Janine Jansen, Den norske opera og ballett, 06.03.2016

Når Janine Jansen er i byen, går man på konsert. Hun er en av verdens aller beste fiolinister, kanskje den aller beste, i alle fall er hun den beste jeg noensinne har hørt live. Hennes evne til å bli ett med musikken er sjelden å se, hun lever stykkene hun spiller. Teknikken er helt uovertruffen, intonasjonen er helt på en prikk absolutt hele tiden, og når hun spilte piano pianissimo er jeg virkelig glad vi satt på rad tre - for noen få rader lenger bak tror jeg jammen ikke de kunne høre mye av akkurat det. Når man behersker teknikken så til de grader, og har sånn forståelse for musikken man spiller, frigjør man seg - og det gjør også at vi i publikum slapper enda bedre av, fordi vi vet at her kommer det ikke en sur tone. Dette er virkelig ikke hverdagslig. Men det har skjedd hver gang jeg har hørt Janine Jansen. Hun er nederlandsk, født i 1978 og har gitt ut utallige plater - alle er verdt å kjøpe, så er det sagt. 

Første verk på programmet var Francis Poulencs fiolinsonate FP. 119, komponert i 1940-årene. En energisk førstesats, et helt nydelig intermezzo (tenk fløytesonaten hans, samme gripende melankoli), og så en enda mer energisk tredjesats. Hun spiller med hele kroppen. 

Andre verk var Johannes Brahms' fiolinsonate nr. 3 i d-moll, op. 108. Brahms' sonater er virkelig noe av det fineste jeg vet av kammermusikk, denne intet unntak. Fullt gåsehud-angrep fra første tone! Forrige gang jeg hørte denne på konsert var vel i 2014 i Paris, da Julia Fischer spilte den sammen med Yulianna Avdeeva. Også en gylden stund!

Etter pause fikk vi høre Karol Szymanowskis Trois Poemes, op. 30. Et svært interessant og flott verk som jeg ikke kjenner så godt, men som jeg definitivt vil høre mer på. Flagolettspillinga i nr. 3 var også fascinerende å følge med på, nesten litt fuglekvitrende. Jammen er det mange fordeler ved å sitte nesten helt foran! Man hører godt, man ser godt, man slipper å forholde seg til hosteanfallene langt der bak.

Siste verk var Sergej Prokofjevs fiolinsonate nr. 2 i D-dur, op. 94. Prokofjevs fiolinmusikk, både sonatene og konsertene, er noe av det beste han gjorde, synes jeg. Jansen spilte denne sonaten så fint, tror ikke jeg har hørt den så fin før. Hun dveler ved akkurat de tonene i hovedtemaet i første sats som er så vakre at det nesten gjør litt vondt. De der som får øynene til å fylles av tårer på et blunk uten at man er forberedt. 

Pianisten Alexander Gavrylyuk spilte også fint! Veldig bra samspill. 

Collegium Vocale Gent, Academy of Ancient Music Berlin og Marcus Creed, Oslo Kirkemusikkfestival 04.03.2016

Det beste koret jeg vet! Collegium Vocale Gent! Koret hvis turnéplan avgjorde mine egne ferieplaner i et års tid. Matteuspasjonen i Amsterdam, h-moll-messa i Budapest, Johannespasjonen i Barcelona. Og nå Oslo! Dessverre ikke med Bachs musikk denne gang, derimot kantater av hans engelske alter ego Händel. Det vil si. I denne genren er Bach så uovertruffen at ikke en gang Händels Messias når opp for min del. Jeg liker Messias og hører på verket hver jul, men måtte jeg velge, ville jeg valgt Bach hver eneste gang. De to kantatene som ble framført på åpningskonserten til Oslo internasjonale kirkemusikkfestival var ikke det mest spennende jeg har hørt av kirkemusikk, men det kommer faktisk i andre rekke - for utøverne er så høyt der oppe i toppsjiktet, virkelig i verdensklasse, at det er det man legger merke til. 

"The ways of Zion do mourn" er en ren korkantate, mens "Ode to St. Cecilia's day" har to solister - sopran og tenor. Sopranen Clara Ek har jeg ikke hørt før, hun behersket sin rolle godt, og tenor Thomas Hobbs kjenner jeg jo svært godt til både fra konserter og plater. Han er blant mine absolutte yndlingsevangelister i Bachs pasjoner og oratorier. Det var uvant å høre han synge på sitt morsmål engelsk, jeg har alltid bare hørt han på tysk, som jeg jo også synes er det beste språket innen kirkemusikk. 

Orkestret spilte kjempefint, særlig må jeg fremheve cellisten som hadde et soloparti som var helt gåsehudframkallende, og også en fløytist som var solist i en av ariene. Men koret da. Vis meg et kor som kan hamle opp med sopranrekka til Collegium Vocale. De er så samstemte og homogene i klangen at det høres ut som fem-seks lag av samme opptak, samme stemme. Det gjelder spesielt Dominique Verkinderen og Magdalena Podkoscielna, to jeg husker godt fra alle de tidligere konsertene jeg har vært på med dette koret. Dessuten er de 50/50 kvinner og menn på altstemmen, og det gir en veldig fin klang!

Håper de skal gjøre mer Bach i 2016-2017-sesongen. Jeg setter feriedagene mine på vent til jeg ser hvor de skal og hva de tenker å framføre. 

Thomas Hobbs!