Elvis Costello, Sentrum Scene 12.11.11

Jippi! Etter at den ene gamle helten etter den andre begynte å dukke opp fordi at jeg åpenbart hadde hypnotisert dem til å komme hit, gjorde jeg et helt konkret og bevisst forsøk. Jeg tenkte hardt på Elvis Costello. Få dager senere ble en Costello-konsert på Sentrum Scene annonsert, så da var jeg naturligvis raskt ute med å kjøpe billetter. Av alle magiske evner i denne verden, er denne en av de bedre jeg kunne få!

Elvis kom i rask marsj ut på scenen etter at oppvarmingsbandet hadde spilt en halvtimes tid. Han gikk rett bort til mikrofonen og dro i gang første låt, "Oliver's army" bare han og gitaren, og fra første sekund var stemningen der. For et driv i gitarspillet! Retrolydbildet kom godt til syne (for ørene) allerede i låt nr 2, "Either side of the same town", med tremoloeffekt både på gitar og stemme - i omtrent samme tempo som vibratoen på stemmen hans; noe som var temmelig effektfullt! "Bullets for the new-born king" dro tempoet litt ned, med veldig fint fingerspill. Deretter fine "Veronica", skrevet sammen med Paul McCartney til plata "Spike" fra 1989, samme år hvor Elvis sang "You want her too" i duett på Pauls plate "Flowers in the dirt". Så countryballaden "Good year for the roses", kjempefin versjon. "New Amsterdam" inneholdt plutselig over halve "You've got to hide your love away" (Beatles), litt allsang der så klart, hvorpå Elvis utbrøt "That's some good singing!" for så å presentere neste låt på følgende måte: "This is a song I really hate." Det var "Everyday I write a book", en låt han var blitt veldig lei av - men som han hadde skrevet selv - så da Ron Sexsmith sang den for han på et tidspunkt, forstod han at man kunne gjøre den på en helt annen måte. Fint gitarspill, myk fløyelsrøst, dette var fint!

Så sa han "I'll introduce you to a special guest this evening... it's me!" - også satte han seg i en stol og begynte å spille Arthur Altmans "All or nothing at all" (god gammel standardlåt fra 1939, gjort kjent av Sinatra et par år senere) - i en slags bossanova-variant. Mannen er en genrekameleon!! Jeg slutter aldri å la meg fascinere av hans evne til å hoppe mellom genrer som den naturligste ting i verden, og takle alle like bra.

Han fortsatte med en liten historie om hvordan han skrev "gloomy songs in minor keys with girls' names in them", sin oppvekst i Liverpool i Beatles-tida, og hvordan en spesiell musikkforretning der hadde en gitar som George Harrison hadde eid tidligere. Grunnen til at George ikke ville ha den lenger, var at den var så elendig - og han mente at George hadde smadret den, for George var ikke "the silent one" som alle trodde - han var "the angry one". Og deretter sang han "Don't bother me", den første låta George Harrison hadde med på en Beatles-plate ("With the Beatles"), men Elvis' versjon var helt annerledes - og veldig mye finere - enn George sin! (Tilgi meg George, du vet du er min favoritt-Beatle!)

Så kom ei låt mange sikkert ventet på - "She", skrevet og utgitt av Charles Aznavour, og gitt en renessanse av Costello til filmen "Notting Hill" i 1999. Akkurat da så belysningen på sceneteppet ut som vinduene til en bygård sent om kvelden, som om Elvis satt i en liten og koselig park foran et hyggelig kvartal og spilte for oss. Etterpå var det klart for rock'n'roll, i tjuetallsstil - "1924 was a very good year for rock'n'roll!" forkynte han, og dro i gang sin egen "A slow drag with Josephine". Deretter kom "Josephine (Who's the meanest gal in town)" fra 1924, når han først var inne på temaet. Morsomt! Så spilte han "Jimmie standing in the rain", vemodig og vakkert, og avslutningsvis gikk han over til "Brother, can you spare a dime", uten mikrofon, syngende rett ut i salen. Fint! Og ekstra sårbart på et vis, han kommer enda nærmere når han står der rett opp og ned og roper ut i salen med den helt spesielle stemmen sin, klokkeklart og akustisk.

Så kom oppvarmingsbandet "Larkin Poe" inn for å kompe han på et par låter - først ut var "Blame it on Cain" fra "My aim is true", deretter "Love fields", i fin duett med vokalist Rebecca Lovell. Så fortalte han en liten historie om at en musikksjef i BBC en gang hadde kommentert musikken hans og fortalt han at "you'd be more successful if you didn't put so many sevens and minors in it". Haha! Idiot.

Neste hit var "(The angels wanna wear my) red shoes", debutplata fra 1977, og deretter "Brilliant mistake". Så forlot bandit scenen, og Elvis kom tilbake med sin el-gitar og dro i gang "Watching the detectives" med reggaegroove i loop. Veldig kult! Så jumpet han over i en helt annen genre igjen, da han satte seg ved pianoet og spilte "Almost blue", så vakkert og sårbart, og publikum var musestille. Stemmen hans gir meg gåsehud. Nydelig! Videre kom "Little palaces", fulgt av Nick Lowes "I'm a mess", som også var et publikumsønske noen minutter tidligere. (Apropos; der har vi enda en man burde oppleve live snart - f.eks. 07.02.12). Så enda en ekte dansbar Costello-70talls-låt, "Radio Sweetheart", med allsang på omkvedet. Elvis oppfordret om følgende, etter en historie om kordamer i red sequins; "If you ever want to let out your inner showgirl.. gentlemen.. this is your moment!" Så kom fine fine "Alison", med den fine gitarlyden. Stemningen fortsatte med "All these strangers", og deretter satte han seg ved pianoet igjen, satte i gang en tape, og framførte "National ransom" delvis gjennom en megafon. Noe helt annet!

Så begynte klokka å nærme seg siste avgang for trikken, så vi måtte gå før konserten var ferdig - noe som aldri er gøy - så siste hele låt for min del ble "I want you", kjempekjempefin, og i det jeg gikk så jeg at Larkin Poe kom inn igjen. Hvis noen kan fullføre setlista, blir jeg veldig takknemlig!

Elvis Costello er en genuin musiker, en begavet musiker, det spilletekniske er aldri noe hinder for han. Han durer avgårde med gitaren, akkorder, rytme og melodier, han trenger faktisk ikke noe backingband. Han trenger ikke å loope masse greier for at det skal bli spennende. Han klarer alt utmerket selv. Aldri har jeg hørt "mann med gitar" blitt gjort så bra live, og jeg har lyst til å opprette et fond så alle nachspielgitarister kan bli sendt på Elvis Costello-konsert for å høre hvordan det skal gjøres. Og publikum er eksemplarisk. Alle sitter musestille og tar inn alt som kommer fra denne eventyrfortellende barnehageonkelen på scenen, ingen prater høyt eller gir beng i hva som skjer rundt dem, som dessverre er tilfellet på en del andre konserter her i byen. Elvis Costello har publikum i sin makt.

Ikke at jeg er overrasket. Etter å ha sett utallige live-opptredener med han både på tv og YouTube, hørt platene hans i årevis, sett han lede tv-show (når skal hans "Spectacle"-show komme på NRK?), får man jo et visst inntrykk av mannen. Han ble meislet inni min hjerterot en gang for alle da han gjorde den vakre "Painted from memory" sammen med Burt Bacharach, som også en lykkelig Bill Frisell fikk notene til og spilte inn nesten samtidig (uten å ha hørt Costello/Bacharachs ferdige produkt!).

Elvis Costello har gjort mye veldig forskjellig i sin karriere, men han har gitt alt sin magiske touch. Dermed presenterer han fansen sin for musikk de ikke venter seg, ikke hadde hørt på om det ikke var for han - og slik knytter han sammen kvalitet, uavhengig av genre, til et eneste stort univers av musikalsk lykke.

Det, mine venner, er en ekte musikers verk.

Og slikt banker mitt hjerte ekstra for.

Setliste (lang!!):

Oliver's army

Either side of the same town

Bullets for the new-born king

Veronica

Good year for the roses

New Amsterdam / You've got to hide your love away

Everyday I write a book

All or nothing at all

Don't bother me

She

A slow drag with Josephine

Josephine (who's meanest gal in town)

Jimmie standing in the rain / Brother, can you spare a dime

Blame it on cain

Love fields

I turn around

(The angels wanna wear my) red shoes

Brilliant mistake

Watching the detectives

Almost blue

Little palaces

I'm a mess

Radio sweetheart

Alison

All these strangers

National ransom

I want you

(What's so Funny 'Bout) Peace, Love and Understanding
Bedlam
The suit of lights (?)
I don't want to go to Chelsea
The scarlett tide

(Kan noen fullføre?)

Fairytales

En lykkelig stund da jeg kl. 06:10 plukket Morgenbladet ut av postkassa: Radka Toneffs vakre ansikt i svart/hvitt over hele fremsiden. "Fairytales" vant kåringen av Norgeshistoriens hundre beste plater!


Jeg har vært litt skeptisk til hele dette opplegget - hvordan i all verden kan man sammenligne så ulike plater i så ulike genrer og rangere dem etter kvalitet? Et håpløst prosjekt, det kan aldri bli objektivt, og det bør jo være subjektivt, men utifra hvem? Her har i allefall norske musikere og artister fått stemme på sine ti favoritter, noe som er hundre ganger bedre enn når anmelderne gjør lignende ting.

Jeg har allikevel undret meg over rangeringen av platene. Da Radkas "Winter poem" kom helt nede på 53.plass, slått av Marit Larsens "Under the surface" med hele 14 (!) plasser, ristet jeg på hodet. Da "Hjernen er alene" havnet nede på på 24. plass, forstod jeg ingenting. Da jeg leste at Bertine Z hadde stemt på egne plater i tillegg til Lene Marlin sin debutplate, var jeg i ferd med å skrinlegge alt mitt engasjement i denne saken. Av klassiske plater var det kun en og annen Andsnes-innspilling langt nede på lista, slått av noe death metal, samt et par Nordheim - hvorav en heldigvis kom ganske høyt. Sånn er det med musikk; alle har sin egen smak og derfor blir slike kåringer og kanoniseringer veldig fremmedgjørende. Det er umulig å sette disse platene opp mot hverandre, og hvorfor skal man egentlig gjøre det? Samtidig er det veldig mye ræl som glimrer med sitt fravær, og det er jeg takknemlig for. Det er svært få på lista som jeg vil si er skikkelig dårlige. Det er primært rangeringen som stresser meg, ikke nødvendigvis innholdet (selv om man absolutt kunne gjort noen utskiftninger).

MEN! Så skjer det altså at fem av mine norske yndlingsplater ligger på topp 10. Plutselig gir det litt mening allikevel! Og jeg puster lettet ut. A-has "Scoundrel Days", som jeg har forgudet siden jeg tok den opp på kassett da den kom i 1986, kom på andreplass. "Hunting high and low" kom på tredje. deLillos' debut "Suser avgårde" kom på sjuende. Mesterverket "Belonging" med Jarrett/Garbarek/Danielsson/Christensen kom på niende (men hvor er "My song"??).


Og på første: Radka Toneff og Steve Dobrogosz sin "Fairytales", ei plate jeg har hørt og hørt og hørt og hørt på siden niende klasse, og som jeg fikk til jul på cd det året for tjue år siden. Det er så inderlig velfortjent, det er så riktig at den skulle vinne! Og de som har stemt på den har erklært den tidløs, hevet over tid og epoker, sjangerløs, og med en nerve og et nærvær og en ekthet som ingen kan være upåvirket av. Radkas stemme har vært forbilde for utallige norske sangere de siste tretti åra, fra musikkgymnaselever til jazzstudenter på høyskolenivå. Det er en grunn til det.


Denne plata har glassklar lyd, Radka er tilstede helt nær ved øret ditt, og Dobrogosz' fine pianoarrangementer lager en lekker ramme rundt det hele. Låtvalget strekker seg fra kjente standardlåter ("My funny valentine"), Blossom Dearie ("Long daddy Green") og Kurt Weill ("Lost in the stars") til Elton John ("Come down in time") og Jimmy Webb som jeg er så glad i - med en av de fineste tolkningene av hans "The moon is a harsh mistress" jeg vet.

Nå må dere som ikke allerede har den, kjøpe den. Og dere må gi den bort i julegave til noen dere er glade i. Gi den til unge mennesker, tenåringer, for å vise dem noe helt annet enn det som ligger på hitlistene. Det funker.

Kringkastingsorkesterets Superlørdag i Universitetets aula 05.11.11

Korks dirigentprofil Arvid Engegård ledet orkesteret gjennom nok en flott konsert i Universitetets Aula i ettermiddag. Å komme inn der, sette seg ned i de vakre omgivelsene med Munchs malerier og etterhvert den fine, fine musikken, når man har vært ute i byen en grå novemberlørdag med regn og fotballsupportere overalt (cupfinalehelg) - det er som balsam for sjelen. Aulaen har god akustikk!

Først spilte de Mozarts symfoni nr. 29 i A-dur, K.201, komponert i 1774. Mange vakre partier i både strykerne og blåserne, nydelig andresats, og en sprudlende sistesats i 6/8. Deretter ble orkestret nesten doblet, og inn kom solist Juliet Jopling som spilte Bartóks mektige bratsjkonsert fra 1945; det siste verket han skrev. Hun spilte nydelig, med en varm fin klang i bratsjen, og fikk stor applaus etterpå. Så absolutt fortjent!

Til slutt: Rimsky-Korsakovs eventyrlige Scheherazade, inspirert av 1001 natt. Fiolinstemmen er Scheherazade, som forteller eventyr for kongen natt etter natt for å unngå å bli drept. Vi hører store hav, bølger i fløytene, sjøsprøyt i cymbalene, og Scheherazade som forteller og forteller. Dette er virkelig nydelig musikk, og jeg tror aldri jeg har hørt sjø og storm bli illustrert musikalsk bedre enn dette! Jeg har sagt det hundre ganger før, men Kork har så mange dyktige musikere, og de kommer virkelig til sin rett i verker som dette - med mange solopartier både for blåsere og strykere. Fiolin, cello, fagott, fløyte, obo, og ikke minst hornene - kvaliteten er på toppnivå.

Bravo nok en gang, kjære Kork!

(Og Jenny B var der også!)

Herbert Blomstedts ønskeprogram, Oslo Konserthus 04.11.11

High five!

Svensk-amerikanske Herbert Blomstedt er blitt 84 år, men energien er der fremdeles. Han var sjefsdirigent i Oslofilharmonien på 60-tallet, senere i andre store og kjente orkestre, og er en flittig brukt gjestedirigent over hele verden. Også her i Oslo i kveld, med Oslo filharmoniske orkester. Første verk på programmet var "Vorspiel und Isoldes Liebestod" fra Wagners opera "Tristan og Isolde". Dette er noe av det vakreste Wagner skrev, fullt av ledemotiver og Tristan-akkorder, dissonanser som følger dissonanser og lurer oss til å tenke etter hvor grunntonen er, i en tonalitet og et dristig tonespråk som moduleres hit og dit så gåsehuden spretter fram. Operaen er komponert på siste halvdel av 1850tallet, og et relativt tidlig frampek mot det som skulle bli modernismen i århundret som kom. Dette stykket hørte jeg sist i Risør i sommer, med et litt mindre men absolutt like godt orkester!

Deretter fulgte "Poesis" av Ingvar Lidholm, som ble komponert til Stockholmfilharmoniens femtiårsjubileum i 1963. Dette er tolvtonemusikk for orkester, med mye slagverk, glissando-solo i kontrabassen, instrumentgrupper som freser avgårde i omtrent samme tone - men ikke helt - og strykerne hørtes tidvis ut som en bisverm. Et pianist var også med (Ellen Ugelvik), ikke konvensjonell spillestil - her var armer og albuer i bruk, strenger ble dratt ut, mye greier foregikk nede blant strengene. Dette er en type musikk som egner seg veldig godt live, og ekstra bra fordi Blomstedt livaktig fortalte om opprinnelsen til stykket i forkant (mens flygel ble trillet inn og stoler ble flyttet bort; han hadde god tid!), og ikke minst om forløpet, sånn at vi kunne gjenkjenne de enkelte delene etterpå når vi hørte det selv. Morsomt!

Stand-up!

Etter pause var det tid for Tsjajkovskijs symfoni nr. 5. Førstesatsen er ganske mørk, noen sier sørgemarsj, mens andresatsen er langsom og vakker - spesielt må hornistens spill fremheves her, for det var meget bra. Nydelig klang! Oboen og klarinettene kom inn etterhvert, også veldig veldig vakkert. Tredjesatsen var en ganske klassisk tretakter, scherzo, og finalen er en pompøs avslutning som førte til trampeklapp og stående applaus. En fin konsert!

(Jenny B var også der)