Jøje meg, for en grotesk historie det egentlig er. Jeg kjenner den best fra kunsthistorien, altså malerkunsten, men takket være Oscar Wilde og Richard Strauss er historien om Salome og Johannes døperen blitt et musikalsk drama, for ikke å si tragedie.
Karita Mattila, den finske sopranen, var en helt strålende Salome - ikke så pur ung som hun kanskje var tenkt, men med innlevelse og besettelse helt ut i fingerspissene. Og hvilken stemme!! (Dessuten gikk hun ned i spagaten.)
Hennes love interest Jokanaan (Johannes døperen) var ikke spesielt interessert i henne, og når hun ikke fikk kysse hans granateplerøde epler, sørget hun for å få hodet hans på et sølvfat. DA kunne hun kysse han som hun ville. Legg til Strauss' dramatiske musikk og Mattilas eminente galskap, og det ene gåsehudgrøsset etter det andre oppstår.
Yuck.Nok en fantastisk oppsetning fra Metropolitan opera, og nok en tommel opp for Gimle kino som hev seg på disse HD-overføringene. Nå har jeg vært på tre av tre, og om fire uker er det klart for John Adams' "Dr. Atomic".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar