Juleplateadventskalender: Luke 24

Da er det tid for siste luke, og der finnes den ultimate julemusikken: Juleoratoriet av Johann Sebastian Bach. Seks kantater - tre for dagene i romjulen (25., 26. og 27 - sistnevnte var helligdag i tidligere tider), en for første nyttårsdag, en for første søndag etter nyttår, og en for helligtrekongersdag . Det er særlig to innspillinger som utmerker seg, og den aller ALLER fineste er John Eliot Gardiner sin fra 1987, med Anne Sofie von Otter, Anthony Rolfe-Johnson m.fl. Den andre er René Jacobs sin med Andreas Scholl, Werner Güra, Dorothea Röschmann m.fl. fra 1997. Enjoy!

God jul alle sammen!

Juleplateadventskalender: Luke 23

Karl Richter var den ledende innen tolkning av Bachs kantater, oratorier og pasjoner inntil John Eliot Gardiner kom på banen. Richter brukte ganske stort orkester og kor, dramatiske solister (ofte operasangere), sakte tempo - alt helt motsatt av hvordan trenden ble et par tiår senere.

Man kan diskutere hva som er riktig og galt, hva Bach hadde ment, om "coro" betyr at de fire solistene synger samtidig eller om det betyr at det skal være et kor på 50 sangere. Eller man kan bare glemme hele diskusjonen og nyte musikken, om det er Richters seige, Harnoncourts kjølige eller Gardiners vakre tolkning. Og akkurat i dag lar jeg meg sjarmere av Richter.

Juleplateadventskalender: Luke 22

Denne juleplata hadde jeg ikke kastet et blikk på hvis jeg så den for første gang i dag. En helt ordinær og småschizofren samleplate, ikke ulik alle andre i genren. Men det var min første juleplate som ikke var Putti Plutti Pott, Reisen til julestjernen og den slags - og på den tiden (1992) hadde man slett ikke tilgang til det utvalget som finnes nå, ikke hadde man internett, og det var noen mil til nærmeste akseptable platebutikk. Og der jeg bodde hadde vi kun NRK, ikke en eneste musikkvideokanal. Dette var også før kanalen NRK P3 kom til verden. Musikk-inputen via media var med andre ord begrenset, med mindre man var nysgjerrig og gikk inn for saken. Så dette er nostalgi for meg, helt uavhengig av musikksmaken min egentlig:

• Band Aid - "Do They Know It's Christmas"
• Carpenters - "Sleigh Ride" (dette er årsaken til at jeg for alvor oppdaget Carpenters!)
• Spike Jones - "All I want for Christmas is my two front teeth"
• Vanessa Williams - "Have yourself a merry little Christmas" (dette er Vanessa Williams fra Ugly Betty, ikke Rhonda fra Melrose Place, sånn som jeg trodde. De har samme navn)
• Mel Tormé - "The Christmas song"
• Bing Crosby - "White Christmas"
• Slade - "Merry Xmas everybody" (skjønner dere hvorfor jeg kaller plata schizofren??)
• Sharon Bryant - "Silent Night" (denne irriterte meg litt)
• Ella Fitzgerald - "Winter wonderland"
• Chris de Burgh - "A child is born" (ikke Thad Jones sin altså! Det ville forresten vært skummelt...)
• Dinah Washington - "Old santa"
• Og til slutt, naturligvis: Abba - "Happy new year"

Omtrent halvparten har gjort seg fortjent til en plass på en bra juleplate. Men i dette tilfellet tar jeg ukritisk i mot resten også, med åpne armer. F.eks. Slade!! Det morsomste er når sangeren vræler "Iiiit's CHRIIIIIISTMAAAAAAS" mot slutten. Da kan julefreden senke seg...

Det hadde vært interessant å vite hvem som hadde satt sammen denne plata. Radio 1, Polydor/Polygram, 1992? Det er virkelig en underlig blanding.

Juleplateadventskalender: Luke 21

Messias kommer man ikke utenom. Opprinnelig er det ikke julemusikk per definisjon - teksten er hentet fra forskjellige steder i bibelen, ikke bare i juleevangeliet - men allikevel er det rundt juletider man helst hører dette verket. Et av Händels mesterverk! Jeg har valgt ut en innspilling som er mer enn tjue år gammel, men den holder seg godt. Det er Trevor Pinnock som leder English Concert & Choir, og solistene er Arleen Auger, Anne Sofie von Otter, Michael Chance, Howard Crook, og John Tomlinson. Vil man ha noe bittelitt nyere, kan jeg anbefale Paul McCreesh sin fra 1997. 

Juleplateadventskalender: Luke 20

I dag er det ikke bare én plate, men flere - vi tar herved for oss juleplatene fra John Eliot Gardiners Bachkantateinnspillinger på Soli Deo Gloria. Felles for dem er at de er enkle (ikke doble), at de har et barn på coveret, at de inneholder kantater skrevet for søndagene omkring jul - og at de er nydelig vakre, akkurat som alle de andre platene i denne serien. Helt ypperlige innspillinger - husk det!

Juleplateadventskalender: Luke 19

Doris Days juleplate faller inn i genren koselig og uprovoserende med fine arrangementer. Kjente og ukjente sanger, "Let it snow", "Toyland", "Snowfall", "I'll be home for Christmas"... Kuriositet: "I've got my love to keep me warm" er med som bonusspor, og Doris brøler "but I can weather THE STOOOOORM!!!!" så man skvetter himmelhøyt etter å ha blitt dysset i søvn av de foregående låtene.

Juleplateadventskalender: Luke 18

En riktig godbit i dag... nemlig juleplaten fra serien med musikk som ble spilt i NRK-programmet Lirekassen for noen år siden. Her finnes norske og svenske juleslagere fra 30-,40- og 50-tallet, med Olav Werner, Stordahl og Engedahl, Jens Book-Jenssen, Reidar Andresen og Ulla Billquist, blant andre. Sjarmerende og nostalgisk, kanskje aller mest for de eldre generasjoner. I allefall de sjømannsjul-relaterte sangene. Men en virkelig liten perle er "Snefloker" med Steinar Jøraanstad og Kristian Haugers Danseorkester. Spilles på en radio nær deg rett som det er.

(Musikk av denne typen kan man forøvrig høre på NRK Gull)

Juleplateadventskalender: Luke 17

Bugge Wesseltofts juleplate "It's snowing on my piano" kom for femten år siden. Det er en soloplate, kun piano, med kjente og nye julesanger arrangert (og to komponert) av Wesseltoft selv. En plate fri for amerikanske klisjéer og coca cola-nisser.

(Hadde butikkene spilt denne istedet for "O holy night" med en skrikende Peter Jöback, hadde kundene blitt lenger og de hadde solgt mer.)

Juleplateadventskalender: Luke 16

Rolf Lislevand, vår verdensberømte luttspiller, kom med "Jul i gammel tid" for noen år siden. Det er virkelig en plate å anbefale til rolige juledager, eller kanskje som akkompagnement til julemiddagen? En ren instrumentalplate, bare lutt, og det er kjente norske og utenlandske julesanger som er flettet inn i hverandre på renessansevis. Balsam for sjelen.

Juleplateadventskalender: Luke 15

Dagens juleplate er igrunnen ikke så veldig annerledes fra Bing og Nat sine plater. Det er stort sett de samme låtene, like arrangementer, englekor. Men Frank Sinatra synger jo best av alle. Klart man må ha denne plata! Fine "Christmas Waltz" er her, den har jeg nevnt titt og ofte de siste to ukene - men her har vi altså den beste innspillingen. Dessuten er det ikke hver dag man hører noen synge "oh, by gosh, by golly! It's time for mistletoe and holly" nå for tiden..

Dessuten elsker jeg coveret. Fargene! Hatten!

Juleplateadventskalender: Luke 14

Den norskættede jazzsangeren og pianisten Blossom Dearie holdt det gående nesten helt til sin død for snart fire år siden. Mine forsøk på å spore henne opp i New York var dessverre resultatløse. Hun var unik - den luftige og myke stemmen hadde en egen evne til å få låtene til å høres ut som om det var hun som hadde skrevet dem, og at hun sang om seg selv. Meget bra diksjon! Pianospillet hennes var meget delikat.

Juleplata er for meg et ganske nytt bekjentskap, og den er svært vanskelig å få tak i. (Min er fra Amazon Marketplace, og jeg mistenker at det er en piratkopi..)

Ingen typiske julesanger her - det er bare små og morsomme låter jeg aldri har hørt før. Jeg tror den kom i 1991, da Blossom var 65 år. Andre plater som kan anbefales er den selvtitulerte debuten fra 1956, "Give him the ooh-la-la" og "Once upon a summertime" fra 1958, "May I come in" fra 1964 - og alle derimellom. Og alle etterpå. You can't go wrong with Blossom.

Juleplateadventskalender: Luke 13

I dag: En annen av mine favorittsangere. Peggy Lee spilte inn de fleste av låtene på sin juleplate i 1960. Hun har skrevet et par av låtene selv, og ellers finner vi perler som "The star carol", "Christmas waltz", "The Christmas spell" - og den nydelige lille "It's Christmas time again", alle fremført med myk stemme og enda mykere arrangementer. Tekstheftet inneholder små historier om den juleglade Mama Peggy, skrevet av hennes barn, samt Peggys julemeny og oppskrift på stuffing... Denne platen dekker med andre ord mange behov!

Juleplateadventskalender: Luke 12

Gutta bak South Park har gang på gang vist seg å være svært musikalske, både ved å skrive låter til serien og til filmen som egentlig var en musikal, og gjennom alle musikkreferansene til Eric Cartman. Selvfølgelig måtte det komme en juleplate til "Mr. Hankey's Christmas Classics" og de andre julerelaterte episodene! Her er klassikere som "Carol of the bells" med skolerådgiver Mr. Mackey i flerstemt sang med seg selv (Ding dong m'kay), "I saw three ships" med Stans slemme storesøster Shelley på piano og sang, "What the hell child is this" med den groovy skolekokken Chef (Isaac Hayes), og selvfølgelig Eric Cartmans udødelige versjon av "O holy night" (Øøøø høøøly nääääät...). Videre har vi nyskrevne låter som "The lonely jew on Christmas", "Christmas time in hell", "Swiss colony beef log", og en nesten glemt perle signert Harry Warren og spilt inn av Glenn Miller back in the days: "It happened in Sun Valley", her i duett mellom Stan Marsh og Wendy Testaburger.

Man får mest ut av plata om man kjenner tv-spesialen, som finnes i sesong 3.

Juleplateadventskalender: Luke 11

Tilbake til det glimrende kammerkoret Polyphony. De har gitt ut en egen plate med komponisten John Rutters julemusikk. The City of London Sinfonia akkompagnerer på noen av sporene, og Polyphony synger så nydelig og klokkeklart at man aldri vil høre på andre kor igjen.

Rutter er mest kjent for sitt requiem, men jammen har han skrevet mye annet fint også. "Nativity carol", "What sweeter music", "Christmas lullaby", og arrangementer av mer kjente sanger som "I wonder as I wander", "Away in a manger", "Silent night" osv.

En jevn og veldig fin plate. Og Hyperion har alltid så fine covere...

Juleplateadventskalender: Luke 10

Vi gir oss ikke med de syngende amerikanske menn. Dagens helt er Perry Como, sanger og tv-personlighet med en lang karriere fra førtitallet og framover. Denne juleplata inneholder sanger spilt inn på 50- og 60-tallet, og det er faktisk en hel del mindre kjente låter som er verdt å lytte til - som "Love in a home", "The Christmas symphony", og ikke minst den lille perlen "What love is made of". Perry synger fint, og er tydelig inspirert av Bing Crosby i sine myke ansatser.

Før helga gikk jeg inn på Narvesen hvor Peter Jöback remjet og gnelderet "O helga natt" over anlegget. Det var den 7. desember, og flere uker unna noen helga natt. Da var det fint at Perry begynte å synge på min iPod, og overdøvet Peter og roet mine nerver. Han er en den perfekte crooner!

Juleplateadventskalender: Luke 9

Nat King Coles juleplate kom i 1960, og han er nok den som har gjort Mel Tormés "The Christmas song" aller mest kjent. Selv om det er Mels egen versjon som gjelder for min del, synes jeg Nat kommer på en fin andreplass.

Dette er en fin liten samling julesanger, både de typisk amerikanske underholdningsgreiene og de litt mer sakrale. Det er morsomt å høre han synge svært gebrokkent tysk på "O tannenbaum". Og den som ikke får tårer i øynene av "The little boy that Santa Claus forgot", har et hjerte av sten.

Juleplateadventskalender: Luke 8

Bing Crosby kan nok aldri løsrives helt fra julen. Hans innspilling av "White christmas" var den mest solgte singelen helt til Elton John omskrev en kjedelig låt til prinsesse Dianas begravelse. Bing har jo gjort mye annet også, filmer og plater, men han er og blir julemann.

Hans juleplate "Christmas is a comin'" er en hyggelig liten sak med slagere som "Silver Bells", "That Christmas feeling" og "Mele Kalikimaka" - i tillegg til "White Christmas" naturligvis, og 20 andre låter. The Andrews Sisters er englekor her og der. Koselig plate som passer til pepperkakebaking.

Dessuten får jeg julestemning av stemmen hans uansett hva han synger.

Juleplateadventskalender: Luke 7

Det britiske kammerkoret Polyphony er absolutt i verdensklasse, om de synger Bruckner eller Rutter. Stephen Layton dirigerer dem.

Deres juleplate fra 2004 inneholder en del tidligere innspilte komposisjoner, alle med relasjon til jul. Det er mange britiske komponister - Peter Warlock, John Rutter, Benjamin Britten, Kenneth Leighton, William Walton m.fl, men også amerikanske Morten Lauridsen og estiske Arvo Pärt. Og vår egen Edvard Grieg (Ave Maris Stella).

Høydepunkter:

*John Rutters "Nativity Carol"

*"Lully Lulla, thou little child" i Kenneth Leightons arrangement

*Peter Warlocks "Bethlehem Down"

- og den aller aller nydeligste: Peter Warlocks "Lullaby my Jesus".

Man blir helt salig.

Juleplateadventskalender: Luke 6

Dagens plate er en av de juleplatene jeg har hatt lengst. Jeg tror jeg kjøpte den i 1996 da den kom. Selskapet er Verve, og de har samlet noen av sine beste musikere og vokalister og gitt ut denne perlen av en juleplate; "Jazz for joy".

Shirley Horn åpner med "The Christmas Song" sammen med bl.a. Mark Whitfield på gitar og Ron Blake på tenorsax. Fiiiiiiiiint... Roy Hargrove med bl.a. Christian McBride følger etter med "Frosty the snowman", Betty Carter med "Let it snow", senere kommer Abbey Lincoln med "Christmas cheer", Stephen Scott med "I'll be home for christmas" i en ganske flott arrangert versjon med nærmest latinske rytmer. Osv osv.

Som alle andre plater jeg skriver om... et must i enhver samling.

Juleplateadventskalender: Luke 5

Karen Carpenters stemme ville fått meg til å føle meg trygg i en atomkrig. Skulle jeg velge noen til å sitte på sengekanten og synge nattasanger for meg, hadde jeg ikke vært i tvil. Hun begynte som trommeslager i bandet til broren sin, men gikk etterhvert over til å synge mer og mer. De sang låter av knallgode låtskrivere (Burt Bacharach, Rod Temperton, Leon Russell, Roger Nichols) i tillegg til egne komposisjoner. Ethvert hjem burde ha en Carpenters-plate, om ikke annet for å mimre tilbake til 70tallet og barndom og polyester og vakre pompøse arrangementer.

Juleplata er en samling av to, såvidt jeg vet, som ble utgitt i hhv 1978 og 1974. Den åpner med 28 sekunder a cappella Richard Carpenter og "O come O come Emmanuel", og deretter kommer en festlig orkestermedley over kjente julesanger som utrolig nok ikke blir irriterende (jeg er ikke så glad i medleyer). "God rest ye merry gentlemen" i storband-arr a la Count Basie er ikke noe man hører hver dag.

Så kommer "Christmas Waltz", som jeg nevnte tidligere (Dianne Reeves-platen) - og dette er, sammen med Sinatras versjon, min favoritt. Hvilken perle! Disney-kor og orkester, og Karens vakre stemme... Det er underlig at denne sangen har gått i glemmeboken. (Det vil si, det er et par norske som har gitt den ut med vekslende hell, men det velger jeg å ikke tenke på...)
"Sleigh Ride" er også veldig fin hos Carpenters. Og "Have yourself.." naturligvis. Og "The Christmas song". Det er mange av de samme sangene som går igjen på disse platene! Og mange, MANGE flere.

CD2 er mer sammensatt - her er det flere medleyer, "My favorite things", utdrag fra Nøtteknekkeren av Tsjajkovskij osv. Fin den også.

(Min plate ble stjålet for noen år siden under et innbrudd i bilen i Göteborg, men nå har jeg fått tak i den på nytt - Amazon.co.uk hadde den for ca 50 kroner.)

Juleplateadventskalender: Luke 4

Ella, Ella, Ella. Skal man rangere jazzsangere, og det bør man vel kanskje ikke gjøre altfor mye av (det er så mange gode), så rager Ella øverst på min liste. Det har vel blitt presisert en del ganger her i bloggen.

Hennes juleplate fra 1960 er som tittelen antyder, swinging. Den åpner med "Jingle bells" i uptempo, fortsetter med "Santa Claus is coming to town" i swingtakt, deretter en av de fineste versjonene jeg vet av "Have yourself a merry little Christmas". Blåserne i introen er legendariske! Så kommer "What are you doing New Year's eve", platas første ballade. Ella smyger seg inn i øret med sin fløyelsmyke stemme... og så går tempoet opp igjen med "Sleigh Ride". Giddyup, giddyup, giddyup! Videre kommer "The Christmas song", "Let it snow", "Winder wonderland" m.fl., før det hele avsluttes med "White Christmas". Frank DeVols nydelige arrangementer passer stemmen hennes perfekt.

Jeg sier det samme som i går: Er du glad i jazz, er dette plata for deg.

Alternativt cover:

Juleplateadventskalender: Luke 3

Dagens juleplate kom i 2004 og er signert Dianne Reeves, en av vår tids aller aller største jazzsangerinner. Dianne er helt unik og bør oppleves live minst én gang i livet. Jeg har vært på fire konserter med henne så langt og lengter til den neste! Sarah Vaughan er hennes vokalmessige forbilde, men hun har definitivt sin egen stemme og den bruker hun for alt den er verdt. Makan til improvisasjon og fine melodiske linjer har ikke verden hørt siden Ellas storhetstid. Men tilbake til juleplata:

Hun har med seg sitt faste band bestående av Peter Martin på piano, Reuben Rogers på bass og Gregory Hutchinson på trommer, samt en del andre i tillegg.

Låtvalget er veldig fint. Det er første gang i historien jeg har syntes "The little drummer boy" har vært verdt å høre på... (med unntak av Bowie/Crosby sin, den er fin). Deretter en uptempo-versjon av "Carol of the bells", også kommer platas høydepunkt: "Christmas time is here", tidligere nevnt i forbindelse med Vince Guaraldis Charlie Brown-juleplate. Hun gjør den så fint!! Og deretter følger en annen nydelig ballade, "This time of the year", gjort kjent av Brook Benton i 1960. Fine "Christmas waltz" er her også, dog i en litt annen versjon enn man er vant til (Sinatras og Carpenters'versjoner er mine favoritter). Videre kommer "I'll be home for Christmas", "The Christmas song", "Have yourself...." - og selvfølgelig Thad Jones' mesterverk "A child is born".

Er du glad i jazz og dyktige sangere, er dette definitivt juleplata for deg. Og husk for all del å kjøpe billetter neste gang Dianne er i byen!

Die Zauberflöte, Komische Oper Berlin 25.11.12

En fabelaktig forestilling! Noe helt nytt på operascenen - all scenografi utgjøres av animasjoner. All tale (for i Tryllefløyten er det også replikker, ikke bare sang) blir presentert skriftlig på bakveggen, som i en stumfilm. En blanding av Buster Keaton, Tim Burton og Mozart! Veldig morsomt og fengende, og ikke minst imponerende, både av sangerne (utsøkt sang kombinert med fysisk presisjon) og av de som står bak konseptet - den britiske teatergruppa "1927". Blant sangerne finner vi norske Maija Skille og Ina Kringlebotn som to av de tre damene. Og nattens dronning var en stor edderkopp!

Jeg var der på premierekvelden, og jubelen ville ingen ende ta! 

Juleplateadventskalender: Luke 2

Dagens luke inneholder juleplaten til The Singers Unlimited. Denne kjøpte jeg på vinyl på et loppemarked for flere år siden, og det var øyeblikkelig kjemi mellom oss. Her er det mange ukjente låter som jeg aldri har hørt før, og de er så nydelig vakre - jeg kan ikke begripe at ikke flere har gjort disse. På en annen side ville det bare blitt nedtur, for ingen - INGEN - kan synge dem som The Singers Unlimited, med Bonnie Herman i spissen. En av verdens vakreste stemmer. Denne plata har ført til at jeg får julestemning straks jeg hører The Singers Unlimited, om det så er "fool on the hill" de synger...

Høydepunkter:
*Ah bleak and chill the wintry wind
*Nigh Bethlehem
*Carol of the Russian children
*Jesu Parvole

De fleste sangene er signert julekortkomponisten Alfred Burt. 

Denne hører definitivt hjemme i ethvert hjem.

Juleplateadventskalender: Luke 1

Vi kjører reprise i år igjen - og temaet er juleplater.

Først ut er Vince Guaraldis "A Charlie Brown Christmas". Dette er musikken fra tegnefilmen fra 1965 med samme navn. Filmen har blitt vist i USA hver jul siden 1965, men her i Norge kan jeg bare huske å ha sett den på tv et par ganger (men den finnes jo på dvd).

Vince Guaraldi er jazzpianist og har med seg bass og trommer, og på noen spor synger et barnekor (knøttene-stemmene). Her er Greensleaves, Hark the Herald Angels sing, O Tannenbaum, kjente Knøttene-tema som Linus & Lucy, Für Elise og Skating, og høydepunktet er Guaraldis egen melodi "Christmas time is here" - som også har blitt gjort av andre artister i andre sammenhenger. En nydelig jazzballade.

En av mine favorittjuleplater!

I Capuleti e i Montecchi, Den norske opera 17.10.12

(pressebilde fra Den norske opera)

En konsertant-forestilling av Bellinis I Capuleti e i Montecchi stod på aftenens program. Jeg hadde gledet meg til å se denne operaen, så jeg ble litt skuffet da det tidligere i år ble annonsert at den skulle framføres i konsertversjon. Ingen scenografi, ingen kostymer, ingen dramatikk - bortsett fra i musikken, da. 

Det var et utmerket team av sangere, med selveste Giulietta som naturlig midtpunkt - Marita Kvarving Sølberg er og blir vår beste sopran her i landet, og jeg drømmer om å se henne på The Met i løpet av hennes karriere! Hennes klokkeklare sopran treffer en rett i hjertet, hun fraserer så fint, ansatsene er perfekte - og dynamikken behersker hun til fulle. Bellini er den store bel canto-komponisten, og her har vi med en vaskeekte bel canto-sangerinne å gjøre. Jeg prøver å få med meg alle forestillingene hun er med i, og anbefaler herved alle andre om å gjøre det også. 

I andre roller: Romeo - Vesselina Kasarova. Tebaldo - Diego Torre. Capellio - Magne Fremmerlid. Lorenzo - Yngve André Søberg.   

Chaka Khan, Folketeatret, Oslo 15.10.12

Det var morsomt å høre Chaka live. Hun har satt sitt preg på min generasjon, først med Rufus da jeg var bitteliten og kanskje bare ubevisst fanget opp et sound uten å vite hvem og hva - og deretter med funky soloplater på den tiden man begynte å ta opp på kassett fra radioen. Hun er 59 år og synger fremdeles bra, og kommuniserer med publikum mellom låtene i den grad at folk blir oppildnet til å rope til henne (hvorpå jeg sitter litt på nåler og blir flau). 

Bandet var mer i retning fusion enn ren soul, men det passer i grunnen ganske bra siden hun var stor på 80-tallet og dermed er kjent også for dette soundet. De tre kordamene hørtes ut som Chaka, alle tre, og fylte bra ut der hun selv ville ligge på toppen og vræle (ikke negativt ladet! Finner ikke noe mer passende ord; det er jo vræling hun driver med der oppe). 

Hitsene kom som perler på en snor, iblandet en standardlåt (My funny valentine) og en Hendrix-cover (Little wing), samt et instrumentalnummer så sangerne fikk hvilt litt. "Whatcha gonna do for me", "Tell me something good", "Ain't nobody" - de satt. 

Folketeatret er ikke den ultimate venue for slike konserter - det er trangt, folk skal ut og inn hele tiden og da må alle reise seg, og det hadde nok vært bedre å stå. Lyden var ganske skarp, mye diskant i alle instrumenter, og gjorde ørepropper nødvendig. 

Setliste (omtrentlig): 

• I feel for you
• I'm a woman
• Whatcha gonna do for me
• You got the love (?)
• Pack my bags
• Papillon
• Tell me something good
• Little wing
• Medley: Stay - Sweet thing - Keyboard/gitar/bass/sax/trommesolo
• My funny valentine
• ?
• I'm every woman
• Ain't nobody

(Fyll gjerne inn de to!) 


Band: 
Melvin Davis (bass), Ron Bruner (trommer), Kamasi Washington (keyboard&saksofoner), Rob Bacon (gitar), Tracy Carter (keyboard), Lisa Vaughn (kor), Tiffany Smith (kor) og Kudisan Kai-Regalot (kor). 

En fin konsert! Høydepunkt for min del: Papillon.

Også er det jo alltid fint å se voksne menn som danser og veiver med armene og hyler "IIIII'm every woman! IIIII'm every woman!"  Yes you are.

Paul Simon, Oslo Spektrum 24.07.12

Jeg kan ikke huske sist jeg var på en konsert som ble anmeldt i minst fire store medier. Konsertanmeldelser er ikke dagligdags lenger, desto viktigere er det at andre skriver om konserter - f.eks. i musikkblogger - slik at det i allefall finnes bevis på at konserten virkelig har funnet sted. Men når Paul Simon er i byen, ryddes det heldigvis plass i både papiraviser og nettaviser. Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, NRK.no. Det er BRA, selv om jeg ikke er helt enige i alt de skriver*.


For å få en god konsertopplevelse i Oslo Spektrum, er det helt nødvendig å komme langt fram. Lyden blir mystisk der bak, det har jeg erfaring med. Midt på rad 2 var et fint sted, man kommer såpass tett på musikerne og ser lettere kommunikasjonen dem i mellom også. 


Konserten var delt i to. Både praktisk og smart, ettersom Graceland skulle framføres i sin helhet i siste del av konserten - med det bandet av sør-afrikanske musikere som han spilte med den gang. Det som dessverre skjer da, er at mange begynner å sammenligne. Alle vi snakket med etterpå, likte den ene eller den andre delen best. Noen av anmelderne beveget seg også i den retningen. For meg blir det helt meningsløst å sette de opp mot hverandre; det var to ulike deler og de var suverene på hver sin måte. Den første delen bygde opp til den andre, selv om det var vidt forskjellig repertoar. Og begge bandene er så proffe og samspilte at det er en fryd å sitte nært og følge med på hva de driver med. Det ser så moro ut at jeg får lyst til å være med og spille. 


Første del var ganske lik den vi hørte i Berlin i fjor sommer, med nøyaktig samme multiinstrumentalist-band og mange av de samme låtene. En hitparade fra forskjellige deler av karrieren - mye fra de aller første soloplatene. Han har såpass mange musikere med seg, og de spiller så mange instrumenter hver, at man faktisk ikke savner finessene og det lille ekstra fra platene - arrangementene er de samme live. 


Jeg gjentar det jeg skrev i fjor: 
Paul Simon fyller 70 år til høsten (edit: 71 år), og det er ganske spesielt at man faktisk ikke kan høre på stemmen hans - i det hele tatt - at den tilhører det vi nå kan kalle en godt voksen mann. Han høres ikke en dag eldre ut enn han gjorde for førti år siden. Å gå på konsert med han, med det bandet, og vite at man får to timer spekket med noe av det fineste i popens låtskriverkunst, praktfullt fremført av en laidback og trygg stemme - som aldri feiler - det er intet mindre enn magisk. 


"Kodachrome" er en bra åpning, den er tidlig Paul Simon i et nøtteskall og setter stemningen helt fra starten. "Hearts and bones" var nydelig. Den har magiske harmonier, mange av de samme vendingene som han bruker mye på f.eks. "One-trick Pony"-albumet. "Dazzling blue" er en av de fineste fra fjorårets album "Beautiful or so what", forøvrig et kanonalbum. 


Etter omlag en time forlot musikerne scenen, og Ladysmith Black Mambazo entret. De sang et par låter a cappella, med en imponerende koreografi av høye spark og hopping uten at det ga merkbare utslag på vokalen. Deretter "Homeless" sammen med Paul Simon, og så kom "Diamonds on the soles of her shoes" - etter at Simon hadde ønsket sitt kjære Graceland-band velkommen på scenen, en etter en. Det er rørende å se dem, spillegleden, og at det virkelig er dem. De begynner å trekke på årene de også. Og de har levd mange år og utøvet sin musikk under apartheid-regimet, gudene vet hvordan det måtte være. 


Graceland-låtene satt som ei kule. De er svært Afrika-pregede, men allikevel Paul Simonske. Han klarer å mikse sin egen stil med sør-afrikansk musikk og samtidig beholde begges særpreg - det er det ikke alle som klarer når de begynner å flirte med worldmusic i musikken sin. Jeg hadde kanskje ventet at de skulle spille dem etter rekkefølgen på plata, med Tony Cedras' ikoniske trekkspill som åpner det hele med "The boy in the bubble", men det gjorde de ikke (det spilte heller ingen rolle). 


"Gudfar" Hugh Masekela var også med, han sang og spilte et par låter (deriblant en Mandela-hyllest) og fikk publikum til å reise seg og danse, deretter en låt med nydelige Thandiswa Mazwai fra Soweto, som senere sang Linda Ronstadts stemme på "Under African skies" (med en av kordamene på tredjestemme).  


"You can call me Al" var avslutningslåt før ekstranumrene, også med dansende publikum. Første ekstranummer var "The sound of silence", naturligvis uten Garfunkel på andrestemme, kun Paul Simon med gitaren sin. Praktfullt. Den alene var verdt billetten. Deretter "The Boxer" med allsang på "Lalalaiii" - da føler man seg fort som publikum i "Da Capo" hvis man begynner å svinge med hodet. "Late in the evening" fikk opp stemningen igjen, med catchy blåseriff som jeg har sunget på i to dager nå, og helt til slutt: "Still crazy after all these years", en av verdenshistoriens fineste låter. 


Setliste: 


Kodachrome
Gone at last
Dazzling blue
50 ways to leave your lover
Vietnam (Jimmy Cliff-cover)
Mother and child reunion
That was your mother
Hearts and bones / Mystery train / Wheels
Me and Julio down by the schoolyard
Slip slidin' away
The obvious child
Hello my baby (med Ladysmith Black Mambazo)
Nomathemba (med LBM)
Homeless (med LBM)
Diamonds on the soles of her shoes (med LBM)
I know what I know
The boy in the bubble
Crazy love, vol. II
Mandela (bring him back home) (med Hugh Masekela)
African Sunset (med Thandiswa Mazwai)
Stimela (med Hugh Masekela)
Gumboots
Under African skies (med Thandiswa Mazwai)
Graceland
You can call me Al


Encores:
The sound of silence (solo med gitar)
The boxer
Late in the evening
Still crazy after all these years 

*= 1. Dagbladet skriver bl.a. at stemmen ikke holdt så mange takter lenger, og at Garfunkel var skjønnsangeren av de to - der er jeg sterkt uenig. Jeg har alltid foretrukket Simons stemme, og som i fjor er jeg overveldet over hvor godt stemmen holder after all these years.
2. Nrk.no skriver "Mye grått eller manglende hår var å se, men også forbausende mange yngre mennesker." Slike holdninger provoserer meg. Hvorfor er det overraskende at det er unge mennesker der? Paul Simon er tidløs, og den musikkbevisste ungdommen har vel aldri vært mer åpen for å se bakover og blande genrer og epoker i sine valg av inspirasjonskilder enn de er nå?