Marcos Valle, Parkteatret, Oslo World Music Festival 30.10.15

Marcos Valle. Med en karriere på 50 år. Han har vært der hele tiden, som låtskriver eller sanger eller musiker. På samleplater fra barndommen, slike som også hadde Milton Nascimento, Tamba Trio, Bossa Rio og Sergio Mendes på. Kona Anamaria sang "Just my love and I" med Walter Wanderley på en av de platene som formet musikksmaken min aller mest i tidlige barneår, "Brazilian carnival". "Wife of Brazilian guitarist-composer-singer Marcos Valle", står det på omslaget. Marcos Valle har skrevet "Summer samba", eller "So nice", eller "Samba de Verão", hvilket i seg selv gjør han historisk. Dessuten har han skrevet en av mine yndlingslåter i denne 60talls-brasil-easylistening-genren som Astrud Gilberto surfet rundt i, nemlig "The face I love". Denne synger han i duett med Anamaria på albumet "Samba '68". Han synger duett med Sarah Vaughan i "Something" på hennes Beatles-album fra tidlig 80-tall, med hele Toto i bandet. Han er overalt i platesamlinga mi. 

Mer bakgrunnsinfo kan leses i denne Dagsavisen-artikkelen av Valle-fan Audun Vinger, som forøvrig spilte helt utmerkede utvalg av plater både før og etter konserten (Sergio Mendes & Brasil '66, Leon Ware, Azymuth osv). God stemning! (Det var også en artikkel i Morgenbladet i går, krever abonnement)

Nå de siste årene har Stacey Kent jobbet mye med han, og snakket om han hver gang hun har fått anledning. Det var hun som slapp bomben om at han skulle komme til Oslo - det gjorde hun på sin konsert på Cosmopolite i april. Jeg googlet som en gal, spurte folk som vet sånt, men fant ikke noe info - før det dukket opp en annonse litt senere på våren. Inn og kjøpe billetter. 

På scenen stod et Yamaha-keyboard (S90 ES). Litt over klokka 2130 kom kompet inn, trompetisten med ryggsekken over den ene skuldra, trommisen satte seg på krakken sin, bassisten tok opp bassen. Og inn kom Marcos med sitt blonde hår og brede smil, vinket og satte seg ned. En liten pianointro som touchet innom "O velhos surfistas querendo vooar" (som er nært beslektet med "Rockin' you eternally" som Valle skrev med/til Leon Ware), også begynte settet med "Bar Inglés", kanon-åpner, instrumental-låt.  Rett over på "Samba de verã", eller "So nice" - og mange hoder i salen nikket gjenkjennende. Så presenterte han bandet, og deretter sin kone Patricia Alvi, som kom inn og sang med på de fleste sangene - ikke minst på "Os grillos / Crickets sing for Anamaria", skrevet til hans første kone Anamaria, med de typiske raske og korte og mange rytmiske verselinjene. Han vekslet mellom piano- og rhodes-lyd gjennom konserten, begge deler lød veldig bra, lyden var i det hele tatt fin synes jeg. Ikke altfor høyt, med unntak av et par trompetsoloer da jeg var glad jeg hadde ørepropper tilgjengelige.

Han hadde med seg et dyktig band, bestående av Jessé Sadoc på trompet og flygelhorn, Renato "Massa" Calmon på trommer, og unge Kevin Glasgow på bass - født samme år som "Estrelar" ble utgitt. Det groovet. Publikum danset som gærne på slutten, og nettopp "Estrelar" ble ekstranummer. (se video nederst på siden) 

Det er jazz, bossanova, fusion, pop, funk, Rio de janeiro, strand, sommer, sol, varme. Marcos Valle forvalter en genre som f.eks. Return to forever også behersket godt - og jeg tror det var dette GRP prøvde på, men ikke helt fikk til alltid. Men Marcos er kong Midas. 

Setliste, sånn noenlunde tror jeg (hentet fra Marcos Valles instagram fra en annen konsert) : 

• Pianointro
• Bar Inglés
• Samba de verâo / Summer Samba (So nice)
• Garra
• A paraiba não é Chicago
• Não tem nada não
• Esperando o Messias
• Água de coco
• Arranca tôco
• Os grillos (Crickets sing for Anamaria)
• Mentira
• Estática
• Estrelar
• Papo de maluco
• Nem paletó nem gravata
• Parabéns
• Batucada

Og til slutt - Estrelar, så 1983 som det kan bli. Love it!

Grigory Sokolov, Den norske opera og ballett, Oslo 17.10.15

Dette var en konsert for historiebøkene!! Grigory Sokolov er blant de aller største nålevende pianister, og salen var stappfull. Teknikk, innlevelse, følsomhet, klang - han har alt. 

Før pause spilte han Franz Schuberts klaversonate i a-moll, D.784, med nærmest direkte overgang til hans Moments Musicaux, D.780. Fra tredje balkong er det jo ikke stort man ser av detaljer, med mindre man har kikkert, så her var det bare å lene seg tilbake, lukke øynene og lytte til mesteren.

Etter pause var det klart for Chopin. Først hans to nocturner op. 32 (H-dur og Ass-dur), og deretter den store klaversonaten i b-moll, op. 35. 

Da det ordinære programmet var over, begynte det som virkelig var prikken over i'en: Ekstranumrene. Sokolov gikk ut, kom inn, spilte, gikk ut, kom inn, spilte osv osv i et nærmest evig intervall-løp - hele SEKS ekstranumre ble det. Jeg har aldri opplevd maken! Det var den ene Chopin-masurkaen etter den andre (deriblant op. 68 nr. 2 i a-moll og op. 63 nr. 3 i ciss-moll om jeg ikke tar helt feil), så jeg hvisket til min venninne at hvis vi klapper ca 50 ganger til, så får han jo spilt seg gjennom alle masurkaene - men femte ekstranummer ble jammen meg regndråpepreludiet (op. 28 nr. 15 i Dess-dur), og da tenkte jeg med meg selv at å høre Sokolov spille regndråpepreludiet må være den optimale slutten på en eventyrlig konsert... men så kom han trippende inn igjen, og sluttet med noe som virket å være ukjent for de fleste, meg inkludert. Dagen etter fikk jeg høre at dette var en vals av Aleksandr Gribojedov, russisk komponist som kun er kjent for denne valsen og et poeme. 

Klokka ni var konserten over - da hadde han spilt siden klokka seks, kun avbrutt av en tjue minutter lang pause mellom første og andre avdeling, samt noen joggeturer ut og inn igjen på slutten der. 

Hvis dere gikk glipp av det - her er et konsertopptak med Grigory Sokolov fra i fjor, sendt på Hovedscenen i NRK for et par uker siden. 


Så må jeg jo bare kommentere at hvis man plages av hoste, bør man holde seg hjemme fra slike solokonserter i saler med god akustikk. Eller i det minste sørge for at pastillene man har med seg, ikke er pakket inn i noe som knitrer. Ha litt respekt for utøveren og resten av publikum, det er alt jeg ber om. 

Crosby, Stills and Nash, Oslo Spektrum 11.10.15

Disse tre! Endelig tilbake i Oslo! Jeg husker dem fra jeg var bitteliten fordi jeg var glad i "Our house", jeg kjøpte "American Dream" da jeg var 13 og den var ny, og da jeg var ca 17 ble jeg ordentlig fan av dem og kjøpte "Carry On"-trippel-LPen på Ringstrøms da jeg var på Kalvøyafestivaltur (for å høre Neil Young). De var her i 2005 og spilte på Norwegian Wood, en fin konsert som jeg dessverre ikke har skrevet om siden den fant sted tre måneder før denne bloggen kom i gang. Derimot skrev jeg en omtale av Crosby & Nash sin opptreden i Oslo Konserthus for fire år siden. 

Billettene ble kjøpt i begynnelsen av mars, vi grabba til oss plasser midt på rad 3 på gulvet rett foran scenen, det eneste stedet i Oslo Spektrum hvor man kan sitte og få bra utbytte både for øyne og ører. Fem over halv åtte kom David Crosby labbende ut på scenen i mørk blazer, svart skjorte og svarte jeans, Stephen Stills og en barfot Graham Nash kom hakk i hæl og stilte seg opp, alle tre med gitar på magen, bandet smøg seg inn på plassene sine, og BÆNG, der gikk de i gang med "Carry on / Questions". Jeg tror gliset mitt gikk rundt hodet også i kveld, jeg blir alltid sittende og glane og smile fårete og lykkelig de første ti minuttene av slike konserter. Men for en åpner! Selvfølgelig med trestemt sang. Og det groovy partiet  "Where are you going now my love, where will you be tomorrow.." satt bra. Så kom "Marrakech Express", deres første hit, med Nash på lead, David Crosby korende med henda i lomma, og med Stills som fylte ut med sin Gretsch. "Long time gone" hadde bra trøkk, blir alltid imponert over Crosbys vokal her. 

"Military madness", Nash sin protestlåt fra "Songs for beginners"-albumet hans fra 1971, er dessverre stadig like aktuell. Vi sang "NO MORE WAR" og Nash ba oss synge høyt så de hørte det i Washington. (Nash dediserte denne låta til en heldig "new friend from the bookstore".) Så kom "Southern Cross", hvor Stills jo har lead - det var bittelitt nervepirrende, for han er den av de tre som har tapt seg noe hva stemmen angår, det husker vi fra sist. Men det gikk ganske bra. Litt rusten, litt dårlig diksjon, ikke så mye klang, men slett ikke verst. Og med Nash på toppen går det jo enda bedre. 

Så gikk de av scenen. Det ble mørkt, og det kom på rødt lys. De to keyboardistene spilte stemningsfullt. Noen lykter brant. Nash gikk og satte seg ved pianoet. Og der kom "Cathedral", hans nydelige komposisjon fra CSN-albumet. Crosby på andrestemme. Gåsehud! Deretter kom "Our house", som kanskje fikk bittelitt pliktløpfølelse, eller var det fordi Stills muligens holdt på i feil toneart eller noe? Men så kom "Deja vu". Crosby alene med gitar, "If I had ever been here before.." - og nå ser jeg av forrige konserts omtale at det var en ganske lik versjon, lang, hvor alle musikerne spilte solo og bassisten spilte noen linjer fra "I Dovregubbens hal" - og det hele kunne minne litt om "Little Wing". Jeg tenkte det samme nå i kveld, uten å huske at jeg hadde tenkt nøyaktig det samme sist. James Raymond spilte en veldig fin pianosolo. Han har bakgrunn fra klassisk musikk og jazz, og etterhvert funk, så jeg tror ikke han hadde spilt noe særlig i CSN-genrene før han begynte å spille med faren sin (Crosby) på slutten av 90tallet. Definitivt en allsidig musiker. 

Siste låt før pause ble Buffalo Springfields "Bluebird". Det er jo koselig og litt vemodig å tenke på at der står en mann på 70 (Stills) og spiller en låt han gjorde kjent med bandet sitt da han var 22, for nesten femti år siden. Han omtalte Buffalo Springfield som "a bunch of kids". 

Første låt i andre sett var "Helplessly hoping", etterfulgt av en relativt ny sang av Graham Nash, dedisert til hans girlfriend Amy.. En ung glad kvinne som stod på siden av scenen og fulgte konserten derfra. "Myself at last" var en liten perle! Så var det Crosbys tur til å spille en nyere låt, hvis navn jeg er usikker på, og så kom ett av konsertens største høydepunkter: "Guinnevere". En av de fineste låtene de har gjort! Crosby på gitar og melodi, Nash på tersen over. Gåsehud igjen. Crosby dediserte den til sin kone, som han har vært sammen med i 38 år. ("She's nearly as crazy as I am", forklarte han det med)

Nå var det Stills' tur til å spille en ny sang, "Virtual World", om mobiltelefoner og teksting og små skjermer man holder rett foran ansiktet. Og opp fløy mobiltelefonene på rad 2! For å ta bilder riktignok, men allikevel. Måtte fnise litt. Så gikk Nash tilbake til pianoet, sa noen ord om Nobels fredspris og Tunisia, og dro i gang "Chicago / Change the world" som satt som ei kule. David Crosby toppet det hele med "Almost cut my hair", hans glansnummer, og det lød veldig bra på 2. og 3. vers hvor han kun ble kompet av trommer og bass (og litt synth baki der kanskje). Kort hår har han ikke hatt siden tiden i Byrds på tidlig 60tall og knapt nok da. Siste låt i det ordinære programmet var "Wooden ships", en av mine absolutte yndlinger - ikke minst på grunn av gitarspillet til Stills. Det høres ut som om han spiller under vann. Crosby og Nash delte på melodien, Stills deltok i koringen. Jeg fikk helt hjerteklapp da den begynte - av en eller annen grunn innbilte jeg meg at de allerede hadde spilt den, så jeg trodde ikke den skulle komme - men så begynte Stills med de seks velkjente og nærmest toneløse gitar-tjikka-tjikk'ene, og POFF, inn kom hammondorgelet og gåsehuden igjen. Og bassen, myk og rund, og etterhvert Stills' gitar som han selv sier er inspirert av Barney Kessel og Les Paul. 

Ekstranumrene var "Teach your children", dedisert til en av lydmennene som ble bestefar til lille Lydia Jane i dag, og "Suite: Judy blue eyes", som funka kjempefint. Jeg var spent på om Stills kom til å ta den høye tonen, og det gjorde han, i bra intonert falsett. "Can I tell it like it i-i-is, listen to me ba-aby, it's my HEEAAART that's a suffering, it's a dyiiiing.." Han fletta inn deler av George Harrisons "Within you without you" (fra "Sgt. Pepper") midt inni gitarsoloen sin. "Suite: Judy blue eyes" viste seg å være en glimrende låt å avslutte konserten med, og omkvedet "dooo-doo-doo, doo-doo-doo-doo, dooo-doo-doo, doo-doo-do-DOO!" kvernende rundt i hodet mens vi gikk ut i oktoberkvelden. 

Bandet var solid, gøy å høre Russ Kunkel på trommer - det er jo absolutt et kjent navn for den som har studert platecover i tretti år, ikke minst alle platene han har gjort med James Taylor. Bassist Kevin McCormick og gitarist Shayne Fontayne var med i bandet sist da Crosby & Nash var her, og det var også David Crosbys sønn James Raymond. Organisten Todd Caldwell mener jeg å ha sett før, men er usikker på hvor. 

Jeg synes med hånda på hjertet at dette var en knallbra konsert, de viser spilleglede og holder seg svært godt til å ha runda 70 for en god stund siden. Stills er den svakeste vokalmessig, men tar det igjen mer enn nok med gitarspillet sitt. Fine linjer, fin lyd, akkurat sånt jeg liker. Crosby og Nash synger kjempebra fremdeles, Nash tar alle de høye tonene uten problemer, og ligger på toppen i alle akkorder uten å virke sliten - til tross for at dette var siste konsert i årets turné. På tide å lese boka hans, som står i hylla mi her. Dessuten tror jeg jeg må lese Barney Hoskins' "Hotel California" igjen. 

Fra venstre: Russ Kunkel, Stephen Stills, Todd Caldwell, Graham Nash, Kevin McCormick, David Crosby, James Raymond, Shayne Fontayne. 

Setliste: 

• Carry on / Questions
• Marrakech Express
• Long time gone
• Military madness
• Southern Cross
• Cathedral
• Our house
• Déjà vu
• Bluebird
• Helplessly hoping
• Myself at last
• Crosby-låt
• Guinnevere
• Virtual World
• Chicago / Change the world
• Almost cut my hair
• Wooden ships

Encore: 

• Teach your children
• Suite: Judy blue eyes

Jono el Grande & The Luxury Band, Internasjonalen, Oslo 07.10.15

Nå var det virkelig på tide med en konsert med Jono el Grande & The Luxury Band igjen! Stedet var Internasjonalen, anledningen var slipp av ny plate - "Melody of a muddled mason". Fresk progrockjazz med tette surrealistiske innslag, mange gamle slagere, Vidunderlige Vidda, The Resurrection of Reidun Loge of Underskog, Choko King med flere. Dr. Løk, Terje, Ace of Bass, alle var de der. Alt er som det skal være. Det vil si, Neo Dada glimret med sitt fravær, men han er jo en travel mann (?). 

En live-opptreden med dette orkesteret er virkelig å anbefale, jeg har hengt rundt dem i femten år og fått med meg det meste - tror jeg - men ingen konsert er lik. Hver happening er en ny opplevelse. Tro meg.