Det er jammen ikke hver dag man har besøk av slike storheter innen romansekunsten her i Oslo, og særlig ikke i en liten sal som på Nasjonalbiblioteket - og i en gratiskonsert.
Wolfgang Holzmair, østerriksk baryton, aller mest kjent for sine liedertolkninger, har fått opp øynene for norske komponister som skrev lieder til tyske dikt (Heinrich Heine, Emanuel Geibel, Otto Julius Bierbaum m.fl.). Halfdan Kjerulf, Christian Sinding, Edvard Grieg, Agathe Backer Grøndahl, Eivind Alnæs, Signe Lund, Leif Halvorsen, Iver Holter. Alle stod de på repertoaret i går ettermiddag, og det var særlig Kjerulf vi fikk høre. Holzmair har passert seksti, men har absolutt stemmen i behold, og formidlingen er av de bedre jeg har sett og hørt innen liederkunsten. En veldig fin konsert! Han ble akkompagnert av Matti Hirvonen på klaver.
Rad 8 på orkesterplass er fint på operapremiere! Janáceks opera "Katja Kabanova" fra 1921 er en sterk og emosjonell forestilling i Willy Deckers regi. Scenografien er grå, trist og minimalistisk, klærne svarte, og unntakene er himmelen vi av og til skimter - og av og til med fugler - det som Katja lengter etter i sin innestengte traurige tilværelse. Katjas underkjole er også hvit.
Musikken er så bevegende, en blanding av impresjonisme og Puccini i enkelte partier, strykerne spiller så vi får gåsehud, så tar en av sangerne en høy tone som høres fullstendig akkordfremmed ut - også føles det med ett ekspresjonistisk. Det er veldig, veldig flott. Kari Postma synger ut Katjas desperasjon, hun imponerte meg virkelig. Nydelig stemme. Hege Høisæter er bra som hendes onde svigermor, og Tone Kummervold er ypperlig som fostersvigerinne og venninne.
Absolutt severdig, herved anbefalt på det sterkeste!
(foto: Erik Berg, Den norske opera og ballett)
Makan til sesongåpning! Det virkelig gnistret av orkesteret i kveld. Sjostakovitsj' festivaloverture, op. 96 i A-dur var tvers igjennom en energisk sprakende pang-åpning, med blåsere i full fres - både den galopperende messingen og de lange mer solistiske løpene til treblåsen. Deretter kom direktøren ut og ønsket velkommen til ny sesong, og viste oss en liten propagandafilm for det som forhåpentligvis blir et nytt konserthus i 2020. Så var det klart for Tsjajkovskijs fjerde symfoni, kjente toner, og den har så mange fine elementer, melodier, partier - og det er så tsjaikovskijsk! Lang førstesats med mye dramatikk, vemodig andresats som åpner med en mollstemt melodi hos oboen, og det er så fint når strykerne drar på skikkelig når de går opp den lille septimen, tonen som kanskje er høydepunktet i satsen. I tredjesatsen spiller strykerne pizzicato nesten hele tiden, fram til blåserne kommer inn og får spille alene en ganske lang stund - og så dundrer fjerdesatsen i gang med et pang, og alle som evt ble dysset i søvn av det lave lydnivået i forrige sats våkner. Hele fjerdesatsen var et eneste langt kappløp mot siste takt, Allegro con fuoco (med ild!), og orkestret ga jernet. Trampeklapp og stående applaus, og vi fikk et ekstranummer: Ungarsk dans nr. 1 av Brahms. Supert! Gleder meg allerede til neste gang.
Emerson String Quartet åpnet Oslo Quartet Series sin høstsesong med en fin konsert i Gamle Logen. De er jo veteraner, mange ganger grammyvinnere, og har holdt på i snart førti år. Yngste medlem er Paul Watkins, som jeg kjente igjen fra flere soloinnspillinger (deriblant div. britiske komponister på Chandos nå nylig) - han ble med i forrige sesong.
Etter en Dvorák-sats med den unge Ratatosk-kvartetten (del av talentutviklingsprogrammet til OQS) kom Emerson-gutta ut. De åpnet med å spille 2. sats fra strykekvartett op. 11 i h-moll av Samuel Barber, senere arrangert for større strykeensemble som den kjente "Adagio for strings". Vemodig, langsomt, rørende. Deretter spilte de Beethovens kvartett nr 16, op. 135 i F-dur, av de sene kvartettene - faktisk noe av det siste Beethoven skrev. De er både energiske og samspilte. Morsomt å høre dem. Jeg har jo både solgt og katalogisert plater med dem i årevis!
