"Narren", Risør kirke 02.07.11
Richard Strauss' symfoniske dikt "Till Eulenspiegel" handler om en narr fra middelalderen, og her ble det spilt i et arrangement for fiolin (Isabelle Faust), kontrabass (Marius Flatby), klarinett (Chen Halevi), horn (Marie-Luise Neunecker) og fagott (Audun Halvorsen). Instrumentene kler hverandre, og fikk meg for alvor til å høre hvor lik klang det egentlig er mellom fagott og horn. Musikken er munter og litt forstyrret, noe som typisk nok kjennetegnes i ledemotiv i klarinetten med tritonussprang, skryting og jamring. Et morsomt innslag!
Jacques Zoon og Christian Ihle Hadland spilte deretter Francis Poulencs fløytesonate op. 164 (1957), en sonate hvor fløyta virkelig får vist fram hvor vakkert den kan lyde. Særlig andresatsen var nydelig, "Cantilena", som betyr noe sånt som en myk og sangbar melodilinje. Før sonaten spilte de et lite stykke som Poulenc komponerte bare noen uker før sonaten, skrevet over et kjærlighetsdikt som ble smuglet ut av en konsentrasjonsleir fra en fange til sin kone. Dikteren var en venn av Poulenc, og døde i leiren. Poulenc var en annen av Les Six-gjengen (Milhaud var som nevnt også en av dem), og det var filmskaper Jean Cocteau som var initiativtaker til gruppen. En lekende attityde kan utforske eksistensen og meningen med livet uten å la det tunge alvoret i romantikkens patos komme i veien, mente han.
Til slutt var det klart for Mozart og hans klaverkonsert nr 20 i d-moll (k.466). Det skal godt gjøres å skvise et helt orkester + flygel inn i kirka, men det gikk bra. Kathryn Stott var solist, og denne konserten er litt annerledes enn de andre. Den er mørkere, den går i moll (hvilket bare to av hans klaverkonserter gjør), den er ganske dramatisk, orkesteret tar større plass, og jeg synes personlig det er litt Beethovske innslag i blant.
Richard Strauss' symfoniske dikt "Till Eulenspiegel" handler om en narr fra middelalderen, og her ble det spilt i et arrangement for fiolin (Isabelle Faust), kontrabass (Marius Flatby), klarinett (Chen Halevi), horn (Marie-Luise Neunecker) og fagott (Audun Halvorsen). Instrumentene kler hverandre, og fikk meg for alvor til å høre hvor lik klang det egentlig er mellom fagott og horn. Musikken er munter og litt forstyrret, noe som typisk nok kjennetegnes i ledemotiv i klarinetten med tritonussprang, skryting og jamring. Et morsomt innslag! 
Jacques Zoon og Christian Ihle Hadland spilte deretter Francis Poulencs fløytesonate op. 164 (1957), en sonate hvor fløyta virkelig får vist fram hvor vakkert den kan lyde. Særlig andresatsen var nydelig, "Cantilena", som betyr noe sånt som en myk og sangbar melodilinje. Før sonaten spilte de et lite stykke som Poulenc komponerte bare noen uker før sonaten, skrevet over et kjærlighetsdikt som ble smuglet ut av en konsentrasjonsleir fra en fange til sin kone. Dikteren var en venn av Poulenc, og døde i leiren. Poulenc var en annen av Les Six-gjengen (Milhaud var som nevnt også en av dem), og det var filmskaper Jean Cocteau som var initiativtaker til gruppen. En lekende attityde kan utforske eksistensen og meningen med livet uten å la det tunge alvoret i romantikkens patos komme i veien, mente han. 
Til slutt var det klart for Mozart og hans klaverkonsert nr 20 i d-moll (k.466). Det skal godt gjøres å skvise et helt orkester + flygel inn i kirka, men det gikk bra. Kathryn Stott var solist, og denne konserten er litt annerledes enn de andre. Den er mørkere, den går i moll (hvilket bare to av hans klaverkonserter gjør), den er ganske dramatisk, orkesteret tar større plass, og jeg synes personlig det er litt Beethovske innslag i blant. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar