Stacey Kent, Cosmopolite 30.10.11

But of course!
Jeg har vært fan av Stacey siden jeg jobbet på Akers Mic på slutten av 90-tallet, og hørte henne live da hun opptrådte på Chat Noir for noen år siden. (Jeg skulle egentlig høre henne live i New York i 2004, men på konsertdagen ble jeg fridd til, og da glemmer man liksom alt annet.)

Stacey Kent har en lett gjenkjennelige stemme, pikeaktig men allikevel moden, den er behagelig og myk og luftig, og på mange måter peker hun med hele sitt vesen bakover til en svunnen tid, et eller annet jeg ikke er helt sikker på hva er. En eleganse og en sjarme som man kanskje har sett i gamle filmer. Hun er en stor tekstformidler; som jeg har nevnt før - alle låtene hun velger kler henne så godt, ved å synge den blir de staceyfied - og dermed høres det ut som om alle er skrevet til henne ( - og en del av dem er forøvrig det også). Det er fint når man finner artister som har samme musikksmak som en selv, og velger låter en selv ville ha valgt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt "Hvis jeg noen gang skal gi ut plate, skal denne være med" - jeg har nok yndlingslåter til femti plater, tro meg. Og Stacey plukker de samme, rett som det er.

Bandet består av ektemannen Jim Tomlinson på sax, Graham Harvey på piano og rhodes, Jeremy Brown på kontrabass, Matt Skelton på trommer, og Stacey selv på vokal - og bossanova-gitar på enkelte spor.

Konserten åpnet med "Breakfast on the morning tram", skrevet av Tomlinson, utgitt på plata med samme navn. Teksten (av Kazuo Ishiguro) inneholder linjer som "Just treat yourself to a cinnamon pancake / Very soon you'll forget your heartache" og "And don't forget your Belgian waffles / You'll soon forget your troubles". (Staceyfied!) Fin åpningslåt! Så kom Rodgers&Hammersteins "It might as well be spring", som hun har gjort både på fransk og på engelsk på plate. Dette er en låt jeg er veldig glad i, også med f.eks. Blossom Dearie, som ikke er unaturlig å nevne i denne sammenheng. Den vant Oscar for beste filmmelodi ("State Fair", 1945). Neste låt var "Mi amor", skrevet til henne av Claire Denamur, en ung fransk låtskriver og artist.

Så satte hun seg på en pianokrakk og plukket opp en gitar. Hun så nesten ut som Maria von Trapp der hun satt, med den korte frisyren, den tekkelige langermede kjolen og den lille gitaren - men jeg tror aldri Maria hadde svarte sko med høye wedgehæler. Bossanovaakkordene klang forsiktig og rytmisk fra strengene, og hun la til at dette er en av hennes absolutte yndlinger - selvfølgelig Jobim. "Dreamer", eller "Vivo Sonhando", er en låt jeg har hørt mye på - den var på min aller første Jobim-plate. Den finnes også på hennes splitter nye liveplate, som har fått tittel etter nettopp denne låta. Så fortsatte hun med en annen fabelaktig Jobim-klassiker, stadig ved gitaren - "Corcovado". Denne har hun gjort på plate med Ebéne-kvartetten, en av de flotteste kvartettene jeg har hørt live noensinne. Nydelig låt som man selvfølgelig kjenner i mange forskjellige versjoner.

Deretter en liten historie om hvordan hennes russiske immigrantbestefar aldri trivdes i USA, og hvordan han helst av alt ville være fransk. Han lærte henne fransk fra hun var bitteliten, og det er et naturlig språk å synge for henne - derfor ga hun ut en plate med kun franskspråklige låter i fjor; "Raconte-Moi". De framførte tittelsporet, veldig fin låt. Etterpå fulgte "Aguas de marco" eller "Waters of March", i en fin versjon som kler stemmen og stilen hennes utmerket. Den finnes på den nye liveplaten, og det gjør også neste låt - "O comboio", skrevet av Tomlinson. Veldig fin melodi, fine harmonier, og ny for meg. Så enda en Tomlinson-låt, "Saint-on Jamais?", en nydelig liten perle fra "Raconte-Moi".

Neste låt var "The ice hotel", ei Tomlinson/Ishiguro-låt fra "Breakfast"-platen, som hun syntes var morsom å synge her oppe i det kalde nord. De varme bossanovataktene og -harmoniene står i fin kontrast til den kalde - men fine - teksten. Og så - en av de aller, aller fineste Jobim-låtene, som jeg gjerne skulle hatt en innspilling av med henne - nemlig "How insensitive", eller "Insensatez". Klump i halsen. Vemodig tekst, nydelig melodi, vakre harmonier. Jim Tomlinsons saxsolo var melodisk og vakker, med mye klang og mye Stan Getz-feel. Stacey spilte gitar, langsom rytme. Og som om ikke tårene presset på nok - neste låt var "They say it's wonderful" fra Irving Berlins "Annie get your gun" - udødeliggjort av John Coltrane og Johnny Hartman. Nydelig!!!

Marcos Valle er en av Staceys store helter, og hun fortalte om nylige møter med han i Brasil som hun var veldig begeistret over. Dette ble en intro til neste låt, "So nice" eller "Summer samba" som den også er kjent som. Denne har de gitt ut på Tomlinsons plate "Brazilian Sketches", som inneholder fine melodier av både Jobim, Luis Bonfa og andre. Siste ordinære låt på konserten var "Samba saravah", en Baden Powell-låt kjent fra filmen "Un Homme et une Femme", og utgitt på "Breakfast"-platen. Kjempefin låt, samba på fransk klinger veldig bra. Bandet behøvde ikke å forlate scenen for å bli klappet inn igjen - de tok like gjerne ekstranummeret med en gang, og det var en stille versjon av "What a wonderful world". En sterk tekst, nydelig formidlet.

En veldig fin konsert som absolutt stod til forventningene. Hun har med seg dyktige musikere som passer soundet godt. Hun er en helproff sanger og artist, med en utstråling som smitter - ikke minst ettersom hun og mannen er så darn adorable together. Kanskje jeg skal plukke opp gitaren igjen og begi meg ut på turné med min egen saxofonspillende ektemann. Og lære meg fransk. Og portugisisk!

Bilde rappet fra Facebook-siden, fra en konsert i Sverige (?), iført samme kjole som på Cosmopolite.


(Den nye plata ligger på Spotify, men selvfølgelig skal man kjøpe den selv!)


Stacey Kent på Cosmopolite 18.10.13

Crosby & Nash, Oslo Konserthus 23.10.11

Gamle helter returnerer! Jeg hørte dem sammen med Stills på Norwegian Wood i 2005, og det fristet naturligvis til gjentagelse. Jeg synes faktisk konserthuset fungerer bra til denne typen konserter, særlig når jeg klarte å kapre de to aller, aller beste billettene - midt på første rad, fem og en halv meter unna David Crosbys bart. Og fem og en halv meter unna Graham Nash sine bare føtter. I tre timer (inkludert 20 minutters pause). Salen var stappfull, og det var påfallende mange menn (både unge og gamle) som lignet på Crosby - han har holdt stilen i alle de år, og var etter myten inspirasjonen til Dennis Hoppers karakter i Easy Rider.

Jeg har dyp respekt. Dette er legender som virkelig har skapt musikkhistorie. Hver for seg som soloartister, i hver sine band, sammen i ulike konstellasjoner (Crosby / Stills / Nash / Young, sett dem sammen som du vil). Crosby og Nash er kanskje de to som seg i mellom har kranglet minst av de fire. De har gitt ut flere plater som duo, både på 70-tallet og i de siste årene. Jeg anbefaler forøvrig alle å lese Barney Hoskins "Hotel California", om CSNY og hele Laurel Canyon-miljøet, og ikke minst klubben The Troubadour.




Crosby har akkurat rundet 70, Nash er noen måneder yngre. Det var to godt voksne herrer som entret scenen i Oslo Konserthus søndag kveld, men til tross for hvitt hår: De er de samme. Crosby med sin varemerke-bart og ville hår, Nash med sine bare føtter og lettere småspastiske sceneopptreden, som i transe. Og ikke minst: Stemmene. Nash var i god form med sin lett gjenkjennelige snille og trygge stemme, men den som virkelig imponerte var Crosby. Han høres ut som han gjorde for førti år siden, med den samme kraften og tyngden og høyden vi kjenner så godt. De har vokalharmoniene så inderlig godt inne, de vet hvor i akkorden de har sin plass og da er det ikke noe problem for dem å nærmest improvisere seg gjennom "Norwegian wood", som var et nokså spontant låtvalg for dagen.

Med seg hadde de fire dyktige musikere, hvorav to bidro til den flerstemte sangen og fylte inn treklangene. Stilkompetansen er høy, ingen av dem har noe behov for å vise seg fram eller "overta"; gitaristen spiller Stills-aktige soloer uten å ha planket dem, men vi kjenner igjen lyden og figurene. Det er stilriktig, og det er gjort med ydmykhet. På gitar Shane Fontayne, på keyboard James Raymond, på bass Kevin McCormick, og på trommer Steve DiStanislao.



Konserten åpnet elektrisk med "Eight Miles High", fra Byrds-tiden til Crosby. Deretter akustisk: "Wasted on the way", en av åttitallslåtene til CSN som jeg liker veldig godt. Et lite intermission der musikerne ler av Crosby som heiser på seg buksene, og unnskylder seg overfor publikum; "You don't understand! If you had a body shaped like an avocado... you'd have to pull up your pants, too!". Så en gammel CSN-slager fra 1969, "Long time gone". Crosbys stemme!! Fin plate. Så sa Nash: "This is a song I wrote down in Morocco..." - "Marrakesh Express". Gitaristen fyller ut og spiller imot vokalen i denne tog-aktige countrysangen som var deres første hit.

Deretter en nydelig låt fra deres 2004-utgivelse - "Lay me down" skrevet av keyboardist James Raymond (David Crosbys sønn), etterfulgt av Marc Cohns "Old soldier". Så en dedikasjon til A-ha - "They're friends of ours. This is for you, Morten" - og jammen var det en av mine største favoritter, "Just a song before I go", en av Graham Nash sine fineste komposisjoner, og visstnok skrevet på få minutter en regnværsdag. Jeg er glad jeg allerede satt, for ellers ville knærne sviktet. (Jeg var et eneste stort fårete glis på første rad i tre timer)

"God, we have SO many songs," utbrøt Nash. Crosby tilføyde at mellom seg har de fire skrevet omlag 900 sanger - hvorav 480 var skrevet av Young... og "I write at least one song a year, and this is it." - "A slice of time", helt ny. I forkant av neste sang snakket de om miljø, atomvåpen, og at "Mother Nature can kick our ass anytime". David presenterte nok en gang sin sønn James, nå med følgende ord: "It's frustrating. He's better looking, smarter, and a better musician than me."
Låta James hadde skrevet, er den fine "Don't dig here" fra 2004-utgivelsen.

Så fikk vi "To the last whale"-medleyen med "Critical mass" i opptak, som vi kjenner den fra platen. Det var helt mørkt i salen, nærmest sakral stemning. Og som på platen, gikk den rett over i "Wind on the water" signert Nash, som også spilte el-piano. Nydelig!!


Nash fortalte så at det var Stills' jobb å skrive rockelåtene, "I'm supposed to write the stuff that everyone can sing along to, and it's Crosby's job to write the weird shit. And this is one of those songs." - og der kom "Deja Vu". Den var lang, over ti minutter, og ble nærmest en jam session der musikerne fikk briljere litt. Bassisten dro i gang "I Dovregubbens hal", selvfølgelig til store jubel fra et patriotisk publikum. En nydelig pianosolo fra James Raymond, delvis i en frygisk skala. Gitaristens soloparti ga meg assosiasjoner til Stings versjon av "Little wing", og til og med noe Pink Floydsk. Veldig mye klang, fin gitarlyd.

Så var det en tjue minutters pause, hvor jeg rakk å løpe ut og ta ut penger ettersom de annonserte at man kunne kjøpe aftenens konsert etter at den var over! Samt en t-skjorte.




Sett 2:
Nash åpnet med sin "Simple man", med kassegitar og munnspill. Deretter en annen av mine yndlinger, Crosby-komponerte "Guinnevere" fra debutplata til CSN. Nydelig! Så en liten overraskelse til det norske publikum, en idé som oppstod da de hadde lydsjekk tidligere på kvelden og gitaristen spilte litt fra "Norwegian Wood". Crosby & Nash covrer Beatles! Det har de jo gjort før, jeg har et opptak fra 1970 der de synger "Blackbird". Morsomt! Og deretter kom kveldens første allsang: "Our House", Nash sin kjærlighetssang til Joni Mitchell om da de bodde sammen i Laurel Canyon omkring 1969. Man blir varm i hjertet. Etterpå kom "Military Madness", en av låtene fra Nash sin soloplate fra 1971, etterfulgt av Crosbys sololåt "Laughing" fra samme år. Og fra samme plate - "What are their names", en veldig politisk sang - a cappella! Videre, "Here is another pissed off Crosby song" - "They want it all" fra 2004.

Etterpå annonserte Crosby "I wanna sing something beautiful!" - hvilket var Nash sin "I used to be a king". Veldig fin lyd i Fontaynes gitar, mye fin dur/moll-veksling i koringen. Over til "Cathedral", et annet av Nash sine mesterverker. Så fint!!! Men så måtte tempoet og intensiteten opp litt, og David Crosby fikk dra i gang sin "Almost cut my hair", en av hans største hits. Responsen fra publikum fikk han til å smile fornøyd i barten. Og til slutt: Wooden Ships. Aaaaaah. Litt uvant å høre den uten Stills, hans stemme manglet jo, men det var fint allikevel. En stor favoritt hos meg!

Heldigvis ble det et ekstranummer - "Teach your children", med allsang - en avslutning som ikke kan beskrives på annen måte enn KOSELIG. Og slik endte en opplevelse for livet i Oslo Konserthus, en søndagskveld i oktober.

"So just look at them and siiiiiii-iii-iiiigh... - and know they loo-ove you..."


(Alle fotos: Buzz Person, hentet fra www.crosbynash.com)

Ole Børud m/ band, Strømmen 22.10.11

For femten-tjue år siden kunne man rett som det var høre groovy funk-soul-westcoast-konserter på Rockefeller. I våre dager må man f.eks. til en pinsevennkirke på Strømmen. Men takket være at jeg er gift med en musiker, fikk jeg sjansen til å bli med når han nå skulle vikariere i bandet til Ole Børud. Bra timing; det er under to uker siden jeg googlet rundt etter bandets turnéplan uten å finne noe i Oslo. To flotte soloalbum og noen konsertklipp på YouTube har nemlig overbevist meg om at dette må oppleves live.



Ole Børud skriver fengende melodier med arrangementer og harmonier som blåser varm californiavind inn i iskalde norske vinterkropper, og med en groove som er 70tallet verdig. Prince, Stevie Wonder, Quincy Jones, Steely Dan, Donald Fagen, D'Angelo, Pages, Earth,Wind&Fire, Gino Vannelli, Al Jarreau og tidlig Bill Champlin er bare noen av assosiasjonene som ramler inn etterhvert som man hører seg igjennom låtene, uten at det blir plagiat. Bandet er ekstremt tight og samspilte, og Børud synger knallbra, med en stemmekvalitet og feeling som man sjelden hører her til lands. Det er dyktige musikere med høy genrekompetanse (uansett genre som blir spilt), og det høres. Kompet er bunnsolid; dette må være en av Norges beste poptrommiser?!

To coverlåter var også med, til min store glede - Pages! Et av mine favorittband fra tidlige tenår; jeg husker da jeg 13 år gammel kjøpte min første Pages-LP for kr. 49,50 i Nice Price-kurven på fotobutikken (!) i småbyen jeg bodde ved. "Chemistry" og "Keep on moving" er begge fra "Future Street", to av de mest up-tempo-låtene på plata. Jeg har aldri hørt noe som helst av Pages live før - det nærmeste var da Richard Page spilte Kyrie og Broken Wings på Ringo Starr-konserten i sommer.

The horn section!

Westcoastgenren hadde sin storhetstid på slutten av 70tallet og kanskje fram til 1982. Noe skjedde da instrumentene ble erstattet med programmering; en utvikling som heller hørte hjemme i andre popgenrer. Westcoasten mistet noe grunnleggende, særlig ved å gi slipp på kompet. Et eksempel er Jay Graydons "Airplay for the planet" fra 1993 - fine låter, bra sunget - men samtidig holdt nede av en trommemaskin. Jeg kan ikke forstå Graydons valg her. Kompet, eller grooven, er mye av sjela til denne genren, så velger man bort det daler også min interesse. Man fjerner nerven.

Ole Børud har klart det vestkystmusikerne selv ikke har klart i etterkant av gullalderen - å lage nye låter i en genre som lett kunne ha dødd ut. Det ligger i detaljene; i melodiføringen, fraseringen, harmoniene, koringen, i arrangementene, dur/moll-vekslingen, og ikke minst i grooven. Det er så gjennomført. Ingen av soloplatene til Bill Champlin etter "Runaway" (1981) kan måle seg med dette.

Dette var virkelig en kjempefin konsert, uten at jeg skal rangere - 2011 har vært full av minneverdige konserter, og lykkelig er jeg for det. Det eneste jeg har å utsette lydmessig, er at jeg hørte litt for lite av koristene. Korarrangementene på platene er så til de grader på plass, så jeg skulle gjerne ønske meg litt mer lyd på dem.


Settliste:

• High time



• All because of you



• The vow



• Awaiting your reply



• Rock steady



• Make a change



• Shakin' the ground



• Broken people



• She's like no other



• Chemistry (Pages)



• Keep movin'



• Souls in chains



• Heaven is on my side



• Keep on moving (Pages)



• Backyard party
  




• City lights

soundcheck