Dianne Reeves er virkelig en av de beste nålevende jazzsangerne, med en helt unik stemme - ikke noe tilgjort fjas, den er klokkeklar og rett på i anslaget, og hun har en sånn kontroll at man nesten ikke tror det. Og nettopp derfor kan hun improvisere som bare det. Og det gjør hun til gagns. Hun får med seg publikum. Konserten i Oslo i kveld var egentlig altfor kort. En knapp halvannen time, ekstranummer inkludert, er på ingen måte nok når man har Dianne Reeves med band på scenen. Det ble bare ni låter, og hun sang på åtte. Pianist Peter Martin, bassist Reginald Veal og trommis Terreon Gully åpnet showet med å spille en låt som er så kjent, men som jeg ikke husker hva er! Dianne fortsatte med "Twelfth of never", som hun også har gjort en veldig fin versjon av på plate. Andre låter: "Today will be a good day", Bob Marleys "Waiting in vain", Ani DiFrancos "32 flavors" og Coltrane/Santamarias "Afro Blue" - sistnevnte ekstranummer. I tillegg enda en jeg ikke husker, samt en lekker portugisisk-aktig låt uten tekst. Alle er fine låter, men jeg skulle ønske den korte tiden kunne bli disponert litt annerledes - hun har gjort så mange bra låter på platene sine, og jeg skulle veldig gjerne hørt henne synge litt mer jazz. Kun én standardlåt i kveld - "Stormy Weather". Til gjengjeld en nydelig versjon!
Lyden var muligens i skarpeste laget, litt vel mye diskant, så pianolyden ble ikke den beste.
Lyden var muligens i skarpeste laget, litt vel mye diskant, så pianolyden ble ikke den beste.Når alt dette er sagt, må det også sies at hun har en av de beste stemmene jeg vet. Virkelig! Hun er så trygg harmonisk og rytmisk, så gjennomført proff, så sjarmerende og så tvers igjennom helstøpt at man sitter igjen med en følelse av å ha gått glipp av masse ettersom konserten var så kort. Det føltes som utdrag. Heldigvis har jeg hørt henne tre ganger før, og jeg kommer til å høre henne igjen. Jeg drømmer om å høre henne synge Nat Adderleys "The old country" og Minnie Ripertons "Loving you".
