Å være på konsert med den som utviklet frijazzgenren, å høre musikken bli spilt av den nærmeste til å kunne kalles grunnleggeren - det er nok ikke noe man har opplevd så mange ganger her i byen. Ornette Coleman har ikke vært særlig mye i Oslo (kun én gang på 70-tallet?), og han har rundet åtti. Dog - alderen til tross, er det ingen tegn til at han har tenkt å gi seg nå.
Pent kledd med skarp press i buksa, oxfordsko og blazer, og med sin hvite altsax i hendene, satte han i gang med jamrende glissandoer som bare han kan, og han holdt det gående i over halvannen time sammen med sine tre medmusikere (deriblant sønnen Denardo, hans faste trommeslager gjennom flere tiår). Det er kaos under kontroll, det er vakre melodilinjer, det er mye lyd. En slags datidens bylarm? Biltuting og industristøy, musikk og melodier som kommer ut gjennom åpne vinduer, er det dette han forsøker å illustrere? (Legg til hiphop-rytmer, og man har dagens New York!)
Kontrabassisten hadde litt lydproblemer, litt feed, og hans melodiske spill med bue kom dessverre ikke alltid like rent ut. El-bassisten imponerte mer - han må ha strenget om bassen lysere, den hadde nesten gitarklang. Han var godt skolert i å ta opp Ornettes små linjer, repetere dem og spinne videre, og de to var svært samspilte. Trommisen dundret avgårde, han var innom flere genrer og beats, og heldigvis var det en scenearbeider som så cymbalen som var i ferd med å skli - og fikk reddet den før den deiset i gulvet.
Preludiet fra Bachs første cellosuite har jeg aldri hørt akkompagnert av trommesett før (med mindre James Last har spilt den inn, men det tror jeg ikke). Kontrabassen hadde melodien, litt haltende i blant, og Ornette improviserte. Et noe småabsurd innslag, men morsomt også - og et godt eksempel på at musikk er musikk, man kan bruke det uavhengig av genre, det er ikke hellig.
Ornette var seg selv. Den gjenkjennelige tonen i saxen, litt klagende og stadig balanserende på kanten til det man ellers kaller surt, men som i Coleman-universet er helt, helt riktig. Mange fine klanger, ganske fritt fra alle konvensjoner, ikke minst harmonisk. Det er uunngåelig å trekke inn alderen hans, for man kan ikke vente at alle åttiåringer er i så god spilleform som de har vært. Men Ornette har vært aktiv i godt voksen alder, ikke minst på midten av nittitallet da han pøste ut plater (jeg jobbet i platebutikk da og husker det godt), og etter hva jeg kunne høre, jobber ikke alderen i mot han. Han er hverken kortpustet eller sen i bevegelsene. Han har en fin tone.
Som sagt er denne genren velkjent, ikke minst i Norge har det vært mange etterfølgere som man jo har hørt live mange ganger. Men her fikk vi altså oppleve The Big Kahoona, han som startet det hele. Ringen er sluttet. La oss håpe mannen kan fortsette å gi konserter i noen år til!
Les Wikipedia-artikkelen for en oversikt over Ornette Colemans karriere. Og hvilken karriere... Han er en av de virkelig store, og vi har mye å være takknemlig for - ikke bare for hans egen produksjon og innsats, men også for den inspirasjonen han har gitt alle som har kommet i kjølvannet. En av mine personlige favoritter, Pat Metheny, spiller rett som det er Coleman-komposisjoner, og er en av de få som har oppnådd å ha Ornette som bidragsyter på egne album. "Lonely Woman", en av Colemans mest kjente låter som også er gjort av utallige andre musikere, ble ekstranummer på denne minneverdige konserten - til stor jubel fra fansen.
(Dessuten anbefaler jeg virkelig å gå inn på hans hjemmeside, hvor man ved å trykke på de fargede trekantene kan lage egne Ornette-komposisjoner!)
Preludiet fra Bachs første cellosuite har jeg aldri hørt akkompagnert av trommesett før (med mindre James Last har spilt den inn, men det tror jeg ikke). Kontrabassen hadde melodien, litt haltende i blant, og Ornette improviserte. Et noe småabsurd innslag, men morsomt også - og et godt eksempel på at musikk er musikk, man kan bruke det uavhengig av genre, det er ikke hellig.
Ornette var seg selv. Den gjenkjennelige tonen i saxen, litt klagende og stadig balanserende på kanten til det man ellers kaller surt, men som i Coleman-universet er helt, helt riktig. Mange fine klanger, ganske fritt fra alle konvensjoner, ikke minst harmonisk. Det er uunngåelig å trekke inn alderen hans, for man kan ikke vente at alle åttiåringer er i så god spilleform som de har vært. Men Ornette har vært aktiv i godt voksen alder, ikke minst på midten av nittitallet da han pøste ut plater (jeg jobbet i platebutikk da og husker det godt), og etter hva jeg kunne høre, jobber ikke alderen i mot han. Han er hverken kortpustet eller sen i bevegelsene. Han har en fin tone.
Som sagt er denne genren velkjent, ikke minst i Norge har det vært mange etterfølgere som man jo har hørt live mange ganger. Men her fikk vi altså oppleve The Big Kahoona, han som startet det hele. Ringen er sluttet. La oss håpe mannen kan fortsette å gi konserter i noen år til!
Les Wikipedia-artikkelen for en oversikt over Ornette Colemans karriere. Og hvilken karriere... Han er en av de virkelig store, og vi har mye å være takknemlig for - ikke bare for hans egen produksjon og innsats, men også for den inspirasjonen han har gitt alle som har kommet i kjølvannet. En av mine personlige favoritter, Pat Metheny, spiller rett som det er Coleman-komposisjoner, og er en av de få som har oppnådd å ha Ornette som bidragsyter på egne album. "Lonely Woman", en av Colemans mest kjente låter som også er gjort av utallige andre musikere, ble ekstranummer på denne minneverdige konserten - til stor jubel fra fansen.
(Dessuten anbefaler jeg virkelig å gå inn på hans hjemmeside, hvor man ved å trykke på de fargede trekantene kan lage egne Ornette-komposisjoner!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar