Bach og Bee Gees: november 2025

Min fjerde Todd Rundgren-konsert! Og første gang med fullt band. Seks mann på scenen! Todd kom skridende ut i en blå skinnende bluse som minnet om den jeg hadde på julaften da jeg var 11. Koselig!

Konserten åpnet med en riktig klassiker, «I think you know» fra albumet «Todd» (1974). Første gitarstreng røk allerede da, så da ble den grønne gitaren byttet ut med den hvite ei stund. Etter den første slageren tok det to timer før vi var tilbake på 70-tallet - konserten bestod nesten utelukkende av låter fra 2000-tallet, med noen få innslag fra 90- og 80. Et par Utopia-låter, ellers bare soloting. Mye fra "Liars" fra 2004, som jeg har hørt mye på i det siste. Det er så mange fine låter, gjennom hele hans karriere!! En utømmelig katalog.

Todd snakket ikke mellom låtene, derimot gjorde han som sist - og som jeg hadde glemt: Han formidlet teksten fysisk samtidig som han sang den. En slags blanding av tegnspråk og eurytmi. Fascinerende! (Og sjelden å se hos andre, kommer nesten bare på BlimE! som har en egen dans for hørselshemmede). Setlista var den samme som kvelden før i København, og sikkert den samme som tidligere konserter i denne turnéen, men det hele føltes velregissert og profesjonelt og gjennomarbeidet på alle vis. Jeg synes ikke dette er noe negativt i det hele tatt. Av og til er det morsomt med spontanitet og at noe endres fra kveld til kveld, men dette føltes som en helstøpt konsert, og det var absolutt innlevelse og tilstedeværelse - uten å snakke. Og de største hitsene kom som ekstranumre.

Todd byttet mellom hvit og grønn gitar, han spilte på en slags plystrepipe på en ska-låt, og jammen plukket han opp en dirigentpinne under "Kindness" og slo noen 4/4-figurer mens symfoniorkesteret (Gil Assayas på synth og Bobby Strickland på obo) spilte. Han danset og var i bevegelse nesten hele tiden, sprekere enn noen annen 77-åring jeg kjenner. Han rappet også.

Bandet bestod av en rutinert gjeng som har spilt med han i årevis: Gil Assayas (keyboard), Bruce McDaniel (gitar), Prairie Prince (trommer), Bobby Strickland (diverse treblås) og Kasim Sulton (bass). Alle (bortsett fra trommisen) koret, gjerne trestemt. Så utrolig viktig, siden Todds låter er fulle av harmonier som absolutt ikke må overses. Også da Todd, Sulton og McDaniel framførte "Honest Work" a cappella, først solo, deretter duo og tilslutt trestemt. Det bringer meg inn på Todd Rundgrens stemme. Han synger fremdeles så bra!! Kraftig stemme, rent og friskt. Aldri slitent. Falsetten er fremdeles med, selv om den kommer litt i bakgrunnen med fullt band (i alle fall der jeg stod nesten fremst). Men om man hører på de nyere platene hans, har han jo fremdeles ungpikestemmen fra 70tallet. Det er ganske unikt.

Jeg vet ikke hans make når det gjelder å boltre seg i genrer og uttrykk, og allikevel være gjenkjennelig både i melodi og harmonier. Det er stor variasjon på platene, og også i det han spilte på konserten, men det er en rød tråd der. Vi kan høre inspirasjonen, både Beatles og Beach Boys og veldig mye soul, og prog og mer elektronisk retning, jeg hører sågar både Hall & Oates, Steely Dan, Prefab Sprout og til og med tidlig 90talls-soul, men han kjører alt gjennom en Toddifyer og setter sitt eget preg på det. Hans evne til å gjøre forskjellige ting og teste ut uttrykk er unik, og han gjør det med den største selvfølgelighet.

Når man har vokst opp som ekstremt musikkinteressert i en tid hvor det var viktig (og grusomt begrensende) å putte folk i båser utifra hva slags musikk de likte, «liker du dette kan du umulig like det der»-holdning både i media og blant venner, er det så enormt befriende med slike som Todd Rundgren. Han bekrefter det jeg alltid har følt, helt fra jeg var liten, om at det er ikke genren eller stilen eller typen musikk som er poenget - det er hva som treffer en.

Og det er ikke alltid lett å definere nøyaktig hva det er som gjør at noe treffer. Men Todd vet det.

Setliste: