Kringkastingsorkestret i Store Studio, 22.09.2011

Det er en fryd å gå på konserter i fine klassiske lille Store Studio! De bølgende formene i taket og rundt scenen minner om Gaudis stil, og det er et sus av historie både i foajeen og inne i salen. Her har det vært skapt radiohistorie!

Korks norske dirigentprofil i år er Arvid Engegård, som i tillegg til å dirigere gårsdagens konsert, også var solist i konsertens første verk - Mozarts fiolinkonsert i G-dur, K.218. Sprudlende og flott fremført av både solist og orkester, med små innslag av improvisasjon her og der - ikke minst i kadensene (f.eks. hardingfeletoner!).

Verk nr. 2 var "Rendezvous for strykere" av Arne Nordheim, opprinnelig et ensatsig verk for strykekvartett ("Nachruf"), senere skrevet ut for strykeorkester og lagt til to satser. Et stemningsfullt verk, mye bruk av de mørke strykerne, mange fine klanger og mye dynamikk. Siste sats, "Nachruf", er nok den jeg har hørt mest før. Langsom og mystisk og elegant.


Etter pause: Skjebnesymfonien! Beethovens femte symfoni i c-moll, opus 67, kanskje verdens mest kjente symfoni - men også en av de flotteste jeg vet. Den er så gjennomført fin i alle fire satser, ikke et dødt punkt. Det er så bra å høre den live, å se orkestret når de spiller den, for da får man i enda større grad med seg hvordan de små melodiene flytter seg fra den ene instrumentgruppa til den andre, i perioder partier med kanskje bare to-tre treblåsere - slike ting man ikke nødvendigvis tenker 100% over når man hører det på plate. Og for en fremførelse! Luften i Store Studio var elektrisk, hårene reiste seg på hodet og jeg grøsset nærmest (positiv grøss!) da den litt mystiske avslutningen på tredjesats brøt ut i treklangen som åpner fjerde sats. For en avslutning! Sjelden har jeg hørt den så godt spilt. Åpningen av 2. sats der melodien ligger hos bratsj og cello var helt nydelig. Treblåserne overbeviste nok en gang, og ikke minst hornistene i åpningen av 3. sats. Kork er rett og slett fenomenale. Bravo!!

Konserten ble streamet på nrk.no og direktesendt i NRK P2.

Göteborgs symfoniker, Martin Fröst og Gustavo Dudamel i Oslo Konserthus 16.09.11

Denne konserten har jeg gledet meg til lenge! Jeg har aldri hørt noen spille Mozarts klarinettkonsert så fint som Martin Fröst, og det er nesten tre år siden jeg hørte han spille dem live sist. Men nå på fredag var det gjestebud - Göteborgs symfoniker under ledelse av selveste vidunderbarn-superidoldirigent og svært engasjerte Gustavo Dudamel, og det var ekstra morsomt å oppleve.

Første verk var en førstegangsframførelse i Norge - Karin Rehnqvists "Tiger touch", som hadde urpremiere i Göteborg to dager tidligere. Det var et flott orkesterstykke, med mye blås og spennende klanger; mine assosiasjoner gikk både i retning Stravinsky og svensk tradisjonsmusikk - muligens pga åpne kvinter her og der. Komponisten var selv tilstede i salen, og mottok applaus etter framførelsen.

Så! Martin Fröst! Og Mozarts nydelige musikk. Jeg er så glad i denne konserten, spesielt første- og andresatsen. Ekstra mye andresatsen! (Den får meg til å tenke på "Out of Africa", hvor Denys spiller den på en gammel 78-platespiller for Karen, midt i Kenya. Og på Bertoluccis "Stealing Beauty" fra Toscana.) Fröst spiller så mykt og fint, og setter an tonene i pianissimo før han gasser på med en jevn crescendo så man får gåsehud rett som det er. Mye i nakken denne gang. Orkesteret spilte veldig fint også, særlig fløytistene la jeg merke til. Fröst nærmest danser rundt på sin solistplass, og formidler musikken helt fenomenalt. Jeg tror han spiller sine egne kadenser (korriger meg hvis dette er uriktig), og på denne konserten mener jeg han spilte på et bassetthorn.

Jubelen stod i taket, så Fröst tok et ekstranummer. Bachs preludium nr. 1 i C-dur fra Das Wohltemperierte Klavier bok 1, han spilte altså pianostemmen med arpeggio-akkordene som vi kjenner så godt - også viste det seg å være Gounods "Ave Maria" som jo er basert på dette preludiet. Celloen kom inn på Gounods melodi, nydelig spilt, fiolinen kom inn noen takter senere, deretter bratsjen og så en kontrabass. Hele tiden mens klarinetten spilte akkompagnementet, altså Bachs preludium.


Etter pause spilte orkesteret og Dudamel en av de vakreste symfoniene på denne jord - Tsjajkovskijs "Pathétique", hans sjette og siste. Han døde bare dager etter at denne ble urframført, og premieren vakte ikke videre interesse hos publikum. Den åpner med en mollstemt sats med store variasjoner i tempo og styrke, litt dyster i blant, men også med de nydeligste følsomme partier i dur der strykerne spiller unisont, og har ikke dette vært brukt i film så vet ikke jeg. Andresatsen er en slags skeiv vals i typisk Tsjajkovskij-stil, den kan minne både om valser fra ballettene og fra serenaden for strykere. Men taktarten er ikke videre dansbar - den er i en femtakt som veksler mellom 2+3 og 3+2.

Tredjesatsen er en frisk scherzo-aktig marsj med et fengende tema som på mange måter hører hjemme i en sistesats - ikke minst fordi man får en plutselig trang til å klappe og rope bravo når den er ferdig. Og det gjør de fleste også, i pur begeistring, og det er jo bare fint. Men den etterfølges altså av en avslutning - en sørgmodig og langsom sats som nesten høres Griegsk ut hos strykerne i begynnelsen, som er riktig vemodig når man tenker på Tsjajkovskijs lidelser og at han døde bare dager etter urframførelsen, og som etter nesten ti minutter fader ut hos de dypeste strykerne i en utmattet stillhet.

(Det vil si: Den kunne ha gjort det, om ikke kvinnen med bronkitt noen rader bak meg satte i med et hosteanfall akkurat der det skal være så stille at man skal høre en knappenål treffe gulvet. Hør her alle sammen: er det den minste mistanke om at hosting kan forekomme, hold dere hjemme. Ikke gå på konsert når dere er syke. Vær så snill!)

Heldigvis fikk vi et ekstranummer her også - som om ikke programmet så langt var helt perfekt! Intermezzo fra Puccinis "Manon Lescaut", etter hva jeg kunne høre. Et nydelig instrumentalstykke med solistpartier for cello, bratsj og fiolin, helt utmerket spilt av strykerne på fremste rad. Puccini altså, finnes det noe mer gåsehudfremkallende på denne jord enn hans musikk? Man blir salig.

Kringkastingsorkesterets Superlørdag i Universitetets aula 10.09.11

Endelig er superlørdagen tilbake i aulaen! Etter tre år i eksil i operaens scene 2 mens aulaen ble pusset opp var det klart for nypremiere. Jeg liker superlørdag! Oslo sentrum lørdag tidlig ettermiddag kan i utgangspunktet være ganske stressende, derfor er det så deilig å komme seg vekk fra biler og bråk, inn i vakre omgivelser i aulaen, se de overveldende maleriene til Edvard Munch, og høre vakker, vakker musikk spilt av et knakende godt orkester.


Først ut var komponist Knut Vaage, som fikk urframført sitt stykke "Mylder". Her kunne man høre både Glinka og Rossini sitert, hhv ouverturene fra "Ruslan og Ludmila" og "Wilhelm Tell". Morsomt! Veldig flott musikk, og en kortere variant kom som ekstranummer helt til slutt i konserten som en fin innramming.


Gisela Stille sang deretter Richard Strauss' mesterverk "Vier letzte Lieder", og det gjorde hun med bravur. Disse romansene er noen av de vakreste som er skrevet for sopran og orkester, og de var det siste Strauss skrev. Han var 84 år, og året var 1948. Kirsten Flagstad urframførte dem to år senere i Royal Albert Hall sammen med Philharmonia og Furtwängler, men da levde ikke Strauss lenger. Det er vemodig.

O weiter, stiller Friede!
So tief im Abendrot.
Wie sind wir wandermüde--
Ist dies etwa der Tod?

Etter pause var det klart for Debussys Preludium til en fauns ettermiddag, og nok en gang fikk Korks dyktige treblåsere og hornister vise seg fram. Deres spill er en fryd for øret! Dette er virkelig et nydelig stykke, harmonisk og tonalt veldig impresjonistisk, fullt av vakre klanger og mye dynamikk.

Og helt til slutt: Bilder fra en utstilling av Modest Musorgskij. Sist jeg hørte dette var det Leif Ove Andsnes og videokunstneren Robin Rhode som fremførte verket. Det er mektig musikk, og bildene som musikken er skrevet til (flere av dem eksisterer dessverre ikke lenger), blir detaljert beskrevet. I "Det gamle slottet" ble jeg litt forvirret av et instrument - hva var det egentlig? Et treblåsinstrument med tilnærmet horn-klang? Jammen var det saksofon. Jeg er gift med en saksofonist og hører lyden av dette instrumentet daglig, men den klassiske saksofontonen er ganske annerledes enn jazzsaksofon - og særlig midt i et orkester. Det klinger fint, og det passer godt i denne sammenhengen. Bassklarinett er også med, og den knirkende lyden gir stemning.


Dette var en kjempefin konsert! En nytelse fra ende til annen. Jeg gleder meg til neste gang!