søndag, juni 12, 2011

Ringo Starr All-Starr Band, Norwegian Wood, 11.06.11

Hvem kan motstå denne karen??


Da jeg tidligere i vinter satt og tenkte på alle konsertene jeg har vært på, alle heltene mine som jeg har fått oppleve live (og det er virkelig MANGE etterhvert!!), slo det meg at det ville være forferdelig om jeg aldri skulle få oppleve en Beatle live. Halve bandet er jo forlengst i graven, og jeg visste ikke om Paul McCartney turnerte i noen særlig grad lenger. Så kom nyheten bare noen dager etter: RINGO i Frognerbadet!! Jeg ble nærmest paralysert, men satt parat kl. 10.00 tre dager senere og fikk tak i billetter. Endelig!
Og det ble en lykkens kveld fra ende til annen. Vi stod helt foran ved scenen, Ringo stod bare få meter unna oss; tenk at dette er samme mann som bokse-danser til "I wanna be your man" i "A hard day's night"-filmen! Eller som gyngesitter og spiller trommer mens han slenger hodet fra side til side på "I should have know better", blir båret gjennom togkorridoren av de tre andre, og funderer over Pauls bestefar. For ikke å snakke om hvordan han plages i "Help!" - en annen klassiker jeg må se med jevne mellomrom.


Oh yes. Det er samme mann.


Han sang flere låter fra egen karriere, bl.a. "It don't come easy", "Photograph", Back off Boogaloo" og "Choose love". Fra tidlig Beatles-karriere kom småtråkige greier som "Honey don't" og "Boys", låter jeg gjerne hopper over når jeg hører på de eldste platene, men å høre dem her - live med Ringo - var noe helt annet. Låtene i seg selv minner mer om swingkurs enn seriøs musikk, særlig førstnevnte, men i går kveld spilte det ingen rolle. Det svingte. Det var et solid band både spillemessig og vokalt, ikke et kjedelig øyeblikk.

Senere kom Yellow Submarine som en absurd allsang, helt beyond alt, men det kunne ikke vært annerledes. Ringo synge Beatles' Ringo-sanger, og da blir det vekkelsesmøte med en dæsj av karaokebar. Jeg lo og lo.

"I wanna be your lover baby, I wanna be your man.."

Stemmen er den samme også.


Bandet som sådan bestod av gamle stjerner som fikk spille egne hits: Edgar Winter på synthesizer og saksofon ("Free Ride" og "Frankenstein"), The McCoys' Rick Derringer på gitar ("Hang on Sloopy" og "Rock and Roll, Hoochie Koo"), The Romantics' Wally Palmar på gitar ("Talking in your sleep" og "What I like about you"), Gary Wright på keyboard ("Dream weaver" og "My love is alive"), Greg Bissonette på trommer (hørte han med Toto i 1995), og sist, men ikke minst: RICHARD PAGE på bass.

Her har vi en annen av mine store helter som jeg ikke har hørt live før! Richard Page, kjent bassist og backing-vokalist på utallige plater, var frontfigur i Mr. Mister på 80-tallet, så på konserten spilte han deres to største hits: "Kyrie" og "Broken wings". Stemmen holder som bare det. Bassen groover. Men for meg er Richard Page først og fremst, og aller aller helst, mannen bak bandet PAGES som ga ut tre plater på sent 70- og tidlig 80-tall. Disse platene er noen av de ypperste i westcoastpop-genren, særlig en av de to (!) selvtitulerte som jeg har skrevet om i vinylbloggen. Richard Pages stemme er like gjenkjennelig og hyppig innspilt i denne genren som det Michael McDonalds er; tilsammen dekker de to backing vocals på det aller meste (dog med ganske ulike stemmer). Han har en nydelig stemme, noe man kan høre f.eks. på "Fearless" og "Midnight angel". Eller "You need a hero", en av mine absolutte yndlinger. Richard Page var virkelig et stort høydepunkt i går.

Men det var også Ringo. Jeg kunne ha skrevet en hel avhandling om mitt forhold til Beatles, til musikken, platene, filmene, bildene, bøkene, intervjuene, alt jeg har fordypet meg i gjennom disse 22 åra siden jeg i sjuende klasse fikk tak i en opptakskassett med 1962-66-samleplata deres. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne.

I tillegg til å være en av The Fab Four, er han altså en sjarmklump uten like. Ringo var venner med alle de tre andre etter bruddet, selv om de var uvenner seg i mellom. Han var den eneste som var oppriktig lei seg da de ble oppløst. Kanskje var det like greit for han å ikke være låtskriver i særlig stor grad. Kanskje kunne han konsentrere seg om andre ting enn krangling og kniving, og heller bare synge på en låt nå og da. Spillegleden han hadde i går, viser oss i allefall at dette er en mann som har det moro på scenen i samspill med sine kolleger. Han fyller 71 år i juli, men ser ut til å være i midten av femtiåra. Han holder seg ung og sprek ved å holde på med det han liker aller, aller best: Å reise rundt og spille for fansen. Ren kjærlighet til musikken. Ja takk!

Norgesvenn Steve van Zandt dukket opp på siste nummer, "With a little help from my friends", sammen med et skjeggete Eels. Moro!




Og helt til slutt, som en slags nedtrapping etter Ringo, kom deLillos på scenen og spilte. Det blir ikke mer hjemmebanete enn dette - deLillos i Frognerbadet. Og jammen spilte de låta "Frognerbadet" også. Moro!! Tenk, det er tjue år siden den sommeren jeg kjøpte Frognerbadet-singelen. Jeg tror dette ble min tjuende deLillos-konsert. Den første var i mars 1988 da jeg var 12 år og de var ca 25.


Og tenk, jeg har opplevd Ringo Starr, jeg har vært ti meter unna Ringo Starr. Jeg kommer ikke over det, og jeg kommer aldri til å komme over det.

4 kommentarer:

Jenny B sa...

Vilken underbar konsert det måste ha varit! Det är härligt att läsa om musiken, de goda musikerna och hur du kände dig på konserten. Vilka fina bonusar också: Mr. Mister, Steve van Zandt och DeLillos. Grattis till ett minne för livet!

Hermia sa...

Wow, vilken kväll!!

Geir-Jakob Hellem sa...

Hei!
Dette var flott å lese.
Spesielt likte jeg det du skriver om Richard Page og Pages, og jeg kan ikke være mere enig. Pages var et fantastisk band og platene holder massevis den dag i dag.
Jeg skal sende linken til din blog til Richard Page slik at han får lese dine ord.
Mvh,Geir-Jakob

Bach - Beegees sa...

Jenny B: Ja, det var fint!! Du skulle ha vært der!

Hermia: You betcha!

Geir-Jakob Hellem: Takk, hyggelig å høre. Litt skeptisk til google translate kjenner jeg (mht til sending av link til engelsk-talende), men la gå.