NOPA og Oslo Jazzfestival arrangerte en låtskriver-masterclass med Jimmy Webb i forbindelse med hans besøk og konsert her i byen, og det måtte jeg naturligvis få med meg. Det var en veldig interessant leksjon, han fortalte om hvordan han tenker når han skal skrive en låt, hvordan han begynner, han snakket mye om karrieren sin, og enda mer om rettigheter og streaming og hvor synd det er at låtskriveren plutselig har blitt den minst viktige personen i en hitlåt.
Han nevnte tidlig Harold Arlen / Yip Harburg og Burt Bacharach / Hal David som store forbilder. Han fikk møte disse, og omtalte dem nærmest som guder. Lennon / McCartney var/er også fantastiske låtskrivere, sa han. Great writers of words and music. Jimmy Webb skriver jo både tekst og melodi selv, og han lurte litt på hvordan det funket når Bacharach skrev en låt - og David skulle sette tekst til den som speilet stemningen og uttrykket i melodien. De må jo tenke likt på et vis. Han foretrekker nok å gjøre begge deler selv, og jeg fikk inntrykk av at det ikke bare er å løsrive tekstene hans fra melodiene eller omvendt.
Det er tredelt:
*Man må ha en "mostly original melody".
*Man må ha "lyrics that takes one from A to B; a beginning, a middle, an end. A narrative."
*Man må ha "strong chords. The chords are the motor that drives a song forward. If a song is a ship, the chords are the motor. The ocean is the brilliant idea that we have in the first place, that makes us want to write a song."
Sånne ting liker jeg å høre fra et låtskrivergeni som Jimmy Webb er! Han mente også at sangens DNA er i tittelen. Hvis man lager en tittel først, er mye av jobben gjort. Da vet man hva man skriver om. Han gjentok: "I believe strongly in melody - which we don't hear a lof of today. Very poetic lyrics. Strong chordal underpinnings." Hvilket førte han over til låtskriverens rolle, og hvor merkelig det er at låtskriveren blir så undervurdert og får altfor lite betalt for å skrive låter. Konsertinntekter er det eneste som gjelder nå.
Han åpnet for spørsmål fra salen, og det kom mye ymse, men også en del interessant. Han mente at man kan lære mye av å imitere. Ikke plagiere. Det er flaut å bli tatt for å være plagiat. Men man kan la seg inspirere. Han snakket om et par av sine egne låter som "my Bacharach-song". Han kom tilbake til dette med å skrive teksten eller melodien først: Hal David var et geni, som kunne skrive tekst til f.eks. "Do you know the way to San Jose"-melodien med dens noe spesielle rytme. Richard Rodgers elsket Lorenz Hart sine tekster så mye at han med glede skrev melodier til dem. Han gjentok at det hjelper mye å ha en tittel klar, for da vet man at man tar med "the listener to places", og deretter kan man skrive melodien. Samtidig sa han at han ofte sitter og improviserer ved pianoet og finner fram melodier på den måten - så i de tilfellene kommer kanskje melodien og harmoniene først allikevel?
Han var 13 år da han skrev en av sine første låter, "Someone else", som Art Garfunkel spilte inn på sitt "Watermark"-album. Han spilte gjennom den for oss, sang teksten, vi måpet over at en 13-åring kunne få til den flotte vendingen teksten gjør i det hovedpersonen slutter å sørge og innser at den nye kjæresten til hans elskede en dag vil oppleve akkurat det samme som han - å bli dumpet av drømmedamen. "That was my first bridge!" ropte Jimmy etter å ha spilt bridgen. Moro!
Han er stor fan av Jean Sibelius, Samuel Barber, Aaron Copland, Igor Stravinsky, Maurice Ravel, Claude Debussy, Ralph Vaughan Williams, Benjamin Britten. De tidlige 1900talls-komponistene. Han tilføyde "I don't see how you can't love Johann Sebastian Bach. There must be something wrong with you if you don't." Music to my ears, sier jeg. Når en av mine helter elsker en av mine enda større helter, blir jeg glad. Han nevnte også Leonard Bernstein, Stephen Sondheim, West Side Story.
Videre fortalte han at han skriver mange låter til hver artist. Til Art Garfunkels "Watermark" skrev han kanskje 20-30, og han brukte ca ti. Ikke uvanlig. Han liker ikke å gjøre demoer som er for detaljerte eller som ligner for mye på den artisten de er ment til, for da blir de for preget, nesten ødelagt. Tidligere laget man demoer som hørtes helt ut som den artisten som skulle gi dem ut, det var bare å bytte ut vokalen så var plata ferdig. Men han synes piano og vokal holder, så får artisten og produsenten finne ut hvordan de skal gjøre det videre.
Etterpå satt han en stund og prata med fansen, signerte bøker og plater, jeg fikk signert billetten min og hilst på han (og fortalt at babyen i magen sparket mest under "Do what you gotta do" kvelden før, hvilket fikk han til å smile enda bredere), og i det hele tatt var dette en veldig fin seanse!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar