Ole Børud m/ band, Strømmen 22.10.11

For femten-tjue år siden kunne man rett som det var høre groovy funk-soul-westcoast-konserter på Rockefeller. I våre dager må man f.eks. til en pinsevennkirke på Strømmen. Men takket være at jeg er gift med en musiker, fikk jeg sjansen til å bli med når han nå skulle vikariere i bandet til Ole Børud. Bra timing; det er under to uker siden jeg googlet rundt etter bandets turnéplan uten å finne noe i Oslo. To flotte soloalbum og noen konsertklipp på YouTube har nemlig overbevist meg om at dette må oppleves live.



Ole Børud skriver fengende melodier med arrangementer og harmonier som blåser varm californiavind inn i iskalde norske vinterkropper, og med en groove som er 70tallet verdig. Prince, Stevie Wonder, Quincy Jones, Steely Dan, Donald Fagen, D'Angelo, Pages, Earth,Wind&Fire, Gino Vannelli, Al Jarreau og tidlig Bill Champlin er bare noen av assosiasjonene som ramler inn etterhvert som man hører seg igjennom låtene, uten at det blir plagiat. Bandet er ekstremt tight og samspilte, og Børud synger knallbra, med en stemmekvalitet og feeling som man sjelden hører her til lands. Det er dyktige musikere med høy genrekompetanse (uansett genre som blir spilt), og det høres. Kompet er bunnsolid; dette må være en av Norges beste poptrommiser?!

To coverlåter var også med, til min store glede - Pages! Et av mine favorittband fra tidlige tenår; jeg husker da jeg 13 år gammel kjøpte min første Pages-LP for kr. 49,50 i Nice Price-kurven på fotobutikken (!) i småbyen jeg bodde ved. "Chemistry" og "Keep on moving" er begge fra "Future Street", to av de mest up-tempo-låtene på plata. Jeg har aldri hørt noe som helst av Pages live før - det nærmeste var da Richard Page spilte Kyrie og Broken Wings på Ringo Starr-konserten i sommer.

The horn section!

Westcoastgenren hadde sin storhetstid på slutten av 70tallet og kanskje fram til 1982. Noe skjedde da instrumentene ble erstattet med programmering; en utvikling som heller hørte hjemme i andre popgenrer. Westcoasten mistet noe grunnleggende, særlig ved å gi slipp på kompet. Et eksempel er Jay Graydons "Airplay for the planet" fra 1993 - fine låter, bra sunget - men samtidig holdt nede av en trommemaskin. Jeg kan ikke forstå Graydons valg her. Kompet, eller grooven, er mye av sjela til denne genren, så velger man bort det daler også min interesse. Man fjerner nerven.

Ole Børud har klart det vestkystmusikerne selv ikke har klart i etterkant av gullalderen - å lage nye låter i en genre som lett kunne ha dødd ut. Det ligger i detaljene; i melodiføringen, fraseringen, harmoniene, koringen, i arrangementene, dur/moll-vekslingen, og ikke minst i grooven. Det er så gjennomført. Ingen av soloplatene til Bill Champlin etter "Runaway" (1981) kan måle seg med dette.

Dette var virkelig en kjempefin konsert, uten at jeg skal rangere - 2011 har vært full av minneverdige konserter, og lykkelig er jeg for det. Det eneste jeg har å utsette lydmessig, er at jeg hørte litt for lite av koristene. Korarrangementene på platene er så til de grader på plass, så jeg skulle gjerne ønske meg litt mer lyd på dem.


Settliste:

• High time



• All because of you



• The vow



• Awaiting your reply



• Rock steady



• Make a change



• Shakin' the ground



• Broken people



• She's like no other



• Chemistry (Pages)



• Keep movin'



• Souls in chains



• Heaven is on my side



• Keep on moving (Pages)



• Backyard party
  




• City lights

soundcheck