Endelig!
Jeg tror jammen det er fire år siden forrige gang Stacey Kent stod på denne scenen. Pandemien satte en stopper i noen år, men nå var hun endelig på plass. Og nesten uten stemme! En sju-ukers turné med forkjølelse hadde satt sitt preg, men hun var bestemt på å gjennomføre konserten - de bare endret repertoaret så det passet stemmen. Hun er proff, selv med redusert kapasitet sang hun nydelig. "It's gonna be a weird gig!" sa hun før de dro i gang "Lucky to be me", en av de fineste Leonard Bernstein skrev. Hun prøvde seg fram, forsiktige anslag, men det gikk fint og det ble en ekstra varhet over det. Pianist Art Hirahara kler stilen utmerket, og i neste låt (Besame mucho) gikk han over til el-piano. Trioens tredjemann, Jim Tomlinson, trakterte altfløyta. Deretter tok han fram saksofonen og spilte alene før pianoet kom inn og det gikk over i "La valse des Lilas" ("Once upon a summertime") av Michel Legrand. For en låtskriver! Jeg er så glad jeg fikk oppleve en konsert med han. Stacey har gjort flere av hans sanger, og hun gjør dem med den riktige melankolien som musikken fortjener. Jeg synes hun er dyktig på å plukke nettopp slike melankolske melodier, om det er Legrand, brasilianere, Jacques Brel eller Richard Rodgers. En fin duett med Tomlinson fulgte, "Carinhoso" av Pixinguinha, en brasiliansk populærmusikalsk melodi komponert for over hundre år siden.
Så var det tid for Beatles! Blackbird i fint arrangement av Hirahara. Og deretter en Tomlinson original, "I wish I could go travelling again", en av låtene han har skrevet sammen med forfatteren Kazuo Ishiguro (nobelprisvinner!). "If you go away" av Jacques Brel var ett av konsertens høydepunkter, den er nydelig og hun sang den så stille og skjørt.
Et lite intermezzo der Tomlinson fortalte en historie om turnélivet, og at han hadde hørt både Crosby,Stills&Nash OG Burt Bacharach på radio i en drosje i Oslo, ledet dem over til en Bacharach-duett: "Trains and boats and planes", morsomt valg! "We're making this up as we go, which in a sense is rather fun" sa Stacey. Og deretter kom det absolutte høydepunktet for min del - Johnny Mandels nydelige nydelige "A time for love". Jeg tror bare jeg har hørt den med henne én gang før, på konsert i 2015, men ellers er det jo Singers Unlimited, Bill Evans og Shirley Horn som har de aller fineste innspillingene av denne melodien. Stacey formidlet teksten så fint også, hun har en egen evne til å få fram ord og setninger på en måte som gjør at man ikke kan unngå å lytte.
Aldri en Stacey Kent-konsert uten Jobim. Denne gang var det "Dindi". Koselig! Deretter hilste hun til Fred Astaire, som var den første til å fremføre neste låt - Arlen/Mercers "One for my baby (and one more for the road". Så fortalte hun om neste plateutgivelse, som blir en slags oppfølger til "Songs from other places" fra 2021, og som skal komme til neste år. De har begynt innspillingen og fortsetter etter jul. En av låtene de har valgt, er Beach Boys' "God only knows" av Brian Wilson, så den fikk vi høre. Tårer i øynene, siden man plutselig ble sittende og lytte til teksten her også. En veldig fin versjon!
Siste låt ble Ishiguro/Tomlinsons "Tango in Macao", som Tomlinson selv måtte synge halvparten av da Stacey fikk ei hostekule. Det ble mye latter både på scenen og publikum da enkelte av hostene hennes var perfekt timet i forhold til musikken.
Vi gleder oss til neste gang!
- Lucky to be me
- Besame mucho
- La valse des lilas
- Carinhoso
- Blackbird
- I wish I could go travelling again
- If you go away
- Trains and boats and planes
- A time for love
- Dindi
- One for my baby (and one more for the road)
- God only knows
- Tango in Macao
Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge:
