Matteuspasjonen med Christoph Pregardien, Hana Blazikova, Julian Pregardien, Dietrich Henschel, James Gilchrist m.fl, Oslo kirkemusikkfestival 15.03.15

 Hana!

Endelig fikk jeg oppleve Hana Blazikova i Matteuspasjonen! Hun har vært blant mine yndlinger i flere år, og jeg har vært på flere konserter med henne, men akkurat Matteuspasjonen har lenge vært en drøm. Såvidt jeg vet har hun ikke sunget den inn på plate, men hun er med på den utsøkte konserten med Philip Herreweghe og Collegium Vocale som ligger på YouTube (der deler hun rollen med Dorothee Mields).  

For tre år siden var Christoph Pregardien i byen med Johannespasjonen. Samme orkester spilte nå, Le Concert Lorrain, men med et annet kor - nemlig Balthasar Neumann Chor. Den gang var James Gilchrist evangelist, nå var det Julian Prégardien som hadde den rollen, mens Gilchrist sang tenorariene. Marie-Claude Chappuis er oppført som alt i programmet (men alten så helt annerledes ut enn henne), Martin Berner var bass, Dietrich Henschel var Jesus, og Hana Blazikova sang altså sopranariene. 

Matteuspasjonen er noe av det vakreste jeg vet i hele verden, og det finnes så mange fine innspillinger. Heldigvis settes den opp med profesjonelle utøvere så å si hvert år her i byen, senest i august i fjor. Og i april i fjor hadde jeg en uforglemmelig opplevelse med den i Concertgebouw!

Julian Prégardien var en utmerket evangelist. Han var ekstra god i de stille og mest følsomme partiene, formidlet teksten kjempefint, og det er da det blir aller mest rørende. Dietrich Henschel var fin som Jesus, kanskje litt mer operadramatisk enn andre jesuser pleier å være, men det var fint. Tenorariene i Bachs pasjoner er ganske intense og energiske, og egentlig foretrekker jeg Gilchrist som evangelist fremfor tenorsolist her - eller i allefall i litt mer nedtonede arier - det er da han virkelig glitrer. Han får ikke vist spennet sitt nok "bare" i tenorariene. Men han sang naturligvis veldig bra. Alten, hvis navn jeg ennå ikke er sikker på, hadde en kraftig og flott bærende klang, og særlig i "Erbarme dich" kom hun til sin rett. 

Og Hana. Makan til klar og ren stemme finnes knapt. Hun synger nesten uten vibrato, uanstrengt og teknisk briljant. Hun er ikke så inderlig i f.eks. "Aus Liebe" som Dorothee Mields eller Carolyn Sampson (de to andre som rager like høyt), men det gjør ikke noe. Det er forsåvidt greit å slippe å hulke høylytt hver eneste gang man er på Matteuspasjonen. 

Koret sang kjempefint, orkestret spilte fint, alle sangerne var jevnt over veldig gode, og dette var ikke uventet en svært fin opplevelse.