Händels opera Rodelinda går på Metropolitan i New York nå, og lørdag 3. desember var det direkteoverføring på Gimle. Renée Fleming var praktfull i rollen som Rodelinda, dronning i Milano som frykter at hennes elskede mann kongen er død, og hun og sønnen blir holdt fanget av hans rival og etterfølger Grimoaldo. Kongen Bertarido (Andreas Scholl) dukker opp, og blir fengslet - men utrolig nok ender operaen godt; de elskende får hverandre igjen, kongens tjener Unulfo overlever et feilrettet angrep, Grimoaldo angrer alle sine synder og blir snill - og den eneste som dør er den slemme tjeneren Garibaldo som hadde planer om å styrte alle og bli konge selv. Jeg tror aldri tidligere jeg har opplevd en operaforestilling der alle - absolutt alle, til en hver tid - synger helt uovertruffent. Kvaliteten og innlevelsen, og teknikken ikke minst, er helt i toppklasse. Å synge Händel krever mye teknikk, det er mange raske løp med veldig mange noter. Orkesteret spilte fint også. Det er ikke så ofte de spiller barokkmusikk i Metropolitan, men de hadde fin spillestil, lange toner uten vibrato, to cembali og en theorbe og blokkfløyter i tillegg til noen strykere. Dirigent Harry Bicket er kjent for sine Händel-tolkninger. Stjerneskuddet Iestyn Davies fra York skal jeg absolutt holde et øye med. Han er en kontratenor med et litt annet uttrykk enn Scholl, så de utfylte hverandre fint. Søndag 10. setter Gimle opp forestillingen i reprise; herved kraftig anbefalt!
Å sitte midt på første rad når Olli Mustonen spiller Rakhmaninovs 2. klaverkonsert under ledelse av Eivind Aadland, er en ganske interessant opplevelse. For det første sitter man nesten under flygelet, så nært at man kan se svetteperlene på nesa til solisten. For det andre hører man nesten bare pianostemmen; strykerne er langt unna et sted. Akkurat det er egentlig ikke så fordelaktig, for denne konserten er fin nettopp fordi pianoet og strykerne blander seg så fint og fremkaller gåsehud i crescendoene. Men Mustonen har en ganske røff spillestil, så sannsynligvis hadde han overdøvet dem uansett hvor i salen man satt. Det var moro å se han på nært hold; han er en energisk pianist. Tredjesatsen var kanskje den som satt aller best. Som ekstranummer etter mange runder med trampeklapp, spilte han et preludium av Prokofiev. Etter pause spilte orkesteret Sjostakovitsj' sjette symfoni i h-moll fra 1939, en spennende og variert symfoni. Førstesatsen er langsom, vakker og samtidig litt uhyggelig, og åpner med unisone mørke strykere som spiller en mollstemt melodi som senere gjentas i de lysere strykerne, før hele orkesteret kommer inn med slagverk og det hele. Andre- og tredjesats er helt annerledes i karakteren; lystige og korte, med nærmest dansbare rytmer. Små partier av tredjesatsen kunne lett være filmmusikk til en Tom&Jerry-tegnefilm; veldig visuelle linjer. Og slik slutter symfonien - virkelig langt unna der den startet. Førstesats i "kirkegård ved havet"-stemning, sistesats i en vill katt-og-mus-jakt. Helt ypperlig spilt av Trondheim symfoniorkester!
