Konsert i Risør kirke, 30.06.12 kl. 16.00

Lars Anders Tomter åpnet med en knapt minutt lang hommáge til John Cage, komponert av Györgi Kurtag. Deretter fikk vi høre et verk av John Cage som er forskjellig for hver gang det oppføres - blant annet fordi en radiofrekvens er med, og hva som spilles akkurat på den frekvensen akkurat når og hvor stykket blir framført, varierer jo. I dag hørte vi spraking og en svak "Cheerio" (Monroes) i bakgrunnen. Et morsomt verk som inneholdt både helling av vann i bøtter, andefløyte og preparert flygel. Utøver og regissør: Ellen Ugelvik. 

Så: Robert Schumanns nydelige Fantasiestücke, op. 73 med Martin Fröst og Håvard Gimse. Disse tre stykkene er virkelig noe av det vakreste som er skrevet for klarinett i romantikken, i tillegg til Brahms-kvintetten fra i går. Flott framføring, fint samspill, mye dynamikk. Frösts pianissimo er helt spesiell. 

 Glad mann!

Mer Kurtág: Hommáge à Schumann, op. 15 d, med Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter og Martin Fröst. Veldig fint samspill her også, samme fine besetning som i Sørensen-stykket vi hørte i går. De fleste satsene er under et minutt lange, og det er mye skifter i tempo. 

I pausen gikk Ian Bostridge rundt i kirka og fotograferte taket - slik som jeg gjorde i går da jeg hørte han synge (men ikke kunne se han) - og la det ut på Facebook. 

Jeg husker første gang jeg hørte Ian Bostridge. Det var våren 1998. Han hadde akkurat gitt ut Schumanns Dichterliebe på EMI, og jeg jobbet i platebutikk og hadde kjøpt nyeste Gramophone, hvor "Im wunderschönen Monat Mai" var med som første spor på "nye utgivelser"-promoplaten som fulgte med. Jeg tror aldri jeg har blitt så direkte og uforberedt truffet av en stemme før. At det er en av verdens vakreste lieder hjalp jo også. Jeg har kjøpt mange plater med Ian Bostridge etter den tid, og Bach-plata han ga ut i 2000 er en av de fineste jeg har. I 2008 planla jeg New York-tur etter når han skulle synge i Carnegie Hall, så det sier seg selv at aftenens konsert her i Risør - når han skulle synge Schumann - var et høydepunkt for meg. 


Han har en følsom og vâr stemme, klar og gyllen, med mye dynamikk og formidling. Sterk, høy, myk og lav. Tyskuttalen er (såvidt jeg kan høre) perfekt, jeg liker spesielt klangen i stemmen hans på alle i'er og ü'er når han synger dem uten vibrato. Samspillet med Andsnes er flott, de kler hverandre og har spilt inn en hel del Schubertplater sammen. 

Er han på gråten? Det var ikke mange sekunder med smil å hente da applausen kalte dem inn tre ganger. Det er nok ganske utmattende å framføre en syklus når man lever seg inn i det på den måten, og  særlig når publikum ikke vet å oppføre seg ordentlig. Man skal være stille når man er på liederkonsert. Man skal ikke hoste unødig, særlig ikke i de stille partiene. Man skal være ytterst stille når man vender tekstarket. Det skal ikke høres ut som et skred. Til damen bak meg: Ikke riv i stykker programmet ditt midt i en lied. Ikke rot i veska eller lukk glidelåsen. Og ikke minst: Man skal ikke knitre med halspastillplast av verste sort når musikken er så skjør og tander. VÆR STILLE. (Blikket Bostridge sendte til knitredamen var forøvrig ikke til å misforstå.)


I det hele tatt er det et problem når teksten som blir delt ut rett før konserten, er av typen som må vendes flere ganger. Det er umulig å få flere hundre mennesker til å bla stille. De fleste gjør ikke en gang et forsøk på å være stille. Det må gå an å finne andre løsninger, for det er virkelig forstyrrende. 


Framføringen var nydelig. Og det er den jeg kommer til å huske! Bostridge er som skapt for å synge tyske lieder. Og jeg er lykkelig som kunne feire bryllupsdag på denne måten. Nesten like bra: I morgen feirer jeg bursdagen min - med TO Bostridge-konserter. Jeg er heldig. 

Konsert i Risør kirke 29.06.12 kl. 18.00

Billettsystemet til Risør-festivalen er meg en evig gåte. Selv når man har meldt seg inn i venneforeningen og hiver seg på telefonen straks de åpner forhåndssalget, får man ikke alltid tak i billetter til de mest populære konsertene. Men er man heldig og har en venn som er personlig sponsor (!) for festivalen, kan man få hans ekstrabillett - og dermed få sitte langt framme med god sikt og god lyd og høre en av de vakreste konsertene på lenge. (Takk, Kjell!)


I kveld åpnet Håvard Gimse med to rondoer av Mozart, K.485 i D-dur og K.511 i a-moll. Disse kunne fort ha vært satser fra klaversonater, men såvidt jeg vet er de frittstående. Nydelig spilt av Gimse, lett på labben og med fremheving av de små nyansene som vi også kan takke flygelet for at er mulig å få fram. (Hammerklaver-innspillinger blir litt for monotone i blant). 

Deretter kom tidligere kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fram på podiet og presenterte et verk av Bent Sørensen som endelig skulle ha Risør-urpremiere. Sørensen skrev én sats til hvert år fra 2005 til 2010 for besetningen klaver/bratsj/klarinett (Andsnes / Lars Anders Tomter / Martin Fröst), og verket skulle urframføres i 2010 - men da ble Martin Fröst syk. Senere har de framført det bl.a. i New York og London, så det var ikke en ordentlig urpremiere vi fikk høre i dag, men for festivalen var det jo det. Disse tre instrumentene klinger så uendelig godt sammen, skulle ønske det var skrevet enda mye mer musikk for akkurat denne besetningen. Bratsjen og klarinetten spilte unisont i begynnelsen, veldig fint. Det har jo også noe å gjøre med at de tre utøverne er i verdensklasse på hvert sitt instrument. De fem satsene var relativt korte, tempoet varierte mellom langsomme følsomme partier og litt raskere, men helt uten den typiske vendingen som samtidsmusikk for klarinett ofte får. (Jeg innrømmer at det ikke er mitt favorittinstrument når det gjelder moderne atonal krevende musikk.) 

Velfortjent applaus!

Og Fröst fortsatte etter pausen, i det som var - i allefall for meg - dagens høydepunkt: Brahms' klarinettkvintett. Den er så nydelig vakker!!! Brahms hadde egentlig lagt opp som komponist, pensjonert seg, og ville bare nyte livet - ikke skrive mer. Men så hørte han klarinettisten Richard Mühlfeld... og ble så begeistret for hans klang at han mot slutten av sitt liv skrev flere verker for klarinett - to sonater, klarinett-trioen - og klarinettkvintetten. Fröst er helt suveren, hans tone er den fineste jeg noensinne har hørt, og han sirkelpuster så både jeg og Kjell fikk pustebesvær. Det er umulig å høre når han trekker pusten. 

Brodskykvartetten spilte kjempefint, og hadde en veldig markert rytmikk i førstesatsen. En dynamisk og  lekker tolkning av et av Brahms aller, aller vakreste verker. 

Konsert i Risør kirke 29.06.12 kl. 15.00

Unummererte billetter + sen ankomst til konsert = sitte bak prekestolen. Jeg var på konsert med Ian Bostridge i dag, men jeg så ikke annet enn buksebenet hans et par ganger. Derfor tok jeg heller et bilde av det praktfulle taket i Risør kirke! Blå himmel med skyer. Slik burde man jo male taket hjemme! 


Aller først fikk vi høre adagio fra Bruckners eneste kammermusikalske verk - strykekvintetten i F-dur, i versjon for strykeorkester. Nydelig musikk, virkelig vakker sats, en slags symfonisats i miniatyr. Mange fine klanger, lange linjer, man sitter igjen med en slags stemning framfor en konkret melodi i hodet. Det Norske Kammerorkester spilte den følsomt og fint. 


Deretter var det tid for Bostridge, en av mine store helter (som jeg tidligere har planlagt New York-reiser etter). Sist sang han Schubert, og det gjorde han også nå. "Auf dem Strom", med tekst av Ludwig  Rellstab, er en vakker romanse for tenor, horn og klaver, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Jeg tror kanskje disse tyske liederne er det jeg liker aller best med Bostridge, særlig Schumann som vi skal få høre i morgen. 


Neste verk var en sangsyklus av Peter Warlock, som jeg kjenner fra de nydelige platene til koret Polyphony, blant annet. Han har også skrevet mye vakker musikk for strykeorkester som jeg har hørt en del på. Denne sangsyklusen til tekst av Yeats var både interessant og fin, og inneholdt både melodiøse moderne partier og noe i retning atonalt (dog ikke atonalt!) med tette klanger. Veldig fin framføring, blåserne skiller seg ut igjen; Tom Ottar Andreassen og Nicholas Daniel i vakker samklang (hhv fløyte og obo) og en strykekvartett med varme og fyldige toner. Bostridge er suveren i sin tolkning. Moro å høre han synge på sitt eget språk. 

Til slutt var det tilfeldighetenes spill, som også er tema for festivalen: Brodsky-kvartetten snurret sitt lykkehjul, en paraply, og den stanset på Mendelssohn. Dette gjør de titt og ofte i sitt "Wheel of 4tunes"-prosjekt for å feire kvartettens førtiårsjubileum. De spilte Mendelssohns siste strykekvartett, op. 80 i f-moll, skrevet bare to måneder før han døde i 1847. En ganske dramatisk og kompleks kvartett, gjenkjennelige Mendelsssohn-trekk men kanskje litt mørkere i stilen enn mye av det andre han har skrevet. Kvartetten spilte med innlevelse og dynamikk.  

Førstefiolinist Daniel Rowland forteller om Mendelssohns kvartett. 

"Für Kenner und Liebhaber", Risør kirke 28.06.12

Første konsert for min del under årets kammermusikkfest i Risør, og attpåtil kom jeg tjue minutter for sent - og gikk dermed glipp av en nyoppdaget obokonsert av selveste Händel. 

Årets hyppigste festivalartist, kontratenoren David Hansen fra Australia, framførte en arie fra Vivaldis "Griselda" og en fra Händels "Arminio", HWV 36 - sistnevnte i duett sammen med oboisten Nicholas Daniel. Hansen er lysere og kraftigere enn andre kontratenorer jeg har hørt, han er til tider mer sopran enn alt. Ikke minst beviste han det i fjor da han steppet inn på kort varsel og sang Didos dødsarie. Hansen er teknisk dyktig, og veldig tydelig i de lange og hurtige passasjene. Han tar ikke snarveier. Samspillet med Daniel ble i tillegg morsomt!

Deretter spilte cembalist David Gordon Rondo II av Carl Philipp Emanuel Bach, fra "Sonaten für Kenner und Liebhaber". I de hurtige løpene hørtes cembaloet nesten ut som en synth, det har jeg aldri hørt før. Fascinerende! CPE er helt klart mer spretten enn sin far, og bryter med mange av de tradisjonelle reglene. Det gis også mye rom til utøveren for tolkning. 

Så hoppet repertoiret vekk fra barokken og fram til nåtid, med årets festivalkomponist Magne Hegdals Rondo II som er inspirert av nettopp denne vi hørte av CPE Bach. Fine klanger, korte melodiske sekvenser med noen brudd av mer atonale deler som dermed fikk en fin ramme. Korks blåsere fikk nok en gang vist sine kvaliteter, og Christian Eggen ledet musikerne med treffsikker hånd.

Til slutt fikk vi høre en cembalokonsert av Händel. Etter førstesatsen skulle det komme en improvisasjon, og David Gordon fikk vha publikum laget et tema basert på en tilfeldig rekkefølge av tonene i a-mollskalaen - som han improviserte fram en fuge over. En fuge! Slike halsbrekkende stunts var vanlige i barokken og på Mozarts tid, men det er jammen ikke hver dag man opplever det i dag. 

Gino Vannelli, Cosmopolite 08.06.12

Han fyller snart seksti, det er førti år siden han ble signet hos A&M, og i kveld spilte Gino Vannelli i Oslo. Det er 12-13 år siden jeg hørte han her i byen sist - det var i konserthuset. Cosmopolite som scene funker mye bedre på slike konserter, det er betydelig mer kontakt mellom scene og sal. Lyden var dog litt mystisk, mye diskant og litt vel skarp til tider.   

Han hadde med seg et band med solide musikere. I tillegg til komp, keyboard og gitar var det tre blåsere. I grunnen et minimum for å skape det lydbildenivået han har lagt seg på. Da de første platene kom, var ikke synthen utviklet nok til at man kunne spille polyfont - så hans bror, keyboardist Joe Vannelli, måtte gjøre mange overdubs i studio. Ganske moderne på den tiden.  

Det som slår meg hver gang er hvor sterk stemme han har. Han synger høyt og lavt, sterkt og svakt, opp i falsett, og klokkeklart og rent absolutt hele tiden. Artister som er like trygge og sikre live som på plate - og  som har formidlingsevne - slutter ikke å imponere meg. Der er Gino. I tillegg er han en knakende god låtskriver. Jeg liker 70tallsplatene hans aller best, og favoritten er nok "Storm at Sunup" tett etterfulgt av "Brother to Brother". Hva skal man kalle genren? Jazzrockprogpop? Pompøse arrangementer med masse lyd, harmonier, moduleringer, skeive taktarter, melodier som tar deg i uventede retninger, energi. Tenk bare på "Brother to brother", hvor trommisen filler som om det stod om liv. Det er i allefall ikke kjedelig musikk. 


Jeg husket ikke å sjekke ut eventuell setliste på nettet på forhånd, så jeg var litt spent på hva slags repertoar han hadde forberedt. Det viste seg å være mye fra de eldste platene! Flere låter fra "Nightwalker" og "Brother to brother".  Jeg har ikke hørt så mye på det han har gjort etter 1981, med unntak av "Yonder tree" fra 1995, så det passet meg utmerket. 

Og jammen danset han. Han har sin helt spesielle dansestil, han flakser og stepper og veiver. Jeg kan ikke komme på noen andre som har samme moves - det eneste stedet jeg har sett dem før, er på Gino Vannelli-konsertopptak på YouTube. "People gotta move" fra en konsert på 70tallet, for eksempel. Skummelt og kult på samme tid. 

Mellom noen av låtene fortalte han historier, som at han flyttet til Nederland og bodde der et par år - og at det var første gang som voksen at han kunne gli inn i mengden og ikke være stjerne hele tiden. Plata "A  good thing" ble til under dette oppholdet. Videre fortalte han at faren hans pleide å synge italienske nattasanger til han da han var liten, og at han derfor har gjort en plate på italiensk, som var hans besteforeldres språk. Det var litt underlig å høre han slå om både i genre og språk på den måten, men det var fint - hvis man bare klarer å riste av seg de litt urettferdige assosiasjonene man lett kan få når man hører light-crossover-music med italiensk tekst. Det behøver ikke å være søtsuppe av den grunn. Han klarte seg fint. Men jeg er som sagt glad for at konserten bar mest preg av de første ti årene av karrieren hans. Det er forøvrig rart å tenke på at den første plata kom da han var bare 21, og deretter én i året i seks år. En talentfull ung mann var han virkelig. 

Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv... vasker vårt gulv.. vasker vårt gulv...

Setliste: 

• Crazy life
• Stay with me
• A little bit of Judas
• Living inside myself
• Wild horses
• It hurts to be in love
• A good thing
• Canto
• Appaloosa (med Nightwalker-introen)
• I just wanna stop
• Brother to brother

Encore

• People gotta move

See ya!

Suzanne Vega, Rockefeller, 31.05.12

Suzanne Vega er tvers igjennom kvalitet. Hun er New York coolness, på samme måte som Paul Simon er det, hun har bevart stilen sin og ungpikestemmen i en snart 30 år lang karriere, og går man på konsert med henne vet man at det blir bra. Sånn var det sist jeg hørte henne også.  


Denne gangen var det ikke med band - hun hadde kun med gitaristen sin, Gerry Leonard, som akkompagnatør i tillegg til sin egen fine gitarklimpring. De to utfylte hverandre godt, og hadde gode løsninger på å få det til å låte som et band. Hun spiller akustisk, han spiller elektrisk med mye klang og effekter. 


Den ene perlen etter den andre kom; selv tror jeg min favoritt må være "Caramel" fra plata "Nine objects of desire" selv om jeg er veldig glad i hele "Solitude standing"-plata og alle låtene derfra også. Det er noe med harmoniene hennes som gir henne særpreg, i tillegg til den kjølige og allikevel varme stemmen som kler låtene så inderlig godt. Det er noe melankolsk over det. Gitarspillet er veldig fint. 


I fjor satte hun opp et enmannsshow om forfatteren Carson McCullers på et teater i Greenwich Village, der hun vekslet mellom monologer og sang. Vi fikk høre tre låter derfra, og det var en morsom avveksling til den kjente katalogen hennes. De var bittelitt annerledes, mer musikal-aktige, men takk og pris for at det var hun selv som hadde rollen som McCullers - det hadde blitt katastrofalt med en musical-sanger! 


Suzanne Vegas myke stemme, delvis komplekse harmonier, gitarspill og vakre melodier sender meg rett tilbake til mitt ungpikerom. "Solitude standing" er sjetteklasse, køyeseng, skrivebord, brevpapir. "Days of open hand" er høsten i niende, lav sol, femten år og en flunkende ny LP. "Nine objects of desire" er hybelen til meg eller kjæresten min og jobben min i platebutikk. Suzanne har fulgt meg i over 2/3 av livet mitt. Det er fint. 

Setliste: 

• Marlene on the wall
• When heroes go down
• Small blue thing
• Caramel
• Frank and Ava
• Gypsy
• New York is my destination
• Annemarie
• Harper Lee 
• Left of center
• Blood makes noise
• The man who played God
• The queen and the soldier
• Some journey
• Luka
• Tom's diner

Encores:

• In Liverpool 
• Rosemary