I kveld spilte Charlie Haden og Carla Bley med sitt orkester for en fullsatt Universitetets Aula.
Legender er de begge to, og når jeg tenker på alt Charlie Haden har vært med på blir jeg nesten svimmel. Som pur ung begynte han å spille med Ornette Coleman, et samarbeid som ble langvarig, og han var dermed med på å utvikle frijazzen. Og tenk bare på hvor mange plater jeg solgte av hans Metheny-duo-utgivelse "Beyond the Missouri sky" da jeg jobbet på Norsk Musikforlag. Noe helt annet enn Coleman-frijazz. Han har et enormt spenn.
Mitt første møte med Charlie Haden Liberation Music Orchestra var platen "Dream Keeper" fra 1990, som min splitter nye kjæreste spilte for meg da jeg var nitten. Låta "Rabo de nube" bringer fremdeles tårene fram, og selv om denne plata ikke er i vanlig salg lenger, er den å få tak i på f.eks. Amazon Marketplace. Den gang bestod saxrekka av Joe Lovano, Branford Marsalis og Dewey Redman, Paul Motian satt bak trommene, og jeg tror en konsert med daværende besetning ville være helt uforglemmelig. Men jeg skal aldri glemme kveldens konsert heller.
Blåserne: Tony Malaby og Chris Cheek på tenorsax, Loren Stillman på altsax, Seneca Black og Michael Rodriguez på trompet...
... (Rodriguez igjen) og Vincent Chancey på horn, Curtis Fowlkes på trombone, og Joe Daley på tuba. Trommis Matt Wilson bak der, og gitarist Steve Cardenas vises ikke på bildet.
Liberation Music Orchestra gir ut plater i hver republikanske presidentperiode. Første plate kom under Nixon og Vietnamkrig, neste under Bush senior rett før gulfkrigen, neste under Bush junior og Irakkrig - og nå er de i gang med ny plate, men denne gangen er temaet primært miljøvern (og jeg håper ikke en ny plateutgivelse betyr en ny republikanerpresident etter neste valg).
Carla Bley ved flygelet, og Charlie der bak på kontrabass og anekdoter mellom låtene. Han beklaget veldig det som skjedde i Norge den 22/7, og dediserte konserten til "the souls who were there".
Han fikk plassert låtene i sammenhenger, og fortalte små historier som f.eks. da han spilte i "Old and new dreams" med Dewey Redman, Ed Blackwell og Don Cherry, alle hadde tidligere spilt med med Ornette Coleman, og Coleman inspirerte dem til å improvisere på en helt spesiell måte som ikke var mulig å beskrive med ord. "A new chord structure to every song."
Hvor ofte ser man en susafon på en scene (med unntak av korpskonserter vil jeg anta)?
Konserten åpnet med den nydelige Haden-komposisjonen "Not in our name" fra plata med samme navn (2005). Jeg husker da vi fikk denne plata på jobben, for jeg kastet meg over den for å katalogisere den. De aller fleste av dagens besetning var med den gang også.
Så rett over i nydelig piano-gitar-intro, som etter bare tjue sekunder avslørte at dette var "This is not America", en av de fineste Bowie-låtene jeg vet - og den er jo komponert av Pat Metheny og Lyle Mays, som også spilte den inn med Bowie (til filmen "The Falcon and the Snowman"). Haden og co spiller den i reggaeversjon! Trommisen fikk utfolde seg til gagns. De spilte bare "omkvedet" om og om igjen, modulerte fram og tilbake ettersom hvem som hadde solo, og innimellom kunne man høre noen takter fra kjente amerikanske patriotmarsjer.
Tredje låt var Carla Bleys komposisjon "Blue Anthem" fra 2005-utgivelsen, en ballade. Deretter en bitteliten pause mens Haden lette etter notene sine til "Goin' Home", låt nr. 4, som er skrevet over temaet fra Dvoráks niende symfoni "Fra den nye verden" (som jo er Amerika). Dette er en fin ballade som finnes i utallige innspillinger. Trompetist Michael Rodriguez spilte helt nydelig her, og overlot etterhvert solistrollen til altsaksofonist Loren Stillman.
Etterpå ble det litt forvirring innad i bandet om hvilken låt som var den neste, så Haden spurte publikum "Does anybody have a song list?"
Deretter kom en nydelig, nydelig ballade, "Silence" fra Haden & Bleys plate "The Ballad of the fallen". Først var det vakker duett mellom trombone og trompet, så hang hornet seg på, og det ga et slags koralpreg over det hele. Så kom tubaen inn, saksofonene, og til slutt kompet. Ett av høydepunktene i konserten!
Amazing Grace, kanskje klodens kjedeligste sang, var neste låt. Men i denne sammenhengen ble den helt ok, ikke bare fordi arrangementet til Bley fungerte bra, men også fordi den er en høyt elsket amerikansk sang - og et uutalt tema for konserten var jo blant annet Amerika, landet de er gladest i, men som de også ofte er uenige i styringen av.
Så Bill Evans' "Blue in Green", eller "Emphasis on Green" som Haden kalte den for anledningen. Et utmerket låtvalg som raskt fikk meg til å glemme forrige punkt på programmet.
Siste låt før ekstranummer var Hadens egne "Song for the whales" som han hadde skrevet etter at japanske hvalfangere hadde herjet og drept det han mener er svært intelligente dyr. De vet mye mer enn oss, sa han. "My dog Jackson knows a lot that I don't know. He won't tell me though. I keep asking him, 'Come on, man!' but he won't tell me."
Heldigvis ble det ekstranummer! En Bley-komposisjon md navn "Utviklingssang" (!) - og det ble sagt at et Norgesbesøk for mange år siden var inspirasjonen. Hun hadde sett demonstrasjonstog i forbindelse med en av vassdragsutbyggingene. Den åpnet med et trombone-soloparti, etterhvert akkompagnert av pianoet - og deretter de andre. Trommene hadde et langsomt marsjpreg, kanskje protestmarsj til og med - og til og med med glidende og lekre overganger til bolerorytmer her og der.
Haden og Bley tar i mot velfortjent applaus. Bley ledet orkestret fra pianokrakken, og stod foran dem og dirigerte med sin knivhvasse bob intakt hele veien. Hun er også kvinnen bak alle de nydelige arrangementene, og er igrunnen hovedpersonen.
Tenk, jazzkonsert i aulaen igjen, det er et historisk sus over det. Jeg nevner bare Charlie Mingus i 1964. Thelonious Monk i 1966. Keith Jarrett i 1966. Osv Osv.
