Todd Rundgren, Parkteatret, Oslo 19.02.2012

Todd Rundgren har skrevet mange fine, fine låter. Absolutt en artist jeg lenge har ønsket å høre live. Sjansen bød seg nå i kveld da han var i Oslo i forbindelse med Bylarm; en intimkonsert på lille Parkteatret helt alene uten band. Det er av sjeldenhetene, derav tittelen: A rare solo acoustic evening. (Dog, acoustic? Den gitaren var elektrisk, det kan ingen nekte for. Han kjørte den til og med gjennom iPaden sin og fiksa effektene derfra)

Jeg er imponert over hvor godt stemmen hans holdt. Han hørtes ikke sliten ut. Falsetten var myk og fin, til tross for en langvarig rockekarriere. Gitarspillet var også fint, med gjennomtenkte løsninger og mye lyd. Han dekket mange roller og tok solospillet på alvor - han var hele bandet med gitaren sin. Av og til gikk det litt skeis, han måtte tenke litt, men det var ikke sjenerende for min del i allefall.

Han har mye til felles med Carole King, særlig i pianolåtene. De bruker de samme akkordene og harmoniske linjene. Syngestilen er heller ikke ulik, måten de slår an og heiser tonene opp på. Ellers er han nesten like glad i maj-akkorder, add9-akkorder og ellevere (og forholdninger), som det Burt Bacharach er. Det er ganske kompliserte vendinger til tider, spennende og ukonvensjonelle greier, noen modulasjoner her og der som gjør meg lykkelig ( - "Compassion" er et eksempel på alt det jeg her har nevnt).

Han klønet en del ved pianoet, sikkert til irritasjon for noen, men jeg synes ikke det gjorde noe særlig. Han fant fram. Man er sårbar når man er alene på en scene. Hadde det vært midt i en turné, hadde det nok sittet veldig mye bedre. Solokonserter gjør han ikke så mange av. Og han klarte å fleipe med det, sa at dårlig pianospill gjorde at han virket veldig mye bedre på gitar, og at han ønsket å være vår Victor Borge. Han var avslappet, hadde løs jakke og fikk oss til å le, og da tåler man mer famling ved tangentene. Når han kom inn i det igjen, spilte han fint. Han spiller hele arrangementet, nesten symfonisk, tar ikke snarveiene, men kjører på f.eks. med hele det fine mellomspillet i "Can we still be friends".

Alt i alt var det en fin konsert som jeg er veldig glad for å ha fått med meg. Jeg stiller gjerne igjen.

Setliste:

(gitar)

*Love of the common man

*I don't want to tie you down

*Lysistrata

*Cliché

*Black & White

(piano)

*It wouldn't have made any difference

*Song of the viking

*Compassion

*Too far gone

*Free, male and 21 (fra "Up against it")

*Can we still be friends

(gitar)

*You've got to hide your love away (Beatles-cover)

*Hammer in my heart

*Born to synthesize

*Lunatic fringe (Red Rider-cover)

(piano)

*Hawking

-------------------

Encores

(gitar)

*One world

(piano)

*A dream goes on forever

Fin avslutningslåt! En av mine personlige favoritter.

Jeg kan absolutt anbefale alle å gå på ekstrakonserten i morgen (20.02) om det er billetter igjen.

BWV 159 i Oslo domkirke, 19.02.12

Kirkerommet er et flott konsertlokale, naturligvis aller best når det gjelder kirkemusikk. Messer, oratorier og pasjoner. Men hva med kantater? De fremføres ikke så ofte i konsertsammenheng. Derimot blir de brukt i gudstjenestene i Oslo domkirke, som i og for seg kan betraktes som en konsert. Noen av landets beste korsangere, musikere + glimrende organist framfører Bach, Pachelbel, Buxtehude og lignende helter. I dag var det Bach-kantate BWV 159, "Sehet! wir gehn hinauf gen Jerusalem" som stod på programmet. Nydelig musikk og dyktige solister fra Oslo domkor! Dessuten en av mine yndlingsarier, "Es ist vollbracht". Praktfullt.

(så kan man heller liste seg ut igjen når det blir nattverd og slike ting, forutsatt at man sitter langt bak og ikke forstyrrer noen)

Gullstrupen

Så kom dagen vi har fryktet i årevis, helt siden de tragiske rusproblemene ble kjent for første gang: Whitney, kjære Whitney med den enorme stemmen, er borte. Mannen min vekket meg kl. 04 i natt, da han kom hjem fra spillejobb, for å fortelle det. Det gjør han aldri ellers. Men vi er glade i Whitney begge to.

Whitney hadde et helt spesielt talent, en helt unik innlevelse og følelse for låtene hun sang. Hennes stemme var forbilde for mange som aldri noensinne klarte å overgå henne - de ble bare kopier. Hun vokste opp med gospel og sang tidlig solo i kirken de tilhørte - en vanlig bakgrunn for tilsvarende artister fra USA, og noe som åpenbart er en god skole. Hennes selvtitulerte debutalbum kom i 1985, jeg fikk LPen til tiårsdagen min, og den er full av fine låter skrevet av store låtskrivere som f.eks. Michael Masser - som skrev noen av hennes aller største hits. Her finner vi flere duetter - to med Jermaine Jackson, og en med Teddy Pendergrass (Harold Melvin & The Blue Notes-sangeren som døde i 2010) - egentlig utgitt på Pendergrass' album året før da hun var totalt ukjent. To år senere kom oppfølgeren, "Whitney", en like stor suksess, og begge disse platene er så meislet inn i hjerterota på meg. Jeg hørte på disse mens jeg var med pappa på jobb da jeg var ti, mens vi var på skoletur og kjørte buss, mens jeg besøkte kusiner i helgene, mens jeg satt på rommet mitt og skrev brev - disse platene er soundtracket til mitt liv da jeg var 10-12 år. Og de holder mål fremdeles, jeg spiller dem i blant og blir stadig overveldet av Whitneys stemme.

Senere hadde hun stor suksess med både musikk og film, Dolly Partons superlåt "I will always love you" ikke minst, og på slutten av 90-tallet gjorde hun vellykkede ting med Wyclef Jean, George Michael og Mariah Carey, vant mange priser og solgte flere millioner plater nok en gang. Men så bar det utfor igjen. Rusproblemene tok overhånd.

I 2009 forsøkte hun å gjøre et comeback, og det føltes veldig presset og trist. Stemmen var nesten ugjenkjennelig, hes og trang - til tross for en produksjon som sikkert hadde glattet over mye allerede - og bare i blant kunne man høre glimt fra det hun en gang var. Bildet på coveret var airbrushed, hun så ikke frisk ut på pressebildene, og turnéen som fulgte ble avbrutt. Fansen hadde altfor høye forventninger, de pep og Whitney slet. Jeg fatter ikke hvordan noen kunne presse henne ut i dette fortvilede comebacket. Det var både ydmykende og trist.

Her hadde jeg et morsomt Whitney-øyeblikk for noen år siden - og her tok jeg sorgene litt på forskudd i høst.

Det er en stor stjerne som er borte, og jeg synes vi skal minnes henne slik hun var i sin storhetstid. Eller hvorfor ikke gå helt tilbake til debuten, der hun 22 år gammel synger "Saving all my love" hos David Letterman, med en stemme som skimrer som det edleste gull. Det er så rørende vakkert og naturlig fremført:




Hvil i fred, elskede Whitney. Jeg spiller dine plater og gråter.

Joshua Redman Trio på Nasjonal Jazzscene Victoria, Oslo 10.02.12

Det har blitt noen konserter med supertalentet Joshua Redman oppgjennom åra, men det er en stund siden sist. Første gang jeg hørte han live var på Kongsbergjazz i 1996, da han spilte i Chick Coreas "Remembering Bud Powell"-prosjekt sammen med bl.a. Roy Haynes og Christian McBride.

I kveld var det trioen hans som stod på scenen på Victoria - Reuben Rogers på bass og Greg Hutchinson på trommer. Sist jeg hørte de to sammen, var da de kompet Dianne Reeves i 2006.

De utstråler en voldsom energi og er svært samspilte. Det smitter over på publikum, og halvannen time er over på et blunk uten et eneste daupunkt. Alt kjennes friskt, det blir aldri kjedelig. Redman er teknisk overlegen og spiller logiske og melodiske fraser, Rogers leser tankene hans, og Hutchinson groover i alle mulige beats og er alt annet enn statisk. Norgesvenner som de er, kommer de nok tilbake igjen snart. Det gleder jeg meg til!

Setliste:

*Blackbird / Bye bye blackbird

*Little Ditty

*Con Alma

*Riddle me this

*Act natural

*Autumn in New York

*Jazz crimes (???)

*Encore: Zarafah

There's a moon over Stortinget toniiiiight...

D'Angelo på Sentrum Scene 06.02.12

Dette hadde jeg ærlig talt ikke trodd jeg skulle få oppleve. Men - det er ikke lenge siden vi snakket om det her hjemme, "mon tro om D'Angelo noensinne gjør et comeback... TENK å høre han live!" - det var en gang sist høst - og dere vet hva som skjer når jeg begynner å tenke sånn. Det skjedde med Ringo Starr, med Prince, med Elvis Costello, med Paul Simon, med Crosby&Nash, med Barry Manilow, med Ole Børud, og nesten med Robin Gibb (- jeg hadde billetten i hånda - men han kansellerte). Og det bare i løpet av ett år.

D'Angelo slo igjennom i 1995, 20 år gammel, med albumet "Brown Sugar". Man kan gjerne se den plata som grunnsteinen i neo-soul; nittitallets mer organiske alternativ til den produsentstyrte R&B-musikken, med mer bruk av ekte instrumenter og med røtter i fordums tiders soul og funk - men også samtidig og ny, ikke minst pga hip hop-innslagene. Erykah Badu og Maxwell fulgte etter, og i 2000 kom D'Angelos andre album - "Voodoo", som gjorde han enda mer kjent.

Etter det kom det ikke særlig mer, og i mange år hadde han en mildt sagt usunn livsstil (mugshots-bevis på nettet). Slike havarerte karrierer lover sjelden godt for eventuelle comeback. Det er alltid med en viss nervøsitet man møter opp på konserter når hovedpersonen ikke har opptrådd på noen år.

Men han klarte det. I over to timer trollbandt han publikum på Sentrum Scene med sine soulfylte og funky låter, fløyelsstemme og en herlig bakpå groove som hypnotiserte hoder og forfrosne ben til å bevege seg. Han er en blanding av så mange, jeg kunne nevnt en drøss store navn oppgjennom historien; men aller mest er han seg selv - og derfor er det ikke riktig å kalle det retro. Men allikevel drister jeg meg til å kalle han vår tids Marvin Gaye, mye pga stemmebruken.

Pino Palladino, legendarisk bassist, spilte også på "Voodoo".

Sånn kunne jeg hørt på han i timesvis. Bare han; rhodesen og stemmen. Han satt der i et kvarters tid og spilte igjennom en hel del av sine hits som vi gjerne skulle hørt mer av, og dermed fikk han også vist bredden av sitt talent: Ikke bare er han låtskriver, gitarist og innehaver av en stor soulstemme - han har også en enorm feeling ved pianoet, både harmonisk og rytmisk. Rike akkorder med få toner; han utelater de "uvesentlige", har grunntonen i bassen - og en ters et eller annet sted i blant - og ellers er det seksere og sjuere og niere. Jeg tipper det er sånn han komponerer. Han er et orkester i seg selv når han sitter der og spiller, han er bass og trommer og akkordinstrument. For å sitere min evige medkonsertgjenger og ektemann: D'Angelo er dirigenten som setter seg ned og spiller hele partituret selv.

De nye låtene lover bra. "Another life", hvor han fortsette å sitte ved pianoet mens resten av bandet joinet han på scenen, i særdeleshet. Jeg gleder meg veldig til den nye plata!

Ekte varm soul midtvinters, ikke ulikt det vi opplevde for nøyaktig tre år siden med Raphael Saadiq på Cosmopolite. La det bli en tradisjon!

Setliste er under produksjon! Hvis noen har den komplett, meld fra!