I vårt bryllup hadde vi så mange musikalske gjester at vi hadde fem forskjellige ensembler som spilte utover kvelden. Ett av dem var et Stevie Wonder-band, som hadde fått fire låter å øve på - fire av våre favoritter, og en av dem var nettopp "Living for the city". Først nå i kveld skjønte jeg at teksten i grunnen ikke er så romantisk.)
Så: "Isn't she lovely". Her kom Stevies datter Sophia inn - ikke den datteren han skrev låta til, det var jo selvfølgelig Aisha ("Life is A-iiiishaaaa...."), som koret på turnéen i 2008. Og deretter kom en uannonsert og ukommentert Michael Jackson-tribute - nemlig "Human Nature" fra "Thriller" (skrevet av min venn Steve Porcaro - som forøvrig spiller med sitt gamle band Toto på Biri travbane - av alle steder - på lørdag førstkommende). Her spilte Stevie munnspill, mens korist Keith John sang melodien.
Deretter spurte Stevie om vi ville "go song travelling", altså en liten tur bakover i tid. Det ble "Uptight (Everything's allright)", en av hans første singler (1966), og den første han hadde vært med på å skrive. "For once in my life" fra 1968 kom så, etterfulgt av "Signed, sealed, delivered, I'm yours" fra 1970. Og så: "Sir Duke", hvis blåseriff alltid får allsangen til å bryte løs. Og den som ikke har kriblende ben når "I wish" går i gang, er laget av sten. Så kom "Free", åttitallslåt fra ei plate jeg ikke har hørt så mye på, hvor et norsk gospelkor fikk synge med.
Som på Hamarkonserten - "My cherie amour" var en av kveldens allsanglåter (og en av de som ble spilt i vårt bryllup), men publikum kan den jo ikke godt nok. Pinlig. Bandet spilte verset, publikum brølte fremdeles omkvedet. Alle må pugge til neste gang!
"You are the sunshine of my life", Stevie-låta jeg husker aller best fra min barndom, ble også godt mottatt. Men da "I just called to say I love you" begynte, skrek en mann "NEEEI!!!" bak meg. Til deg, hylende mann, har jeg dette å si: Glem alle høyfjellshotell-barpianister, glem alle danskebåtband, glem alle andre du har hørt maltraktere denne låta. Hør på Stevie selv. Glem fobien for åttitalls-lydbildet. Glem alle år du var flau over at alle først og fremst tenkte på denne låta hver gang du sa at Stevie Wonder var en stor helt. Det er ingenting å være flau over, det er en fin låt, og nå fikk du sjansen til å høre den med Stevie selv. Det er da ikke hans feil at hele klodens buskis-musikere har forsøkt å vandalisere den! Den er en låt verdig Stevie Wonder, og det er bare å ta i mot den med stor ydmykhet.
Så! Trommene til "Superstition", det finnes knapt noe mer groovy (min neste trommelekse!). Og lyden av Stevies clavinet, eller el-cembalo som jeg ynder å kalle det, er så syk og lekker at man må besvime litt. Blåserekka, don't get me started. Helt klart en av de beste låtene noensinne.
Det gikk mot slutten, og i dag valgte Stevie å avslutte med samme låt som i Stockholm i 2004 - nemlig "Another star" fra "Songs in the key of life" (med et bittelite "Happy birthday to ya"-mellomspill). Omkvedet går og går og går og går i loop i hodet, og som i Stockholm tror jeg alle her i Bergen ville gått syngende ut av festningen - "la-la-la-la-laaaaaaaa-la-a-la-la-la-aaaa....."men istedet fikk vi en liten perkusjonsavdeling som avslutning. Et multietnisk perkusjonsensemble groovet videre i beste Stevie-stil, og så var det over. Ikke noe ekstranummer. Men jeg er svært fornøyd med aftenens musikalske tablå, festningen var en flott konsertarena, og jeg gleder meg allerede til neste Steviekonsert. Jeg reiser hvor det skal være.
Flere omtaler:
