Når Janine Jansen er i byen, går man på konsert. Hun er en av verdens aller beste fiolinister, kanskje den aller beste, i alle fall er hun den beste jeg noensinne har hørt live. Hennes evne til å bli ett med musikken er sjelden å se, hun lever stykkene hun spiller. Teknikken er helt uovertruffen, intonasjonen er helt på en prikk absolutt hele tiden, og når hun spilte piano pianissimo er jeg virkelig glad vi satt på rad tre - for noen få rader lenger bak tror jeg jammen ikke de kunne høre mye av akkurat det. Når man behersker teknikken så til de grader, og har sånn forståelse for musikken man spiller, frigjør man seg - og det gjør også at vi i publikum slapper enda bedre av, fordi vi vet at her kommer det ikke en sur tone. Dette er virkelig ikke hverdagslig. Men det har skjedd hver gang jeg har hørt Janine Jansen. Hun er nederlandsk, født i 1978 og har gitt ut utallige plater - alle er verdt å kjøpe, så er det sagt.
Første verk på programmet var Francis Poulencs fiolinsonate FP. 119, komponert i 1940-årene. En energisk førstesats, et helt nydelig intermezzo (tenk fløytesonaten hans, samme gripende melankoli), og så en enda mer energisk tredjesats. Hun spiller med hele kroppen.
Andre verk var Johannes Brahms' fiolinsonate nr. 3 i d-moll, op. 108. Brahms' sonater er virkelig noe av det fineste jeg vet av kammermusikk, denne intet unntak. Fullt gåsehud-angrep fra første tone! Forrige gang jeg hørte denne på konsert var vel i 2014 i Paris, da Julia Fischer spilte den sammen med Yulianna Avdeeva. Også en gylden stund!
Etter pause fikk vi høre Karol Szymanowskis Trois Poemes, op. 30. Et svært interessant og flott verk som jeg ikke kjenner så godt, men som jeg definitivt vil høre mer på. Flagolettspillinga i nr. 3 var også fascinerende å følge med på, nesten litt fuglekvitrende. Jammen er det mange fordeler ved å sitte nesten helt foran! Man hører godt, man ser godt, man slipper å forholde seg til hosteanfallene langt der bak.
Siste verk var Sergej Prokofjevs fiolinsonate nr. 2 i D-dur, op. 94. Prokofjevs fiolinmusikk, både sonatene og konsertene, er noe av det beste han gjorde, synes jeg. Jansen spilte denne sonaten så fint, tror ikke jeg har hørt den så fin før. Hun dveler ved akkurat de tonene i hovedtemaet i første sats som er så vakre at det nesten gjør litt vondt. De der som får øynene til å fylles av tårer på et blunk uten at man er forberedt.
Pianisten Alexander Gavrylyuk spilte også fint! Veldig bra samspill.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar