Konserten kl. 22 tok for seg den umulige kjærligheten, eller i allefall dens harde kår. Det norske kammerorkester åpnet med “Vorspiel und Liebestod” fra Wagners “Tristan og Isolde”, i arrangement av Reinbert de Leeuw. Dette er noe av det vakreste Wagner skrev, og han bruker alle virkemidler, ledemotivene sine, dynamikk, melankolske melodilinjer som går i en annen retning enn man var vant til i samtiden, med dertilhørende harmonikk og modulasjoner. Når man kjenner til handlingen i operaen, og vet at disse to ikke får hverandre, blir det enda sterkere - men man burde uansett bli berørt, for dette er musikk som går rett i magen. Klaveret var med i orkesteret i dette arrangementet, og det var kjempefint! Dessuten vil jeg gjerne fremheve treblåserne som gjorde en utmerket jobb her, samspillet mellom fløyte og klarinett var nydelig med parallellføringene i melodien; de utfylte hverandre så godt. Det samme med fagott og obo. Her er det alfa og omega å ha gode blåsere, ellers faller det igjennom. Men i dette orkesteret finner vi kremen av norske treblåsere - Tom Ottar Andreassen, Björn Nyman, Pavel Sokolov og Embrik Snerte. Gåsehudmusikk.
Deretter en annen tragisk kjærlighetshistorie; middelalderballaden “Bendik og Årolilja”, som også handler om de unge elskende som ikke får hverandre. Bendik blir drept for å ha et forhold til kongsdatteren Årolilja, og begraves ved kirka. Årolilja dør av sorg, og begraves på den andre siden av kirka. Opp fra gravene deres vokser vakre liljer som søker mot hverandre og flettes sammen over kirketaket. Hilde Marie Kjersem sang med stille og ekte innlevelse, akkompagnert av Kåre Nordstoga på orgel.
Så steppet kontratenor David Hansen nok en gang inn - denne gangen med den mest tragiske og sørgelige arien av dem alle, Didos dødsarie fra Purcells “Dido og Aeneas”. De hoppet over resitativet “Thy hand Belinda...” og gikk rett på “When I am laid”. Jeg tror faktisk ikke jeg har hørt den sunget av en kontratenor på den måten før, han er jo ikke en alt - han er sopran! Helt praktfullt. Trampeklappen i kirka dundret, i den grad at jeg var redd galleriet over meg skulle rase sammen, men istedet ble det da capo på arien. (Stakkars Dido, her dør hun av sorg, mens det elleville publikummet jubler og hoier).
Det Norske Kammerorkester avsluttet med Arnold Schönbergs “Verklärte Nacht” (1902), som bygger på et dikt av Richard Dehmel (opplesning av Teodor Jansen i forkant). Her er det en historie som kunne ha gått riktig galt, men som ender med tilgivelse og forsoning. Som om ikke teksten var kontroversiell nok i sin samtid - her begynner jo Schönberg å leke med tonaliteten. For oss i dag høres det ganske senromantisk ut, ikke noe uvanlig i det hele tatt, men den gang skapte dette furore og Schönberg gjorde seg upopulær. Han var åpenbart inspirert av Wagner, og bruker til og med musikalske ledemotiver knyttet til de forskjellige personene og hendelsene. Verket var opprinnelig for strykesekstett, men ble arrangert for strykeorkester i 1917. Strykeorkesteret kjentes faktisk litt for stort i går, og jeg mener å huske at fjorårets sekstett (Ebènekvartetten + forsterkninger) gjorde sterkere inntrykk og føltes mer gripende. Det klinger annerledes når flere fioliner spiller linjer som opprinnelig spilles av bare én.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar