"Dr. Faustus", midnattskonsert 01.07.11, Risør kirke

Årets midnattskonsert handlet om Faust, han som selger sin sjel til djevelen for å få makt og innsikt. Arnold Schönberg var god venn med Thomas Mann, og skrev en kanon til hans 70årsdag (1945). Mann på sin side hadde latt Schönberg være inspirasjon for sin Faust; Adrian Leverkühn, en gal komponist, som har hovedrollen i Manns store opus "Dr. Faustus". Kanskje ikke veldig flatterende for Schönberg.

Kanonen ble spilt av Terje Tønnesen (fiolin), Magnus Boye Hansen (fiolin), Ida Bryhn (bratsj) og Audun André Sandvik (cello), og Teodor Janson leste utdrag fra "Dr. Faustus". Musikken kom litt i bakgrunnen her, men det var såpass lite av den at det ville blitt kort om man bare spilte kanonen. Det passet bra med opplesning.

Deretter spilte Leif Ove Andsnes seks små klaverstykker av Schönberg, op. 19 (1911). De ytre grensene av tonaliteten utforskes, og selv om det er langt igjen til tolvtoneteknikken, kan det ikke kalles senromantikk lenger. Det er vakker musikk.

Så ble det mer Faust-opplesning, et underholdende men temmelig langt utdrag, så da Andsnes kom inn for å spille Beethovens klaversonate nr. 32 i c-moll, op. 111 (1822), var konserten mer enn en halvtime på overtid - før Beethoven kom i gang. Kanskje litt i overkant, det hadde vært en lang dag og vi snublet ut av kirken kl. 01.15 - men samtidig handlet Faust-utdraget nettopp om denne sonaten og hvorfor den har bare to satser, så det var høyst relevant.

Å høre Andsnes spille Beethoven er noe jeg alltid har drømt om, og i år fikk jeg to sjanser til nettopp dette. Op. 111 er den siste sonaten han skrev, og en av de siste komposisjonene for klaver. Førstesats er dramatisk og stormfull, masse dynamikk og dundrende spill i de lavere leier. Andresatsen er en variasjonssats, hvorav en av variasjonene nærmest går i svingtakt. Beethoven goes boogie-woogie! Innslag av fuger er det også i denne sonaten, det er alltid spennende.

En annen ting med midnattskonserter er at de kan ha litt vanskelige lysforhold...