Martin Fröst og Oslofilharmonien i konserthuset, 16.10.08

Når Fröst kommer til byen, er det bare å sette av dagen. Og særlig når han skal spille Mozarts klarinettkonsert. Ikke mer å si om akkurat det.

Orkesteret åpnet konserten med å spille Webers overtyre til operaen Oberon. Weber regnes på en måte som skaperen av den romantiske opera (tidlig ute m.a.o), men det er en del klassisisme som henger igjen fremdeles. En fin start på konserten, og skuldrene senket seg. Lyden i konserthuset er jo ganske ullen, nesten som å ha bomull i ørene - og vanligvis kan det være litt irriterende, men i kveld passet det helt fint. Det kledte musikken også, litt eventyraktig, natur, alver og skog.

Fröst kom inn, halve orkesteret forsvant, og så kom de kjente åpningstonene til Mozart. Denne konserten er så lyrisk og flott, og når man attpåtil får høre en verdensstjerne spille den, må man bare lukke øynene og nyte. Han spilte den helt praktfullt, og særlig den nydelige andresatsen - i reprisen spilte de så å si pianissimo - og takk og pris for at ikke det hosteglade publikum fikk en rie akkurat da. Trampeklapp og stående applaus førte til ekstranummer i klezmergenren, "Let's be happy" (kjent fra Giora Feidman), arrangert for kammerorkester av Frösts bror.

Etter pause spilte orkesteret et intermesso for strykeorkester av den noe ukjente sveitsiske komponisten Othmar Schoeck, komponert i 1945. Dette er en slags programmusikk om bønder og åker og høsting, og det var usedvanlig fint og melodisk - men samtidig med en del mer moderne harmonier, i retning Gershwin som igjen peker mot jazzen. Kjappe kvintsirkler og noner og septimer, før man plutselig var over i noe som hørtes ut som Elgars Enigmavariasjoner, Tsjajkovskijs serenade for strykere - og endte opp i lette valsetakter som både kunne minne om sentral-Europa på 1800tallet og en og annen Tsjajkovskijballett. Men så var det altså Schoeck alt sammen. Veldig interessant.

Til slutt: Orkestersatsene fra Mendelssohns "En midtsommernattsdrøm". Og her vil jeg gjerne gi stor kudos til solohornisten, som spilte den pastorale notturnoen vakrere enn jeg noensinne har hørt den før. Horn kan være så utrolig fint når det blir spilt bra! Avslutningen var ikke uventet bryllupsmarsjen, og den er jo alltid like festlig å høre i orkesterversjon - og ikke orgel, som man som regel får i kirken.

Kudos også til programskaperne i kveld - perfekt og harmonisk sammensetning av verker. Veldig fint å lene seg tilbake etter en noe stressende arbeidsuke.