Stevie Wonder i Vikingskipet, Hamar, 20.09.08

Å få oppleve Stevie Wonder live - TO ganger på få år - er som å skulle høre Johann Sebastian Bach i St.Thomas-kirken i Leipzig eller John Coltrane på Village Vanguard.

Det er alltid litt småsurrealistisk å gå ut fra en konsert med en så stor helt. Når får man se han neste gang? Hva nå? Lyset skrus på og man er plutselig i en ishall på Hamar etter å ha vært i Detroit og New York i to timer.

The Godfather Stevie Wonder entret scenen til "All Blues" fra Miles Davis' "Kind of blue", og det var ikke kveldens eneste jazzlåt. Et stykke uti spilte de nemlig Chick Coreas "Spain", hvor alle musikerne fikk spille sine kor. "Master Blaster (Jammin')" var konsertens første høydepunkt etter "As if you read my mind", deretter fulgte perlene på rekke og rad - "Do like you", "All I do", "Knocks me off my feet".. så kom et lite instrumentalparti der Stevie etterhvert fant fram vocoderen - og sang "Norwegian Wood" med robotstemme...! Veldig morsomt. "Fool on the hill" fulgte så, og etter denne seansen var vi i gang med "Higher Ground" - og derifra og ut var det bare å reise seg og danse med. Etter "Spain" kom "Don't you worry 'bout a thing", og deretter en fin versjon av "Visions". "Living for the city" fikk i gang publikum igjen, og så instruerte Stevie oss i hvordan vi skulle kore på omkvedet på "Part-time Lover" - og det var igrunnen ganske morsomt. Vanligvis er jeg ikke så ivrig etter publikumskoring, men dette funket bra. Og åttitalls-Stevie er farsken så bra! Hans datter Aisha var en av koristene, og hun sang en ballade hvis navn er meg ukjent. Så var det ny allsang - "My Cherie Amour" (Det var visst bare jeg på rad 7 som kunne teksten. Skjerpings folkens!). Han spilte en del låter fra den tidlige perioden; "For once in my life", "Signed, Sealed, Delivered", "Uptight" - og "Do I do" og "Overjoyed" fra 80tallet - og deretter "I wish", "Isn't she lovely", "Superstition", "Sir Duke" - en kort versjon av "I just called" - og helt til slutt den vakre "As" fra "Songs in the Key of Life". (Jeg skulle gjerne skrevet mer om hver enkelt låt, men da må jeg ha et opptak å se om og om igjen. For meg var det pur lykke i to timer, det er den beste beskrivelsen jeg kan gi. En ganske annerledes konsert enn den i Stockholm i 2004, men veldig fin denne også.)

Det er fint med levende legender som fremdeles kan begeistre. Stevie viser ingen tegn til å ende karrieren, han er sprudlende og energisk som alltid, og stemmen gir konstant gåsehud. Med en såpass solid katalog med hits er det jo et drømmescenario for fansen - samme hva han velger, blir det jubel. (Stevie fikk Grammy for så å si alle platene han ga ut på 70tallet - og det ene året Simon&Garfunkel fikk den, takket Paul Simon Stevie for at han ikke hadde gitt ut plate det året...)

Bandet var tight, musikerne gode - to blåsere, to gitarister, to keyboardister, tre slagverkere, fire korister, i tillegg til Stevie selv, som vekslet mellom flygel, rhodes-aktig keyboard og klavinett. Og munnspill. (og el-bass og el-trommer som en liten showoff mot slutten)

(La oss ikke henge oss for mye opp i valg av konsertsal - Norge har helt klart mangel på arenaer for konserter som denne. La oss håpe at vi en gang i framtiden får ordentlige konsertsaler, så verdensartister slipper å spille i idrettshaller med ljomende og skrallende lyd. Så var det sagt.)

Jeg er spent på å høre hans nye materiale når det kommer på plate. Den forrige, "A time to love" fra 2005, er absolutt en verdig samling låter og vitner om at kreativiteten og musikaliteten fremdeles lever i beste velgående, noe vi også fikk bekreftet på Hamar i kveld.