mandag, august 22, 2016

Masterclass med Jimmy Webb, Deichmanske bibliotek 20.08.16



NOPA og Oslo Jazzfestival arrangerte en låtskriver-masterclass med Jimmy Webb i forbindelse med hans besøk og konsert her i byen, og det måtte jeg naturligvis få med meg. Det var en veldig interessant leksjon, han fortalte om hvordan han tenker når han skal skrive en låt, hvordan han begynner, han snakket mye om karrieren sin, og enda mer om rettigheter og streaming og hvor synd det er at låtskriveren plutselig har blitt den minst viktige personen i en hitlåt. 

Han nevnte tidlig Harold Arlen / Yip Harburg og Burt Bacharach / Hal David som store forbilder. Han fikk møte disse, og omtalte dem nærmest som guder. Lennon / McCartney var/er også fantastiske låtskrivere, sa han. Great writers of words and music. Jimmy Webb skriver jo både tekst og melodi selv, og han lurte litt på hvordan det funket når Bacharach skrev en låt - og David skulle sette tekst til den som speilet stemningen og uttrykket i melodien. De må jo tenke likt på et vis. Han foretrekker nok å gjøre begge deler selv, og jeg fikk inntrykk av at det ikke bare er å løsrive tekstene hans fra melodiene eller omvendt. 

Det er tredelt: 
*Man må ha en "mostly original melody". 
*Man må ha "lyrics that takes one from A to B; a beginning, a middle, an end. A narrative." 
*Man må ha "strong chords. The chords are the motor that drives a song forward. If a song is a ship, the chords are the motor. The ocean is the brilliant idea that we have in the first place, that makes us want to write a song."

Sånne ting liker jeg å høre fra et låtskrivergeni som Jimmy Webb er! Han mente også at sangens DNA er i tittelen. Hvis man lager en tittel først, er mye av jobben gjort. Da vet man hva man skriver om. Han gjentok: "I believe strongly in melody - which we don't hear a lof of today. Very poetic lyrics. Strong chordal underpinnings." Hvilket førte han over til låtskriverens rolle, og hvor merkelig det er at låtskriveren blir så undervurdert og får altfor lite betalt for å skrive låter. Konsertinntekter er det eneste som gjelder nå. 

Han åpnet for spørsmål fra salen, og det kom mye ymse, men også en del interessant. Han mente at man kan lære mye av å imitere. Ikke plagiere. Det er flaut å bli tatt for å være plagiat. Men man kan la seg inspirere. Han snakket om et par av sine egne låter som "my Bacharach-song". Han kom tilbake til dette med å skrive teksten eller melodien først: Hal David var et geni, som kunne skrive tekst til f.eks. "Do you know the way to San Jose"-melodien med dens noe spesielle rytme. Richard Rodgers elsket Lorenz Hart sine tekster så mye at han med glede skrev melodier til dem. Han gjentok at det hjelper mye å ha en tittel klar, for da vet man at man tar med "the listener to places", og deretter  kan man skrive melodien. Samtidig sa han at han ofte sitter og improviserer ved pianoet og finner fram melodier på den måten - så i de tilfellene kommer kanskje melodien og harmoniene først allikevel?

Han var 13 år da han skrev en av sine første låter, "Someone else", som Art Garfunkel spilte inn på sitt "Watermark"-album. Han spilte gjennom den for oss, sang teksten, vi måpet over at en 13-åring kunne få til den flotte vendingen teksten gjør i det hovedpersonen slutter å sørge og innser at den nye kjæresten til hans elskede en dag vil oppleve akkurat det samme som han - å bli dumpet av drømmedamen. "That was my first bridge!" ropte Jimmy etter å ha spilt bridgen. Moro!

Han er stor fan av Jean Sibelius, Samuel Barber, Aaron Copland, Igor Stravinsky, Maurice Ravel, Claude Debussy, Ralph Vaughan Williams, Benjamin Britten. De tidlige 1900talls-komponistene. Han tilføyde "I don't see how you can't love Johann Sebastian Bach. There must be something wrong with you if you don't." Music to my ears, sier jeg. Når en av mine helter elsker en av mine enda større helter, blir jeg glad. Han nevnte også Leonard Bernstein, Stephen Sondheim, West Side Story. 

Videre fortalte han at han skriver mange låter til hver artist. Til Art Garfunkels "Watermark" skrev han kanskje 20-30, og han brukte ca ti. Ikke uvanlig. Han liker ikke å gjøre demoer som er for detaljerte eller som ligner for mye på den artisten de er ment til, for da blir de for preget, nesten ødelagt. Tidligere laget man demoer som hørtes helt ut som den artisten som skulle gi dem ut, det var bare å bytte ut vokalen så var plata ferdig. Men han synes piano og vokal holder, så får artisten og produsenten finne ut hvordan de skal gjøre det videre. 

Etterpå satt han en stund og prata med fansen, signerte bøker og plater, jeg fikk signert billetten min og hilst på han (og fortalt at babyen i magen sparket mest under "Do what you gotta do" kvelden før, hvilket fikk han til å smile enda bredere), og i det hele tatt var dette en veldig fin seanse!











lørdag, august 20, 2016

Jimmy Webb, Oslo jazzfestival, Chat Noir 19.08.16


Nok en gang har jeg fått oppfylt en konsertdrøm - Jimmy Webb gjestet Oslo Jazzfestival i kveld. Songwriter for the stars, man må til Rodgers & Hammerstein eller Cole Porter for å finne noen som har like mange artister og låter på samvittigheten som det Jimmy Webb har. 

Han føyer seg inn i rekka av de store melodikerne, inspirert av klassisk musikk, som attpåtil skriver tekster som fester seg. Jeg er ikke så flink til å lytte til tekster når jeg hører på musikk, men det er noen som bryter igjennom - som f.eks. James Taylor, Paddy McAloon (Prefab Sprout) og Jimmy Webb. Rent musikalsk får jeg en bred rekke assosiasjoner til mange andre piano acts, som Carole King, Todd Rundgren, Billy Joel, Jackson Browne, og naturligvis Burt Bacharach. Det skulle ikke forundre meg om Jimmy Webb har vært til stor inspirasjon for samtlige av disse. 

Vi fikk høre en håndfull av hans aller største hits, framført av han helt alene ved pianoet - så å si i demoversjon, og ofte ganske annerledes enn de innspillingene vi har hørt med andre. Hans noe begrensede stemme fungerer utmerket på en slik intimkonsert. Hans pianospill og harmonier er i særklasse. Og låtene er noen av de fineste som ble skrevet på siste halvdel av 1900-tallet. 

Han fortalte historier mellom hver låt. Satte dem i sammenheng, forklarte opprinnelsen, ga oss anekdoter omkring dem, snakket om om innspillinger. Fra en mann som kunne kalle Frank Sinatra en venn, kan vi gjerne høre på sånt i timesvis. 


Først ut: "Highwayman", som jeg kjenner best i versjonen til kvartetten Highwaymen; altså Willie Nelson, Waylon Jennings, Johnny Cash og Kris Kristoffersen. Jimmy fortalte at han var på Farm Aid, en konsert der Highwaymen skulle framføre nettopp denne låta, men Johnny Cash var blitt syk. "Hell Jimmy, you're wearing black!" sa Willie Nelson, og overtalte han til å synge Cash sitt parti, publikum kom ikke til å merke forskjell... Han fikk spille piano også, foran mange mange tusen mennesker - og ikke de vanlige 300 som han pleide å spille for. 

Neste låt var "Galveston", som han skrev under Vietnamkrigen - en krig han beskrev som grusom, og svært traumatisk for hans generasjon og for alle som ble rammet. Den handler om en soldat langt hjemmefra som lengter hjem. Glen Campbell ga den en ganske motsatt stemning, litt raskere, nesten marsjtakt - "We're marching off to war", ikke helt det Jimmy hadde tenkt. De to var på motsatt side politisk, fortsatte han, men de ble svært gode venner. "Glen recorded about every song I ever wrote." Han fortalte også om første gang de møttes. Jimmy var 21 år og hadde akkurat kommet fra en popfestival, og kom inn i rommet med langt John Lennon-hår, tighte bukser og en yak-vest (!) som ikke direkte luktet godt. Glen Campbells første ord til han var "When are you gonna get a haircut?"

Jimmy ble hanket inn av Motown som eneste hvite gutt i bygningen. "They taught me everything I ever needed to know", sa han. Imidlertid hatet de en av sangene han skrev til dem, så Glen fikk den i stedet: "By the time I get to Phoenix"...

Frank Sinatra adopterte han som en slags maskot, og han fikk alltid sitte på første rad på konsertene i Las Vegas. Mens han ventet på Frank, studerte han Nelson Riddle og orkesteret hans. Legendarisk orkesterleder! Da Sinatra kom inn på scenen, besvimte umiddelbart tre kvinner. "He was a wonderful guy", gjentok han flere ganger. Sinatra elsket songwriters, pleide å peke på dem hvis de var i salen og gi dem cred, "Gonna do a song by this crazy boy, he needs a haircut" - og Jimmy forsøkte å gjemme seg. Just a kid from Oklahoma. "Didn't we" skrev Jimmy da han var 22. "Ladies and gentlemen, mr. Bill Miller at the piano", sa Jimmy da han spilte pianosoloen for oss. Veldig, veldig fine akkorder! Typisk overgang fra D7+5 til Gm9 (toneart: F-dur/d-moll); sånt gjorde han mye av. Til slutt imiterte han hvordan Sinatra sang en glissando fra kvinten og ned til grunntonen på slutten. Etter konsertene i Caesars Palace fikk han komme inn i Sinatras trailer som var rett bak orkesteret på scenen. Som tjueåring hadde han ikke tilgang til casinoene eller noe av de andre fornøyelsene, han hadde til og med faren sin med som anstand. Faren var prest. Sinatra tok med faren på casino mens Jimmy gikk og la seg. Fra den dagen hadde faren en ny "spring in his step", han hadde vært på casino med Sinatra og det spilte ingen rolle at han spilte bort alle pengene sine. 

Deretter fikk vi historien om "Up, up and away" som ble en kjempesuksess for The 5th Dimension. Den laget han på samme tid som Bob Dylan fikk nesegruse hyllester i Rolling Stone for sine dype revolusjonerende tekster, mens Jimmy skrev om å fly i ballonger uten helt å forstå Dylans appell (befriende å høre noen si akkurat det!). Enkelte radiostasjoner nektet å spille låta fordi de mente den handlet om narkotika. Jimmy mente tvertimot at den var antagelig den eneste låta på hele Top 40 som IKKE handlet om narkotika. Dette var sommeren 1967, og året etter ble han kronet med Grammy for "Song of the year 1967" nettopp for denne. The 5th Dimension fikk fire grammyer for samme låt. Glen Campbell fikk to grammyer for "By the time I get to Phoenix". Jimmy Webb var 21 år og var involvert i nesten halvparten av statuettene det året. 

Han sa at han har den samme tilnærmelsen til å skrive låter som til å være bonde. Arbeide fra soloppgang til solnedgang, "and good things will happen". Neste låt var "Do what you gotta do", som kanskje er mest kjent i Nina Simones versjon, og han fortalte om Nina og hvordan hun hadde tenkt å bli konsertpianist, men ble nektet den utdannelsen hun ønsket. I stedet ble hun popstjerne, og kunne bryte ut i en Rakhmaninov-pianokonsert midt i en poplåt. Denne låta skrev han da han var 18, "it doesn't suffer from too much sophistication". (denne falt i smak hos babyen i magen, masse sparking)

Han fortsatte å snakke om pianospill, hans egen pianolærer Susan Godard som lærte han det som Bernstein senere kalte "Transformal elements", altså å feite opp pianoarrangementer for å gjøre kjedelige låter mer spenstige. Han viste oss et eksempel, nemlig "Amazing grace", en av tidenes dølleste låter etter min mening, og spilte den på sin måte. Ikke til å kjenne igjen. Flotte forholdninger og modulasjoner. 

Så. "Wichita Lineman", en av mine aller største yndlingssanger på denne jord. Han snakket om Glen Campbell, hvordan sykdommen har gjort at han ikke kan spille mer, men at han ser det som sin oppgave å fortelle folk om alt Glen gjorde i løpet av karrieren sin. Alle platene han spilte på, deriblant mange ukrediterte. Jimmy hører stadig på plater der han oppdager at Glen er med. Han spilte med Monkees, Everly Brothers, Chet Atkins, Velvet Underground, The Association, Beach Boys, The Righteous Brothers; her nevnte han flere titalls artister og band som har nytt godt av Campbells talenter. Nå bor han på et pleiehjem, og når Jimmy besøker han mener han at Glen later som om han ikke kjenner han (og flirter i stedet intenst med Jimmys kone). Men når han skal gå, roper Glen "And I know who you are too!", peker på Jimmy og smiler. (Jeg kan på det sterkeste anbefale å se filmen om Glen Campbell som kom for to år siden, "I'll be me"). 

Så fortalte han om en crazy Irish actor, Richard Harris, som ville spille inn "MacArthur Park" på over 7 minutter. Selv spilte han "MacArthus Park" i selveste MacArthur Park for noen uker siden. Vi fikk mange historier om Harris, han imiterte han, tilføyde "This is for you, Dickie. God bless you, whatever pub you're haunting in," og spilte låta for oss. 

Etter en intens og avsluttende pianosolo ble det stående applaus og hoiing, og vi hadde vel en anelse om hva som ville bli siste låt: "The moon is a harsh mistress". Han sa at han skulle avslutte med en melodi som betyr spesielt mye for oss nordmenn, og tilføyde "Radka NAILED IT". Han mener hennes versjon er den fineste. Så spilte han sin egen versjon, og den var nydelig. 

En alle tiders konsert og historietime, og vi satt på første rad og det er virkelig deilig å slippe å ha masse folk foran seg på slike konserter. Et minne for livet! 



Setliste: 
  • Highwayman
  • Galveston
  • By the time I get to Phoenix
  • Didn't we
  • Up, up and away
  • Do what you gotta do
  • Wichita Lineman
  • MacArthur Park
  • The Moon is a harsh mistress

Og etterpå kjørte vi up up and away og så på nettopp månen. 


Golden sails across the sky...



P.S. Jimmy Webb var en låtskriverne som ble presentert i programserien "Songwriters for the Stars" som ble spilt inn på LP og tv i 1982. Norske og svenske sangere og Fred Nøddelunds orkester framførte melodier av Jimmy Webb, David Foster, Roger Nicholls, Rupert Holmes, Barry Mann & Cynthia Weil og Bruce Roberts. De som sang på Jimmy Webb-plata, var Göran Fristorp og Monica Aspelund i tillegg til Webb selv, og i orkesteret spilte bl.a. Knut Riisnæs, Pål Thowsen og Iver Kleive. Jeg tror dette var mitt første møte med Jimmy Webb. 




søndag, august 07, 2016

Kraftwerk "Trans Europe Express", Den norske opera, Oslo 05.08.16


I løpet av fire dager har Kraftwerk framført 8 av sine album i operaen. Vi fikk med oss "Trans Europe Express" fra 1977, samt en del 2 som var en slags greatest hits fra mange av de andre platene - som f.eks. The model, The robots, Autobahn, Radioactivity, Computer love og Tour de France. Veldig moro! Vi fikk utdelt 3D-briller, hvilket gjorde at alt grafisk og animert som foregikk bak de fire utøverne ble enda mer effektfullt. Notepartiturer flagret over lerretet, ord, animasjonsfilmer av tog og raketter og biler i fart. Og syklister, naturligvis. 

Bassen dundret ganske heftig i perioder, og den lille i magen sparket ekstra mye under de mest uptempo futuristisk-disco-låtene. (Jeg velger å tro at det var dans og ikke protest)

Dette var virkelig en opplevelse jeg er glad jeg fikk med meg!





Roboter!